Norge holder bakdøra åpen for forsvarsfondet EDF

Som eneste land utenfor EU har Norge deltatt i forprosjektet til Det europeiske forsvarsfondet (EDF), med ambisjoner om å bli «fullverdig» deltaker i EDF. I 2020 er forsvarsfondet etablert som en viktig del av EUs planer for en militær union. Nei til EU har krevd at Norge avstår fra å delta i dette. Det er derfor gledelig at Norge dropper disse planene.

I sitt forslag til statsbudsjett for 2021 skriver Forsvarsdepartement at regjeringa «gjennom ei samla vurdering av norsk deltaking i EU-program ikkje (har) funne rom for å delta i EDF».

Mindre gledelig er at regjeringa fortsatt ivrer etter å hekte seg på forsvarspakten PESCO.

Men vi bør ikke feire for tidlig. Regjeringa sier samtidig at beslutningen ikke endrer noe ved Norges «aktive europapolitikk» på den militære sektoren, og det tas forbehold om at endelig vedtak knyttet til norsk deltakelse i EU sine programmer for perioden 2021–2027 vil bli foretatt etter at EUs langtidsbudsjett er vedtatt. Norge er spesielt interessert i å hekte seg på forsvarspakten PESCO (Permanent strukturert samarbeid), «med prioritet på prosjektet for økt militær mobilitet».

Skepsis overfor tredjeland

Når norsk deltakelse i EDF er satt på vent, har dette sammenheng med en viss motvilje i det norske Forsvaret og at land som Frankrike, Italia og Spania nøler med å la rustningsindustrien fra tredjeland som USA, Storbritannia og Norge slippe til i fondet. Hensikten med EDF har jo vært å utvikle «autonome» militære forsknings- og utviklingsprogrammer som skal styrke EUs egen forsvarsindustri og frikople Europa fra amerikansk teknologi og dominans på feltet.

Norge har allerede tilgang til flere prosjekter gjennom samarbeidet i EUs forsvarsbyrå EDA, et samarbeid som har pågått siden 2006. EDA fungerer for øvrig som del av sekretariatet for PESCO, sammen med militærstaben EUMS og EUs utenrikstjeneste EEAS. I kraft av å være samarbeidspartner i EDA satser norske myndigheter trolig på velvillig særbehandling. PESCO-prosjektene (foreløpig 47 i tallet) blir i hovedsak finansiert gjennom nettopp EDF. Norge velger med andre ord å holde bakdøra til fondet åpen, selv om det tidligere har kommet for en dag at det er sterk motstand internt i Forsvaret mot å bevilge milliarder til EDF.

Gjennom EØS-avtalen er Norge militært og forskningsmessig mye tettere på EU enn andre utenforland, på tross av at forsvars- og sikkerhetspolitikk i utgangspunktet ikke er del av avtalen. Ettersom Forsvarsanskaffelsesdirektivet er implementert i Norge, er også handel med våpensystemer del av Det indre markedet i EØS. For Norge, som har tradisjon for å benytte gjenkjøpsavtaler ved militære anskaffelser (som for eksempel ved kjøp av jagerbombeflyet F-35 fra USA), skaper dette imidlertid andre problemer: EU-direktivet om forsvarsanskaffelser forbyr slike gjenkjøpsavtaler.

I en NUPI-rapport fra 2019 skisserer Christophe Hillion nettopp Det indre marked som en mulig inngangsport hvis Norge skal prøve å finne hjemmel for mer permanent tilpasning til EUs omskiftelige utenriks- og sikkerhetspolitikk, med særlig fokus på PESCO.

Sivil og militær overlapping

Typisk for stadig flere av EUs programområder er at militære og sivile prosjekter overlapper hverandre mer og mer. Et av de store budsjettområdene (13 milliarder euro) er EUs romprogram som omfatter satelittprosjekter som Galileo og Copernicus. Begge er svært anvendelige til så vel militære som sivile formål.

Langtidsbudsjettet til EU vil avsette 1,5 milliarder euro til militær mobilitet. I praksis er det ofte nesten umulig å skille hva som er militært og hva som er sivilt i slike gigantprosjekter på transportområdet, en sektor som blir tilgodesett med ytterligere 11,4 milliarder euro gjennom Connecting Europe Facility.

Også innenfor PESCO har flere av prosjektene militær-sivil dobbeltkarakter. Den europeiske medisinalkommandoen skal eksempelvis utvikle «modulære sanitetsmateriellpakker til innsats ved epidemier og pandemier». Det tilsynelatende edle formål omfatter imidlertid også militære «oppdrag og (utenlands)operasjoner» i EU-regi.

