Ny bok – nytt EU – ny EU-kamp?

• Kommentar fra Standpunkt 3-2018. 

«Hvorfor vi burde være EU-tilhengere?» Det er spørsmålet forfatter Sten Inge Jørgensen stiller seg i ei ny bok som nettopp har blitt gitt ut på Kagge forlag. Bokas tittel er Vi som elsker Europa. Et nytt EU for en ny tid.

I sin omtale av boklanseringen (11. september) skriver den venstreorienterte tenketanken Agenda: «[…] hva er det egentlig som skjer i EU? Det er store endringer på gang. Dette skjer delvis gjennom styrking av den sosiale dimensjonen, delvis gjennom at EU tar en ny geopolitisk rolle når både USA og Russland går i stadig mer autoritær og proteksjonistisk retning. En rekke av de viktigste politiske utfordringene vi står overfor i dag, forsøker europeerne nå å løse sammen i Brussel.»

Et «nytt EU»

Agenda spør videre i det de kaller «Agendakveld og boklansering» med fungerende Agenda-leder Kaia Storvik som møteleder: «Hvordan ser ‘det nye EU’ ut? Hvilke trusler kan unionen være med å løse? Hvordan skal vi kunne påvirke viktige avgjørelser som tas i Europa?»

Til forveksling lik de fundamentale spørsmål mange stilte seg på slutten av 1980-tallet, ved inngangen til EU-kampen som kulminerte med nei-sidas seier i 1994. Det slår meg at noe av det helt nye i en eventuell ny norsk EU-debatt er at vi i dag har relativt livskraftige tenketanker, Agenda, Civita og Manifest. Vil de spille en rolle i ordskiftet om Norges tilknytning til EU? Vil de bidra på noe vis, hvilken slagside kan forventes, og hva blir deres funksjon?

Bokas forfatter er i hvert fall ingen hvem som helst. I mange år har Sten Inge Jørgensen gitt sine bidrag til debatten om EU, som paneldeltaker, møteleder, kommentator, skribent og forfatter. Han arbeider som utenriksjournalist i Morgenbladet, med Europa og Tyskland som spesialfelt, og har gitt ut flere bøker om internasjonale forhold, som Tyskland stiger frem (Aschehoug, 2014), Globale utfordringer (Høgskoleforlaget, 2010) og Vesten mister grepet (Kagge, 2007). Jørgensen mottok i 2015 Willy Brandt-prisen, for på en særlig fortjenestefull måte å ha bidratt til å utvikle forbindelsene mellom Norge og Tyskland.

Denne gang er utgangspunktet for hans bok som følger: «I Norge er EU-motstanden fortsatt stor. Brexit og økt høyrepopulisme i flere land får også mange til å tro at EU-samarbeidet er på retur. Men i realiteten er det i ferd med å styrkes på en rekke områder, inkludert skatt, energi, utenriks og forsvar. Norge vil trolig delta i alt dette, på toppen av at brorparten av våre lover allerede kommer fra Brussel. Hvorfor vil et stort flertall nordmenn fortsette med det demokratiske underskuddet som følger av at vi ikke har stemmerett?» Et hovedpoeng er ifølge Kagge forlag at Sten Inge Jørgensen mener «den gjennomsnittlige norske EU-motstanderen ville vært EU-tilhenger om han eller hun var svensk, dansk eller tysk statsborger». På bokas omslag stilles spørsmålet retorisk: «Hva er det innbyggerne i våre naboland ser, som vi ikke selv får øye på?»

«Tanken på et sterkt EU uavhengig av USA er ikke et nytt fenomen. Også sist USA hadde en president som var upopulær i Europa kom 'USA-argumentet'.» -Jo Stein Moen, Standpunkt 3–2018

Trump: et argument for EU?

8. november 2016 vant Donald Trump presidentvalget i USA. Det ble av mange mennesker over hele kloden opplevd som et bortimot traumatisk valgresultat, og ettertida har dessverre vist seg at det ble mer kaotisk enn mange så for seg i sine verste mareritt. Allerede dagen etter, 9. november 2016, skrev Sten Inge Jørgensen i Morgenbladet at «Trumps seier har betydning både for den globale etterkrigsorden og veivalgene for Norge». For Jørgensen synes dette å være et hovedpoeng. Eller som han skrev 9. juni 2017: «Snart 30 år etter murens fall kan Europa løsrive seg fra USA».

