Om NOU 2024:7 Norge og EØS: utvikling og erfaringer

Norge er sammen med Island og Liechtenstein en del av EFTAs EØS-avtale. The European Free Trade Association (EFTA) er en alternativ organisasjon for europeiske samarbeid om frihandel og økonomisk integrasjon, der Norge har vært medlem siden starten i 1960 i Stockholm.  I perioden 1990-1993 forhandlet EFTA fram EØS-avtalen med seks EFTA-land mot tolv  land i EF/EU. Da var Sverige, Finland og Østerrike også medlemmer av EFTA, før de gikk inn i EU 1. januar 1995. EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994. EØS-avtalen står som kontrast til EUs politiske samarbeid som er utviklet parallelt med unionsdannelsen blant en rekke europeiske stater. Med andre ord ble EØS-avtalen et utvidet rammeverk for samkvem med land der handelen allerede er stor, og der EFTA forhandlet fram en avtale mot EU i tråd med etableringen av det indre markedet.

Gjennom EØS-avtalen forplikter medlemslandene i EØS også å innføre de lovene som er relevante for det indre markeds funksjon. Denne relevansvurderingen gjøres i EØS-komiteen der EU- og EFTA-siden møtes. Selv om Sveits er medlem i EFTA, er landet ikke med i EØS, da sveitserne sa nei til den framforhandlede avtalen i en folkeavstemning i desember 1992 med knapp margin – 50,3 %.

EØS er en avtaleløsning som gir dynamisk tilpasning til det indre markeds utvikling, mens Sveits sitt særegne demokrati har gitt opphav til et sett med separate avtaler som stadig må fornyes. Det politiske kompromisset som bare Krf ville ha, Brundtland-regjeringen anså som en midlertidig løsning, og mange både på ja- og nei-siden misliker, har vist seg påfallende seiglivet – og fleksibelt.

Sverige har snart vært EU-medlem like lenge (30 år) som de var EFTA-medlem (34 år). Organiseringen blant våre naboland endrer seg over tid og vi må finne egnede samarbeidsformer, mens Norges valg knyttet til europeisk samarbeid er mer stabilt.

I mai 2022 satte regjeringen ned et utvalg for å utrede ulike forhold rundt EØS-avtalen. NOU’en ble levert 11. april 2024. Utgangspunktet for utredningen var Fellesforbundets vedtak om utredning av alternativer til EØS på kongressen 2019 og vedtaket lå som bakteppe for regjeringens nedsetting av utvalget. Utvalgslederen, Line Eldring, jobber til daglig i Fellesforbundet.

Til forskjell fra 2012-utredningen om EØS NOU 2012:2 har denne utredningen vært skrevet i en periode med store politiske endringer globalt og ikke minst i Europa. Endringsprosessene er pågående. Til tross for finanskrisen 2008-2009 og den senere eurokrisen 2010-2013 ga ikke dette veldig store endringer i politisk retning før med Brexit i 2015 og valget av Donald Trump i 2016. Politiske endringer i EU ble også forsterket av migrasjonskrisen i høsten 2015. Dette skjøt videre fart med koronakrisen 2020-2022 og den senere energikrisen sammen med Russlands invasjon av Ukraina, har gjort at Vesten har gått fra en globaliserings- til deglobaliseringsstrategi som er både økonomisk og sikkerhetspolitisk motivert. Oppå dette har det skjedd et taktskifte i klimapolitikken der EU har store ambisjoner og nå er i ferd med å omregulere hele politikken på feltet, slik at samfunn og økonomi går gjennom store og uvisse endringer. Det gjør at EUs strategier neppe vil ligge fast framover. Ikke minst vil EU-parlamentsvalget nå 6.-9. juni i år gi endringer, men omfanget avgjøres jo av de nye styrkeforholdene.

Målet med NOU’en var ikke å finne alternativer til EØS-avtalen enten i form av medlemskap eller ulike løsninger i lys av Sveits’ og Storbritannias avtaleverk. Derfor svarer heller ikke utredningen på hva slags alternativer som måtte finnes - «vårt mandat har vært å utrede erfaringene med EØS-avtalen og andre relevante avtaler med EU de siste ti år», for å sitere NOU’en (side 12).