Den tyske forsvarsministeren Annegret Kramp-Karrenbauer har fått fransk støtte til en prosjektidé om å etablere mobile togsett for syketransport som kan brukes til rask evakuering i krise- og krigssituasjoner.

Teksten fortsetter nedenfor illustrasjonen.

Dette er en aktuell kandidat når PESCO utlyser nye prosjekter i 2021, selv om ideen knapt kan kalles ny. Ulike typer sanitetstog ble tatt i bruk av de respektive hærene og av Røde Kors allerede under første verdenskrig.

Fordyrende utbygging av infrastruktur

Stikkordet «militær mobilitet» som nå omfavnes av norske myndigheter, har lenge vært populært i EU-kretser. EU-kommisjonen la fram sin handlingsplan for militær mobilitet i 2018.

Planen ble presentert av daværende Transportkommissær Violetta Bulc, altså av en kommissær som i utgangspunktet ikke befatter seg med militære og sikkerhetspolitiske spørsmål. Et «veikart» utarbeidet av en ekspertgruppe fra forsvarsbyrået EDA ligger til grunn for mobilitetsprogrammet.

I grove trekk handler det om å bygge og utvikle infrastruktur på tvers av grensene i Europa, med militære formål i fokus. EU-kommisjonen vil utløse synergieffekter mellom de europeiske transportnettverkene (TEN-T) og romprogrammene. I praksis betyr dette ikke bare standardisering og enklere grensepasseringer, men voldsom kostnadsøkning for vei-, jernbane- og flyplassprosjekter. For eksempel må tunneler og brokonstruksjoner dimensjoneres for frakt av stridsvogner, tungt artilleri osv. Slike oppgraderinger aleine kommer fort opp i store milliardbeløp. «Århundrets jernbaneprosjektet» Baltic Rail fra Polen gjennom Baltikum og med avstikkere opp mot de russiske og hviterussiske grensene, er ett slikt prosjekt. Det skal stå ferdig i 2026.

Hvorfor er EUs militære mobilitet viktig for Norge?

Desto mer merkverdig er det at Norge, som et land uten transitt-trafikk og utenfor EU, er til de grader ivrig etter å hekte seg på disse planene for militær mobilitet, selv om de riktignok er delvis samkjørt med NATO.

Forsvarsdepartementet havner i en aldri så liten spagat når departementet skal forklare sine budsjettmessige tilrådinger. Ett sted heter det at «Storbritannia fremstår i økende grad som Norges viktigste europeiske allierte». Et annet sted står at det vil være «i norsk interesse både sikkerhetspolitisk og økonomisk å bidra til at EU tar en større sikkerhetspolitisk rolle» (vår uth.), og at Brexit ikke må svekke denne rolla.

Ustabilt «strategisk kompass»

I mellomtida strever EU med å få medlemslanda til å orientere seg etter det nye «strategiske kompasset» som skal bidra til å konsolidere den militære unionen. Kompasset skal bidra til felles trussel-analyse og felles strategiske mål. Kompassnåla peker særlig mot Kina.

For øyeblikket pågår det en hard dragkamp internt i EU mellom Kommisjonen, Rådet og EU-parlamentet om langtidsbudsjettet. Som følge av koronakrisa har Kommisjonen – og i enda større grad Rådet – sett seg nødt til å barbere en rekke av budsjettpostene, også når det gjelder forsvarsfondet EDF.

Det vil ikke EU-parlamentet høre snakk om. Parlamentet forlanger omgjøring av budsjettvedtaket om EDF fra sommerens toppmøte, slik at summen blir økt fra 7 milliarder euro til 11,5 milliarder euro. Langtidsbudsjettet blir først endelig vedtatt når EU-parlamentet gir sin tilslutning.

Du kan gjengi og spre denne artikkelen på ikke-kommersielle vilkår forutsatt at forfatteren og Nei til EU blir kreditert som beskrevet her:

Dette verk er lisensieret under en Creative Commons Navngivelse-IkkeKommersiell-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal lisens.

Stort bilde i toppen: Storkonsernet Airbus utvikler både sivil og militær flyteknologi, og er blant de som kan høste av prosjekter i regi av forsvarsfondet EDF. Illustrasjonsfoto fra Wikipedia. En Airbus A3 Vahana på flyutstilling i Paris 2019. CC BY-SA Matti Blume. (CC BY-SA Matti Blume)