Nyanser av EØS
EØS-utredningen gjør rett i å avdramatisere konsekvensene ved å bruke vetoretten mot EU-regler.
Da utvalgsleder Line Eldring forrige torsdag, 11. april, overleverte EØS-utredningen til utenriksminister Espen Barth Eide var hovedbudskapet at EØS-avtalen gir nødvendig forutsigbarhet og at Norge bør innføre nye EU-tilpasninger enda raskere. I den oppfølgende lenestol-praten mellom Eldring og Eide denne formiddagen kunne man få inntrykk av at EØS-avtalen er den nest beste av alle verdener, kun overgått av et fullt EU-medlemskap.
Når man leser utredningen «Norge og EØS: Utvikling og erfaringer» (NOU 2024:7) har den likevel en del flere nyanser enn utvalgslederens fortelling. For eksempel konstaterer utredningen at avståelsen av suverenitet i EØS-saker om tilknytning til EU-byråer har skapt konstitusjonelle problemer, og at det fortsatt etter Høyesteretts dom i ACER-saken er behov for en nærmere avklaring av Grunnlovens bestemmelser for behandling av slike saker.
Hvert år innføres flere hundre nye EU-regler i EØS-avtalen. Mange er regelverk på nye felt, mens andre erstatter eller endrer tidligere forordninger og direktiver. Utredningen opplyser at ved årsskiftet var antallet gjeldende rettsakter 7831. Da avtalen ble signert i 1992 var antallet 1800.
EØS-avtalen har altså ført til en høy import av EU-regler. Utredningen viser også at det de siste ti årene særlig er antallet forordninger som har økt kraftig. I EU trer forordninger automatisk i kraft i medlemslandene. I EØS må Norge innføre dem ordrett, mens for direktiver er det bestemmelsenes innhold og ikke nødvendigvis de eksakte formuleringene som skal innføres.
Utredningen påpeker at utviklingen innskrenker mulighetene for egen politikk: «Siden forordninger i langt mindre grad tillater nasjonale tilpasninger, innebærer dette større begrensninger på nasjonalt handlingsrom.»
Videre viser tallmaterialet at de fleste EØS-reglene er vedtatt av EU-kommisjonen, og altså ikke behandlet i EUs politiske organer rådet og EU-parlamentet. I mange tilfeller har de delegert lovgivningsmyndighet til kommisjonen, for eksempel på energiområdet. «Regelverksproduksjonen fra Kommisjonen har økt kraftig over tid», kan vi lese i utredningen.
Dette er interessant inn mot debatten om EU-medlemskap, der et vanlig argument fra ja-siden er norsk stemmerett i rådet og parlamentet. Selv om de vedtar rammeregelverkene, ligger som kjent djevelen i detaljene, og dette er i økende grad overlatt til EU-kommisjonen.
Et særlig opplysende kapittel i utredningen er omtalen av vetoretten, også kalt reservasjonsretten. Denne retten omtales som «en nødvendig sikkerhetsventil og forutsetning» for EØS-avtalen. Det fastslås at «EØS/EFTA-statene er ikke rettslig forpliktet til å ta ny EU-lovgivning inn i avtalen, selv om denne regnes som EØS-relevant.» Videre kan vi lese: «Dette skiller Norge fra EUs medlemsstater, som har overført lovgivningsmyndighet til EUs institusjoner...»
I 2011 avviste den rødgrønne regjeringen innføring av EUs tredje postdirektiv, som påla konkurranse om brevpost. Dette er den eneste gangen Norge aktivt har brukt vetoretten, som utredningen påpeker, og to år senere ble reservasjonen trukket tilbake av den blåblå regjeringen. I tillegg argumenterer utredningen for at det også er en form for veto å unnlate eller bruke svært lang tid på å behandle nye regler fra EU. I så fall «innebærer det at Norge har tatt i bruk reservasjonsretten ved flere anledninger».
Mye av debatten om vetoretten handler om konsekvensene, altså hvordan EU kan reagere. Her fastslår utredningen at en oppsigelse av EØS-avtalen er «lite sannsynlig». EØS-avtalens artikkel 102 sier at den direkte berørte delen av avtalen settes ut av kraft, om ikke partene blir enige om å unngå dette. Bruk av veto mot EUs fjerde energipakke kan for eksempel bety at de berørte delene av EØS-avtalens vedlegg fire om energi blir suspendert. Virkningen er avgrenset til det ene vedlegget (EØS-avtalen har 22 vedlegg). Utredningen skriver om en slik situasjon: «Det betyr konkret at EØS-avtalens hovedregler slik disse framgår av EØS-avtalens hoveddel, fortsatt vil gjelde, men at sekundærlovgivningen ikke gjelder.»
Konklusjonen om erfaringene med vetoretten er høyst interessant: «Utvalget registrerer at det etter tretti år med EØS, ikke har oppstått en situasjon hvor en EØS/EFTA-stat har reservert seg mot oppdatering av EØS-avtalen på et vis som har fått EU til å reagere med å sette deler av avtalen ut av kraft.» Selv om det ikke kan utelukkes at EU vil reagere i en fremtidig sak, så tyder dette på en betydelig grad av pragmatisme der man unngår å sette konflikter på spissen.
Bakgrunnen for Eldring-utvalget var Fellesforbundets landsmøtevedtak i 2019, som krevde en utredning av alternativer til EØS. Et krav som den gangen ble forbundsledelsens redningsplanke for å unngå et vedtak om ut av EØS. Derfor var det både skuffende og overraskende at utvalget ikke ble bedt om å vurdere alternativer for Norge, og har kun beskrevet noen andre lands handelsavtaler med EU.
Mens sveitsiske myndigheter sier man har et godt avtaleforhold med EU, gir Eldring-utvalget en ganske ensidig negativ fremstilling. Utredningen er dessuten utdatert ettersom den ikke omtaler Sveits og EUs vei inn til nye forhandlinger, der Sveits har holdt fast ved røde linjer for sin suverenitet.
Canadas handelsavtale med EU blir derimot omtalt i svært så positive vendinger. Handelen har økt, og begge parter mener den har gitt «kraftig vekst» i arbeidsplasser. Så finnes det kanskje en verden utenfor EØS likevel.
Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen 20. april 2024.
Stort bilde i toppen: Nei til EU-leder Einar Frogner og leder for den regjeringsoppnevnte EØS-utredningen, Line Eldring, på Nei til EUs rådsmøte 21. april 2024.
