Mer enn en mynt

I et Frankfurt preget av høye strømpriser er det i alle fall ett storbygg som ikke slukker lyset etter kontortid. Den europeiske sentralbankens hovedkvarter ved elven Main har i januar markert 20 årsjubileet for euromynten med et lysshow på den høyreiste fasaden. EUs felles valuta ble lansert i finansmarkedene og elektronisk betaling i 1999, men det var 1. januar 2002 at franc, mark og pesetas ble erstattet av euroens mynter og sedler.

Euroen er ifølge EU-kommisjonens jubileumstekst «et symbol på EUs integrasjon og identitet». For mange andre er den et symbol på EUs overstyring av nasjonale myndigheter, velferdskutt og høy arbeidsløshet. Det de fleste er enige om, er at euroen ble til mest som et politisk prosjekt for å dempe tysk dominans og styrke EU-nivået. Mens det første målet langt fra er oppnådd, og Tyskland økonomisk har vunnet mye på euroen i forhold til land som Frankrike og Italia, har EU steg for steg fått mer myndighet over penge- og finanspolitikken gjennom disse tiårene.

19 av EUs 27 medlemsland bruker i dag euro som betalingsmiddel. Etter planen skal euro også innføres i Kroatia neste år. Med en felles mynt kan landene ikke lenger bruke valutapolitikken som et virkemiddel for å regulere tilstanden i økonomien. Eurolandene har også dessuten gitt fra seg muligheten til å styre rentenivået, som bestemmes av sentralbanken i Frankfurt. EUs pengeunion legger også begrensninger på landenes budsjettpolitikk. Underskuddene skal ikke overstige tre prosent av BNP, og statsgjelden må ikke utgjøre mer enn 60 prosent av BNP (den såkalte stabilitetspakten).

Pengeunionen øker de økonomiske spenningene mellom landene i unionen. Ikke alle land er tjent med samme pengepolitikk til enhver tid. Uansett om et land har høy- eller lavkonjunktur så settes det én rente i EUs pengeunion, og den bestemmes ut fra hele områdets gjennomsnitt. Det blir som å plassere bolighus fra Athen til Kiruna, men bare én termostat, og den står i Frankfurt. Da blir det gjerne for kaldt i Kiruna og for varmt i Athen. Kun i Frankfurt har man en behagelig temperatur.

Lisboatraktaten fastslår at euroen er felles mynt for alle EU-landene som fyller de økonomiske vilkårene. men Danmark er det eneste medlemslandet med et avtalefestet unntak. Blir Norge EU-medlem, sier vi ja til hele EU – inkludert pengeunionen og euro.

Etter finanskrisen falt kronekursen betydelig i årene 2013–2015. Norske eksportvarer ble billigere i utlandet og importerte produkter dyrere. Dette var og er et viktig konkurransefortrinn. Likevel har det selvoppnevnte næringspartiet Høyre vært euroens fremste forkjemper her hjemme. Flere ganger har partiet tatt til orde for fellesmyntens fortreffeligheter. Erna Solberg sa det slik da hun besøkte Europabevegelsens landsmøte i mars 2005: «For meg fremstår etter hvert at Norge vil inngå i euro-samarbeidet ved EU-medlemskap som et viktigere og viktigere argument.» Mener den tidligere statsministeren det samme i dag?

Finanskrisen fra 2008 ble i EU en vedvarende eurokrise. De sosiale omkostningene særlig i Sør-Europa var enorme, mange mennesker opplevde liv og helse truet. Røde Kors kalte situasjonen den største humanitære katastrofen i Europa siden andre verdenskrig. Ti år etter var fortsatt arbeidsløsheten i eurolandene 8 prosent. Nedskjæringene for å tilfredsstille EUs budsjettkrav førte til kutt i offentlige velferdsgoder som sykepenger, ledighetstrygd – og helsevesen.

Når Italia og Spania ble særlig hardt rammet i koronapandemiens tidlige fase, er et bakteppe de kuttene som er gjort i helsevesenet, etter påtrykk fra EU. En rapport fra Amnesty International konkluderte med at nedskjæringene har vært ødeleggende for tilgangen til helsehjelp for millioner av spanjoler.

Maastricht-traktaten, som la grunnlaget for euroen, sier at gjeld skal være nasjonal, men under pandemien har EU-kommisjonen fått fullmakt til å ta opp et felles lån på 750 milliarder euro. Det finansierer en tiltakspakke for medlemslandene, men er også et forsøk på å stabilisere euroen økonomisk og politisk. Fordelingen skjer som en blanding av lån og støttemidler til landene. Til grunn ligger forpliktelser som ikke er veldig annerledes enn eurokrisens krav om strukturreformer. For å finansiere støttedelen av tiltakspakken foreslo EU-kommisjonen i desember tre mulige inntektskilder på unionsnivå, blant annet fra klimakvotesystemet. Hvis kommisjonen får aksept for å hente inn betydelige inntekter direkte, tar EU historiske skritt i retning av en mer sentralisert finansunion.

Stabilitetspaktens krav er midlertidig satt til side under pandemien. Eurolandene har til sammen en gjennomsnittlig statsgjeld på 100 prosent av BNP, og bare Danmark og Luxembourg hadde i 2020 et budsjettunderskudd mindre enn 3 prosent av BNP. Derfor vil det bli tøffe tak når EU-kommisjonen har varslet at den vil innføre budsjettkravene igjen i 2023. Økonomisk vil det innebære en dramatisk hestekur for kontinentet. Politisk kan dette bli så vanskelig at det ikke skjer neste år, men rammeverket er der og kommisjonens myndighet er ubestridt. Det som kunne utløse en avvikling eller reform av stabilitetspakten er om en av de store landene truer med å forlate eurosonen, for eksempel Italia eller Spania.

Som økonomiprofessor Bill Mitchell har påpekt er det ikke utsikter til at EU-kommisjonen kan iverksette kravene uten å forårsake «massiv skade på allerede massivt ødelagte økonomier». Han er likevel ikke i tvil om at «de vil prøve». Da står euroen overfor en ny og kanskje sin alvorligste krise.

Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen 29.01.22.

Stort bilde i toppen: Den europeiske sentralbankens hovedkvarter i Frankfurt i Tyskland markerte i januar 2022 at det er 20 år siden euroens mynter og sedler ble innført. (Foto: Den europeiske sentralbanken.)