Den bør aktivt søke handelsløsninger med det landet som er Norges største eksportmarked for varer. Et Storbritannia utenfor EU betyr både utfordringer og nye muligheter for Norge, og åpner for alternativer til vår nåværende EØS-avtale

Fredag 29. mars 2019 forlater Storbritannia Den europeiske union. Det var det 17,4 millioner briter stemte for 23. juni 2016. De ønsket å være herre i eget hus.

Forhandlingene mellom EU og den britiske regjeringen om en Brexit-avtale har vært svært krevende, og de er ennå ikke i mål. EU har utvist liten grad av fleksibilitet og på mange områder har de forventet at Storbritannia skal følge EUs regelverk, også når landet har gått ut av EU. Brexit-forhandlingene minner på mange måter om forhandlingene land var gjennom før de ble medlemmer av unionen. Det dreier seg ikke om hvilket lovverk som skal tas inn i nasjonal lovgivning, men om hvordan det skal gjøres.

Den britiske regjeringen med statsminister Theresa May i spissen forhandler om kapp med tiden. Hvis det skal inngås en Brexit-avtale som er akseptabel for begge parter, må det skje innen jul. Det er mange skjær i sjøen som kan hindre at en avtale vil bli inngått, og den største prøven blir avstemningen i det britiske parlamentet. 

Storbritannia er det største norske eksportmarkedet for varer. I 2015 utgjorde Storbritannia 25,4 % av norsk eksport til EU, og 20,1 % av all norsk vareeksport. Alene av den grunnen bør Norge aktivt søke andre handelsløsninger med Storbritannia. Den norske regjeringen må være langt mer offensiv enn det vi har sett hittil og den må ivareta norske interesser og sikre norske arbeidsplasser, ikke bare følge EU i forhandlingene. Norge kan havne i en situasjon hvor landet ikke har noen avtale med Storbritannia etter Brexit fordi regjeringen velger å følge EU i ett og alt. Det vil være utfordrende.

Hvis ikke den norske regjeringen vil stå opp for Norge og norske interesser, hvem skal da gjøre det?