Derimot handler utredningen om hvordan EØS-avtalen fungerer og hvordan nye utfordringer skal møtes med EØS-avtalen som basis for mulig norsk tilknytning til områder som ligger utenfor avtalen. Herunder om det er klokt og i tråd med Norges interesser å gå inn  i nye samarbeidsområder eller videreføre samarbeid  med EU der dette går utover EØS-avtalens virkeområde. Hvordan skal handlingsrommet utvikles og brukes, og hvordan kan avtalen nyttes for å utvikle nasjonale strategier på ulike områder? Her er det en rekke anbefalinger, ikke minst nabolandssjekk som blant annet Danmark praktiserer for å utnytte handlingsrommet eller «råderommet» som det heter sør for Skagerak.

Følgelig tar ikke utredningen stilling til alternativer, og formålet er ikke å diskutere om den ene eller andre løsningen i forhold til EU er bedre for Norge, til tross for at debatten i etterkant til dels har dreid seg om dette. Målsetningen er å bidra til en opplyst og god debatt om hvordan vi kan sikre norske interesser gjennom EØS-avtalen, og hva den betyr for Norge og hvordan gråsonene skal utvikles.

På den annen side er det jo klart at alternativer finnes. Å tre ut av EØS er jo et alternativ ellers er det tvang. Akkurat som reservasjonsrett er en forutsetning for EØS-avtalen, slik det står i kapittel 6: «Reservasjonsretten under EØS-avtalens artikkel 102 er en nødvendig sikkerhetsventil og forutsetning for en mellomstatlig EØS-avtale.» (Side 86.)

EU-medlemskap er neppe vanskelig å oppnå, mens oppsigelse av EØS-avtalen, og overgang til handel basert på justert frihandelsavtale sammen med en rekke sektoravtaler, innenfor et nytt rammeverk à la Sveits eller Storbritannia for eksempel åpenbart er mulig. Det viser jo avtalene i seg selv.

Utvalget har vurdert erfaringer fra Storbritannia og Sveits, og ikke om disse er alternativer for Norge. Ikke overraskende er konklusjonen at EØS er «dypere, bredere og mer forutsigbar», det vil si mer omfattende. Likevel kan forutsigbarheten diskuteres da avtalen er dynamisk ettersom EØS-landene løpende må inkludere relevante endringer. På den annen side skaper det forutsigbar markedsadgang og rammer for bl.a. investeringer og andre langsiktige avgjørelser.

Uansett hvilken annen samarbeidsform som velges vil det gi lange og krevende  forhandlinger med noe uvisst resultat.

Utredningen gir en etter mitt skjønn god bakgrunn for å tilnærme seg EØS-avtalen generelt. Den gir også god bakgrunn for å forstå utviklingen de siste 10 år og en rekke av de ut fordringer Norge står overfor knyttet til avtalen direkte, som energi og ACER som er en del av EØS: Den diskuterer også samarbeid som Norge inngår i EØS slik som forsvar, industrisamarbeid og klima. Nå har vi for eksempel et samarbeid om felles måloppnåelse om klimakutt til 2030 med EU, som er lagt inn i protokoll 31 for frivillig samarbeid.

Ellers er det temakapitler for å gi bakgrunn på en rekke områder, samt generelle anbefalinger som kan være nyttige.

EU har lagt opp en rekke målsetninger og tiltak med strategier der Norge både kan ønske seg andre løsninger og andre mål framover. Dette taler for ha en størst mulig fleksibilitet på disse områdene innenfor rammene av gode naboforhold og i størst mulig grad holde seg til formelt samarbeid om det som EØS-avtalen innebærer, nemlig EFTA-landenes tilslutning til Det indre markedet.  EU har også store utfordringer med å henge med i det globale kappløpet om framtidens industri og sliter også med den økonomiske veksten og konkurranseevnen vs store konkurrenter som Kina og USA. Dette tilsier at Norge, som har egne lange verdikjeder som i stor grad komplementerer EU, må vurdere nøye hvor hensiktsmessig det er å slutte seg til ulike strategier og samarbeid.

Med Norges avvikende nærings- og energistruktur gjør dette deltakelsen mer krevende enn før, og det krever økt oppmerksomhet både for å passe på hva som angår det indre marked og begrense seg i størst mulig grad til dette.

