Ville det vært enklere å få til et solid jordbruksoppgjør uten EØS-avtalen?
Regjeringen snakker mye om at EØS-avtalen skal være avgjørende for ha adgang til EU-markedet. Senest Ine Eriksen Søreide som under Høyres landsmøte forrige helg uttalte til VG at EØS-motstanden «setter norske distriktsarbeidsplasser i fare» (15.05.21). Regjeringen snakker mindre om at frihandelen går begge veier. Faktisk har jeg ikke hørt en eneste europapolitisk redegjørelse fra Solberg-regjeringen som får frem at Fastlands-Norge importerer mer fra EU enn det som blir eksportert av varer. Dette handelsunderskuddet har økt kraftig siden EØS-avtalen ble inngått på starten av 1990-tallet, og har de siste ti årene ligget mellom 120 og 150 milliarder kroner. Norge kjøper også mer tjenester fra EU enn det vi selger.
Selv på landbruk – som skulle være utenfor EØS-avtalen – har importen skutt i været, og handelsunderskuddet med EU er rekordstort. Kvotene for tollfri handel med landbruksvarer som ost, kjøtt og grønnsaker er økt flere ganger, etter forhandlinger med EU. I 2020 var importen fra EU verdt 51,2 milliarder kroner, mens eksporten var 7,2 milliarder. Norge hadde altså et handelsunderskudd overfor EU på 44 milliarder kroner for landbruksvarer. I alle fall deler av denne importen går på bekostning av norsk matproduksjon, og er stikk i strid med erklærte målsetninger om mer lokal og kortreist mat. Tusenvis av arbeidsplasser i landbruk og foredlingsindustri over hele landet er satt i spill.
For tredje gang har landbruket i vår brutt forhandlingene med Solberg-regjeringen. Olaug Bollestad kan bli stående som den landbruksministeren som tente det nye bondeopprøret. Jordbruksoppgjøret blir ofte fremstilt som en dragkamp om et større eller mindre milliardbeløp, men handler om matsikkerhet, verdiskaping og bosetting – i bunn og grunn hva slags jordbruk Norge skal ha. Et helt sentralt element i jordbrukspolitikken er det komplekse tollvernet som skal sikre avsetningen i hjemmemarkedet. Den stadige svekkelsen av tollvernet forsterker behovet for større overføringer i jordbruksoppgjøret.
EØS-avtalen har liberalisert handelen både med landbruksvarer (artikkel 19) og bearbeidede produkter (protokoll 3). For eksempel har EU en tollfri kvote på 8400 tonn ost per år, og for kjøttprodukter er den samlede kvoten 6450 tonn. Det er også betydelige kvoter for isbergsalat, jordbær og tidligpotet.
Protokoll 3 bygger på at toll, eksportstøtte og prisnedskrivning kan brukes for å utjevne prisforskjeller på råvarene, slik at det blir mer like konkurransevilkår for produsentene. I Norge gjøres det gjennom Råvarekompensasjonsordningen (RÅK), som er en del av jordbruksforhandlingene. Protokoll 3 sier at Norge og EU hvert år skal gjennomgå tollsatsene på de bearbeidede landbruksvarene. Gjennom forhandlingsrunder med EU har tollsatsene blitt redusert. I likhet med importen av landbruksvarer, har importen av bearbeidede produkter som smakstilsatt yoghurt, pizza og bakevarer blitt mangedoblet siden EØS-avtalen ble inngått.
En egen landbrukspolitikk var et viktig nei-argument i folkeavstemningene om EU både i 1972 og 1994. I kjølvannet av 1972-avstemningen kom Hitra-aksjonen som truet med skattestreik, og banet vei for opptrappingsvedtaket i 1975, der Stortinget bestemte at bøndenes inntekt skulle opp og likestilles med inntektsveksten for industriarbeidere. Inntektene i landbruket økte betydelig en periode. Siden liberaliseringen på 1990-tallet med mer marked og «enklere» statlige virkemidler har inntektene stagnert og til dels blitt redusert. Antallet gårdsbruk er redusert med 60 prosent siden 1990.
Nasjonale politiske prioriteringer, Verdens handelsorganisasjon WTO og flere frihandelsavtaler har betydning for denne utviklingen. Markedstenkningen i EØS har likevel smittet over mer enn det som var forventet og forutsatt da avtalen ble inngått. Mens nei-seieren i EU-avstemningen i 1972 ga landbruket en god gevinst, har EØS-avtalen redusert verdien av triumfen i 1994.
Artikkel 19 i EØS-avtalen sier at Norge og EU skal gjennomgå handelen med landbruksvarer annethvert år. Målet er en gradvis liberalisering, men dette skal skje til gjensidig fordel, heter det i bestemmelsen. Det gapende norske handelsunderskuddet viser at liberaliseringen har fungert ensidig til EUs fordel. Denne ubalansen har bare blitt sterkere og sterkere. Det hjelper lite med avtalefestede forutsetninger når realitetene er noe ganske annet.
EØS-nabo Island opplever en lignende ubalanse i handelen, og har varslet at de vil reforhandle EUs importkvoter. Islendingene mener at også brexit begrunner en reforhandling, fordi EU-markedet nå har blitt mindre. Hvorfor gjør ikke Solberg-regjeringen felles sak med Island? Det er gode argumenter for å ta tilbake kvoter fra EU, eller i det minste overføre deler av kvotene til Storbritannia, slik at nye toll-lettelser ville være et uaktuelt tema i handelsforhandlingene med britene.
Landbruket har over lang tid hentet arbeidere fra utlandet, og arbeidsinnvandringen har økt med EØS-avtalens frie flyt av arbeidskraft. Uten EØS kan Norge selvsagt praktisere den samme frie arbeidsinnvandringen fra EU, hvis det er politisk ønske om det. Samtidig har pandemien vist hvor sårbar deler av matproduksjonen er når den er basert på import av arbeidskraft, og sosial dumping er ikke luket vekk heller i landbruket. Uten EØS kan Norge i stedet velge å regulere arbeidslivet i større grad, og man kan avvikle forskjellsbehandlingen mellom EU/EØS-borgere og de som kommer fra andre land.
Det gjenstår å se om denne vårens bondeopprør blir en ny Hitra-aksjon. Traktorbrølet mot regjeringens tilbud i jordbruksoppgjøret er et krav om mindre marked og mer statlig innsats. Skulle Stortinget bli lydhør for et nytt opptrappingsvedtak for landbruket, ville det være enklere å gjennomføre uten en EØS-avtale som uthuler tollvernet.
Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampen 22. mai 2021.
