Mercosur rundt Magnette

For seks år siden, i oktober 2016, vakte Paul Magnette internasjonal oppsikt da han som leder for den regionale regjeringen i Vallonia blokkerte godkjenningen av EUs handelsavtale med Canada, CETA. Motstanden skyldtes blant annet frykt for svakere mat- og miljøstandarder, og at avtalen var uformet på de store selskapenes premisser. CETA-avtalen skulle godkjennes nasjonalt i alle EU-landene, og i Belgia gjaldt det også de regionale parlamentene.

Magnettes veto fra Vallonia rystet både Brussel og Ottawa, og ennå har heller ikke land som Tyskland og Frankrike ratifisert CETA. EU-kommisjonen er imidlertid ikke av den sorten som gir opp på første forsøk. Etter en del rettslig og politisk manøvrering fant kommisjonen tilstrekkelige smutthull til at avtalen kunne iverksettes midlertidig, og det er fortsatt situasjonen, fem år senere.

Selv om blokkeringen av CETA ble overkjørt, er avtalen i en slags zombietilværelse som kommisjonen ønsker å unngå for nye handelsavtaler. Før valget til EU-parlamentet i 2024 har kommisjonen ambisjoner om å få gjennom handelsavtaler med New Zealand, Chile, Mexico og ikke minst den søramerikanske blokken Mercosur (Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay). Handelsstrategene i kommisjonen hadde nok sett for seg en ny giv etter at Macron vant presidentvalget. Det håpet brast da Macron endte opp med mindretall i parlamentet, og opposisjonsflertallet er uttalt mot nye store handelsavtaler.

I Vallonia er Magnette fortsatt president for Sosialistpartiet, som er sosialdemokratisk, og har ikke blitt mindre kritisk til CETA-lignende avtaler. Partiet sitter både i den føderale regjeringen og styrer den franskspråklige regionen sammen med De grønne.

Med svake utsikter til å få ratifikasjonsvedtak i alle land og regioner, kom det i forrige uke en lekkasje om Mercosuravtalen. EU-kommisjonen vil ganske enkelt hoppe over de mange parlamentene («Brussels looks to evade EU capitals to get Mercosur deal done», Politico.eu 28.09.22). Planen er å dele opp avtalen i flere stykker, der den viktige delen om handel er EUs enekompetanse. En slik handelsavtale trenger bare godkjenning på EU-nivå, det vil si av ministrene i rådet og av EU-parlamentet. Kommisjonen antar at behandlingen på EUs toppnivå vil foregå mer knirkefritt, og det har de nok rett i.

Mercosuravtalen, som EU og de fire landene ble enige om i 2019, er forsøkt solgt inn som billig biff, kaffe og sukker til europeiske forbrukere – og et marked på 270 millioner søramerikanere for bilfabrikantene og annen industri. Avtalen reduserer eller fjerner toll på en rekke varer, og liberaliserer til dels handelen med tjenester. Den omfatter også investeringer og offentlige anskaffelser.

Mercosur-landene står for en betydelig andel av produksjonen i verden av kylling og storfe. Europeiske bønder kan bli utkonkurrert av kjøtt som er billig, men produsert med dårligere helse- og miljøstandarder. Det er dokumentert at den intensive kjøttproduksjonen forsterker avskogingen i Amazonas. Dyrene fôres på soya, og det er ikke noe system som sikrer at soyaen ikke kommer fra jordbruksarealer som er ødelagt regnskog. Det er ikke uvanlig at soyaproduksjonen overtar beitearealer, som gjør at storfedriften flytter seg videre innover i regnskogen.

Kjøttimporten er heller ikke noe som hjelper de mange fattige bøndene som driver smått. Det er store internasjonale selskaper som dominerer eksporten av kjøtt fra Mercosur.

Under Jair Bolsonaro har avskogingen av regnskogen i Brasil satt nye rekorder. Miljømyndighetene har blitt svekket, samtidig som privates overtagelse av land i Amazonas er legalisert. Denne uansvarlige politikken har forsterket motstanden i Europa mot Mercosuravtalen. Derfor kan presidentvalget i Brasil ha en del å si. Motkandidaten Luiz Inácio Lula da Silva har lovet å bekjempe avskogingen, som kan gjøre handelsavtalen mer spiselig for mange. Samtidig krever han reforhandling av avtalen slik at Brasil bedre kan utvikle sin egen industri. Det er EU-kommisjonen ikke interessert i.

Det synes som kommisjonen er så ivrig etter å gjennomføre avtalen at man vil holde seg for nesen om Bolsonaro vinner, og effektuere planen for godkjenning på EU-nivå. Grepet med å gå utenom nasjonalforsamlingene og regionene er en finte for å utmanøvrere sivilsamfunnet og demokratiet i Europa. Dette er ganske åpenbart, og motreaksjonene kan bli desto sterkere.

Norge ble sammen med de andre EFTA-landene Sveits, Island og Liechtenstein også i 2019 enige med Mercosur om en lignende frihandelsavtale. Solberg-regjeringen sa seg fornøyd med resultatet, men avtalen ble liggende for «teknisk og juridisk» gjennomgang i departementet. Etter regjeringsskiftet ligger den fortsatt til vurdering.

Flere miljø-, solidaritets- og landbruksorganisasjoner har bedt regjeringen droppe avtalen. Senterpartiet lovet i stortingsprogrammet å «bidra til at Norge sier "nei" til Mercosur-avtalen». Med EU-kommisjonens plan om å lage en snarvei og valget i Brasil er saken mer aktuell enn på lenge. Et norsk «nei» nå vil bli lagt merke til i Brussel og Brasilia – og inspirere bevegelsene som forsøker å stanse EUs avtale. Det ville være en aktiv og solidarisk europapolitikk.

Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampen 8. oktober 2022.

Stort bilde i toppen: Faksimile fra Klassekampens spalte "Orientering" lørdag 8.oktober 2022.