Det var en overvekt i utvalget for å øke eller fortsette samarbeidet på endel områder som EØS-avtalen ikke omfatter, men her var det ulike mindretallsmerknader fra undertegnede. Dette skyldes ikke minst at det både for EU og Norge er knyttet mye usikkerhet til framtidens energi og industri, klimapolitikk og miljøreguleringer, der Norges utgangspunkt på en rekke områder er forskjellig fra EU. Mye av dette er heller ikke EØS-relevant. Merknadenes gjennomgående innhold handler om å begrense omfanget i utvidelse av samarbeidet til det som er EØS-avtalens hensikt, tilgang til det indre markedet og da et økonomisk samarbeid i lys av at EØS er en økonomisk avtale. Norges militære samarbeid og sikkerhet ligger for eksempel i NATO. Videre bør vi også spille på Storbritannia og Sveits i en europapolitikk som er videre enn EU. Det vil også gi oss et bedre utgangspunkt for folkestyre, økonomisk utvikling og utenriks- og forsvarspolitikk. Det er uansett klokt av EFTA-landet Norge å ha gode handels- og politiske forbindelser med land som er organisert i EU.

Norge har handlefrihet utenfor EU og handlingsrom innenfor EØS. Begge deler må benyttes, og handlingsrom og reservasjonsretten utdypes i rapporten. Jo mer vi alle vet om EØS-avtalen, jo lettere er det å benytte den til legitime nasjonale interesser og maksimalt handlingsrom, og gjennomslag for egne interesser muliggjøres. Avtalen har stått lengere enn de fleste trodde og den fylte nylig tretti år. Foreløpig tyder det på at den kan evolvere i takt med utviklingen så lenge begge sider ser på den som grunnlag for et pragmatisk partnerskap, og til det er flertall for et alternativ, eller endringer gjør EØS-avtalen uaktuell.

Som bakteppe for avtalen ligger den evige debatten om europeisk organisering og hvordan Norge forholder seg til dette. Over generasjonene dreier den seg ikke primært om EU, men om smarte løsninger som tar vare på økonomi, handel, fredelig samarbeid, forsvar, demokrati og velferd Norge i samarbeid med naboland, i  Europa og rundt  Nord-Atlanteren. Uavhengig av hvordan statene er organisert. For tiden er våre naboland, med unntak av Storbritannia og Island medlemmer av EU, og grunnet det dype samarbeidet i EUs politiske union, må en del av dette foregå gjennom EU – i en eller annen form.

Særmerknader og dissenser fra NOU 2024:7 Norge og EØS: Utvikling og erfaringer

Kapittel 7 Demokrati og rettigheter

«Utvalgets mindretall, medlemmet Smedshaug, vil i tillegg understreke at det alltid vil være en spenning mellom Norges deltakelse i det indre marked og det mer omfattende politiske samarbeidet som EUs medlemsstater representerer. Norge har valgt å knytte seg til det indre markedet gjennom EØS, og ikke den politiske union. Følgelig vil ikke det norske folk ha direkte innflytelse i EUs beslutningsprosesser. Det vil være en vedvarende og selvvalgt situasjon, basert på politiske valg. Dette medlemmet mener at på en annen side består EU av 27 medlemsstater der innflytelsen på en rekke områder er proporsjonal med størrelsen, slik at innflytelsen for drøyt 5 millioner nordmenn i en union med nær 450 millioner innbyggere, vil møte en rekke begrensninger. Dette veies mot at Norge gjennom EØS-avtalen bevarer handlefrihet på store politikkområder av særlig nasjonal betydning, som fiskeri, jordbruk, toll, handels- og utenrikspolitikken mm. Videre har vi våre egen valuta og kan styre pengepolitikken selv, da Norge heller ikke er med i EUs monetære union. Dette medlemmet understreker at EØS-avtalen er en spesiell traktat for markedsadgang til den politiske og økonomiske unionen EU, som i seg selv er en spesiell konstruksjon uten like i verden ellers. Samtidig er demokratiske institusjoner og prosedyrer først og fremst forankret i nasjonalstaten. Dette medlemmet mener at vi har sett at ved store utfordringer som finanskrisen, eurokrisen og koronakrisen, samt energikrisen, ender det politiske og økonomiske ansvaret i hovedsak opp i nasjonalstaten, der fellesskapet er sterkest og hvis budsjetter finansierer EU. Samtidig har medlemsstatene begrensede virkemidler til å møte krisene, ettersom de til dels er bundet av EU-regelverk som begrenser myndighetenes mulighet til å intervenere i markedet gjennom markedsregler, felles valuta og sentralbank (20 av 27 medlemsstater) eller fellesregler for finanspolitikken. Dette medlemmet understreker at dette synliggjør en demokratisk utfordring, fordi det synes å bli et stadig større gap mellom de som styrer og de som blir styrt, og en krevende ansvarsfordeling. Heller ikke EU har greid å løse dette problemet. Mangel på en felles europeisk offentlighet og de ulike EU-organer som består av ikke-valgte personer, skaper fortsatt stor distanse til velgere i ulike land med forskjellig språk og kultur.» (Side 127.)