Tanken på et sterkt EU uavhengig av USA er ikke et nytt fenomen. Også sist USA hadde en president som var upopulær i Europa kom dette «USA-argumentet» inn i norsk EU-debatt. I 2004 var George W. Bush president i USA. Han var ingen populær mann i Norge, og en del EU-tilhengere så Bush som et godt argument for EU-medlemskap. 28. november 2004, på tiårsdagen for folkets nei ti år tidligere, hadde jeg gleden av å gi ut ei bok om EU, Et nytt nei (Spartacus forlag), sammen med tre meningsfeller i Arbeiderpartiet, deriblant Wegard Harsvik, som siden har gitt ut flere bøker. I kapitlet «EU som motvekt til USA?» drøftet vi dette argumentet og kom fram til at «småstater som Norge har mye å vinne på å opprettholde et godt forhold til alle supermakter i vår nærhet, det være seg USA, EU eller Russland. Norge vil i større grad kunne spille en viktig brobyggende rolle og ivareta egne interesser gjennom konstruktivt samarbeid og partnerskap med supermaktene framfor medlemskap i noen av dem». Resonnementet står seg godt, 14 år senere, vil jeg påstå.

Skarp penn

Med skarp penn kommenterer og diskuterer Jørgensen EU-relaterte spørsmål i Morgenbladet. I form er han både analytisk og en anelse polemisk. Representativt for hans syn er at «EU sliter tungt mot nasjonalistiske og populistiske krefter for å gjenvinne samarbeidsånden» (Morgenbladet 9. november 2016). 14. januar 2005 omtalte han de som var imot EU-grunnloven slik: «Motstanden mot grunnloven kommer i hovedsak fra grupperinger på de ytre høyre- og venstrefløyene.» Mindre enn et halvt år senere hadde franske velgere med 55 prosent og nederlandske velgere med 62 prosent flertall stemt nei til EU-grunnloven i folkeavstemninger, og EU-grunnloven ble skrinlagt og erstattet av Lisboa-traktaten.

Debatten kommer

Det er grunn til å anta at det blir noe diskusjon i kjølvannet av boka Vi som elsker Europa. Det er ingen grunn til å kimse av ønsket om en ny runde. Det ligger latent i deler av befolkningen, ikke minst i kommentariatet. Forfatter og debattant Sten Inge Jørgensen, evighetsmaskinen, har etter alt å dømme allerede plottet inn en liten foredragsturné. I hvert fall er han å treffe 30. oktober på Åsane senter utenfor Bergen, med foredraget «EU – vår fremtid?». Boka vil helt sikkert være en kjærkommen vitamininnsprøyting til norske EU-tilhengere.

I sin analyse av Tyskland bruker Jørgensen av og til følgende formulering: «Tyskland er på et vis ‘The last man standing’ i Europa.» Det å bruke samme metafor om ham vil være en overdrivelse og fornærmelse mot noen. Han er ikke ja-sidas «last man standing». Men han står støtt og gir seg ikke. Det står respekt av hans europaengasjement, og hadde Europabevegelsen en formidlingspris, burde han mottatt den for lengst (Med forbehold om at det finnes en slik pris, og at han allerede har fått den …). Hvorom allting er: Ifølge Kagge forlag er Sten Inge Jørgensens nye bok om EU «en bok til å bli klokere av, uavhengig av politisk ståsted». Boka om kjærligheten til Europa kan bidra til å løfte EU-saken på dagorden her til lands. Jeg gleder meg til å lese den.

Stort illustrasjonsbilde i toppen: Løfter EU-entusiasmen. Boka Vi som elsker Europa. Et nytt EU for en ny tid vil helt sikkert være en kjærkommen vitamininnsprøyting til norske EU-tilhengere. Foto: EU-kommisjonen