Naturens nei

Fordelingen av presidentvervene har fått overskriftene fra EUs toppmøte denne uken, men statslederne har også vedtatt en strategisk agenda for de neste fem årene. Strategien møter allerede kritikk for å være diktert av næringslivsinteresser og å svekke miljøpolitikken. Et åpent brev fra over hundre miljø- og solidaritetsorganisasjoner, blant annet det store miljønettverket Friends of the Earth, beskriver strategidokumentet som «katastrofalt for mennesker og miljøet» (brev datert 25. juni).

Organisasjonene mener BusinessEurope, European Round Table for Industry og kjemiindustriens lobbygruppe CEFIC har satt tunge spor i EU-strategien. Storselskapene skal få tilgang til mer offentlige midler til sine prosjekter. Strategien foreskriver raskere deregulering, som svekker reglene for miljø og sosiale hensyn. Regelverket for fritt marked og etablering skal håndheves strengere, slik at det nasjonale, politiske handlingsrommet blir enda mindre.

Om tiltakene som skal skaffe mer råmaterialer og energitilførsel til EU, skriver organisasjonene: «Dette innebærer at store selskaper henter ressurser fra land i det globale sør som får i fanget ødeleggelser sosialt og av miljøet, og mister muligheten til å bruke ressursene til egen utvikling.»

Mens EU-toppmøtet startet i Brussel på torsdag, satt jeg selv på båten til Fosen, der Natur og Ungdom inviterte til debatt om EU og miljø på sommerleiren i Hasselvika. Et spørsmål jeg raskt fikk, var hva som har endret seg i EU siden Norge sa nei til medlemskap i 1994.

Det korte svaret er at EU har utvidet seg både ved traktendringer som flytter makt fra landene til overnasjonalt nivå, og at det har blitt flere medlemsland. I klima- og miljøpolitikken er EU både for stort og for lite. Den lave deltagelsen i EU-valget viser at mange opplever avstand og avmakt. EUs politikk kommer ovenfra og ned, og mangler ofte folkelig forankring. Politikken er dermed også sårbar for kraftige motreaksjoner, som gjør at man ikke når målsetningene.

94 prosent av verdens befolkning er ikke med i EU. Forurensningen stopper ikke ved landegrensene – heller ikke ved EUs grenser. EU er for lite til å løse miljøproblemene, som krever et globalt samarbeid. Norge er en aktiv deltaker i dette internasjonale samarbeidet, med milepæler som Parisavtalen om klima (2015) om Naturavtalen fra Montreal (2022). Norge har dessuten vært en pådriver for blant annet Minamata-konvensjonen (2013) for å redusere bruk og utslipp av kvikksølv.

Lisboatraktaten i 2009 innførte EUs utenrikstjeneste. Som EU-medlem ville Norge få stemmerett i EUs organer, men vi ville miste en selvstendig stemme i alle andre internasjonale fora som er viktig for klima og miljø. Mens Sverige, Danmark og Finland «sitter på gangen» fordi EU forhandler på vegne av medlemslandene, kan Norge spille en aktiv rolle som selvstendig part.

Siden 1994 har miljøproblemene i mange sammenhenger blitt mer merkbare, og vi har fått en erkjennelse av at verden står overfor både en klimakrise og en naturkrise. Samtidig er det et enormt sprik mellom kunnskap og handling.

EU har relativt ambisiøse mål for klimakutt, men er ikke i rute for å nå 2030-målet. Ifølge Climate Action Tracker, som vurderer om land og regioner har gode nok tiltak for å nå internasjonale klimamål, er Norge nærmere riktig kurs enn EU. Norge er vurdert til «nesten tilstrekkelig», mens EU er «utilstrekkelig».

EUs hovedtiltak i klimapolitikken er kvotesystemet for industri, kraftproduksjon, flytrafikk og sjøtransport. Kvotesystemet gir rike land anledning til å kjøpe seg fri fra utslippskutt på hjemmebane. Norge er allerede del av ordningen gjennom EØS-avtalen. Muligheten til å kjøpe klimakvoter fører til mindre klimakutt i Norge, og bremser klimaomstillingen av det norske samfunnet.

Et annet problem med EUs klimapolitikk er tiltak som ikke gir globale utslippskutt. Når EU importerer tremasse for å lage strøm, så tas ikke utslippene med i EUs klimaregnskap. Det hjelper lite med en klimapolitikk der utslippene telles i andre land, uten at de egentlig går ned.

Som EU-medlem ville Norge bli del av EUs landbrukspolitikk, og EU overtar råderetten over fiskeressursene. Det ville bety mindre landbruk her hjemme og økt import av matvarer, med mer bruk av antibiotika og høyere klimautslipp på grunn av produksjonsmåten og transport. EUs felles fiskeripolitikk er preget av overfiske.

På Natur og Ungdoms sommerleir kom det også spørsmål om kraftpolitikken og fornybardirektivet. EUs markedstvang gjør det mer krevende å utnytte den fornybare krafta til klimakutt i Norge. Uregulert krafteksport og økte strømpriser gjør at industriproduksjon i Norge kan bli overtatt av land utenfor Europa som bruker kullkraft. Det vil i sum øke de globale klimautslippene.

Påkoblingen til EUs energiunion utgjør allerede et sterkt press for utbygging av mer kraft i Norge, som ofte kommer i konflikt med naturverdier. Fornybardirektivet som er vedtatt i EU pålegger hurtigbehandling av nye kraftkonsesjoner, særlig i utpekte områder der behandlingstiden skal være maksimalt ett år. Vindkraftanleggene på Fosen står som monumenter over hvor galt det kan gå når berørte parter blir overkjørt.

EUs fornybardirektiv må avvises for å unngå nye utbygginger med grove naturinngrep og brudd på urfolks rettigheter.

Artikkelen er trykt i Klassekampen 29. juni 2024.

Stort bilde i toppen: Faksimile fra spalten "Orientering" i Klassekampen 29.06.24.