Kapittel 8 Klima og miljø

«– Utvalgets flertall, medlemmene Eldring, Eidissen, Fredriksen, Sletnes, Stie og Sunde, mener at Norge bør videreføre klimasamarbeidet med EU fram mot 2050 og at det bør raskt avklares om klimaavtalen skal oppdateres og videreføres. Norge bør dessuten jobbe for at EØS-relevant miljøregelverk fra EU raskt tas inn i EØS-avtalen. Utvalgets mindretall, medlemmet Smedshaug, tar dissens på dette punktet, se merknad nedenfor.

Utvalgets mindretall, medlemmet Smedshaug, mener at virkemiddelutformingen og målsettinger i norsk klimapolitikk bør reflektere at Norge har startet fra et utgangspunkt med nesten 100 prosent regulerbar vannkraft, og fortsatt utgjør vannkraft om lag 90 prosent av elektrisk produksjon. Både industri og husholdninger har strøm basert på vannkraft som energikilde, og dette medlemmet mener dermed at vi generelt har hatt vesentlig mer krevende utgangspunkt for å kutte klimagassutslippene enn landene rundt oss. Dette medlemmet mener at parallelt med innmeldingen i 2020 om svært begrenset bruk av binding av karbon i skogen i klimaregnskapet, gir dette Norge en ekstra krevende måloppnåelse innenlands. Norges strategisk viktige produksjon av metaller og mineralgjødsel fra den strategiske og energiforedlende prosessindustrien, er svært energikrevende, men denne industrien er allerede elektrifisert. Dette medlemmet mener at Norge har utslippene fra produksjonen av disse produktene og utvinning av olje og gass, mens forbruket i stor grad er i EU. Dette betyr at presset for å kutte klimagassutslippene fra petroleumsproduksjonen i Norge har økt, selv om EU-statene og andre land ennå lenge vil trenge olje og spesielt rørgass for å supplere utbyggingen av fornybar energi, ikke minst etter at gassleveransene fra Russland har falt bort. Dette medlemmet mener at Norge har et helt annet utgangspunkt enn EU for kutt innenlands, samtidig som EU er avhengig av produktene fra vår produksjon. Nå kjøper Norge tilgjengelige utslippskvoter blant annet fra EU. Kvotemengden i EUs kvotehandelssystem reduseres løpende og vil være 62 prosent lavere i 2030 enn utslippene var i 2005. Etter 2040 vil det ikke utstedes nye kvoter, og i 2050 skal netto null-målet nås. Dette medlemmet mener at det vil gjøre klima- og industripolitikken stadig mer krevende både i Norge og EU. Klima-, energi- og industriutfordringene henger sammen, noe som øker kompleksiteten i avgjørelsene, og da også konsekvensene av uheldige beslutninger. Videre må det tas hensyn til at det er knyttet betydelig usikkerhet til effektene av nye reguleringer. Reguleringene må balanseres mot blant annet måloppnåelse, kostnadseffektivitet, verdiskaping og forsyningssikkerhet, samt utviklingen og målsettinger i klimapolitikken i verden ellers. Dersom andre land ikke i tilstrekkelig grad følger opp Norges og EUs klimapolitikk, vil klima- og økonomiutfordringene bli større. Dette medlemmet mener at mye vil skje på dette området framover, og Norge trenger derfor en bred og åpen gjennomgang for å forankre mål og prosesser bredt i samfunnet, før videre strategier vedtas for perioden etter 2030. Dette medlemmet minner også om at ved alt samarbeid som legges inn i EØS-avtalen, vil ESA være overvåkingsorgan, også for klimapolitikken. Dette medlemmet mener at gjennomgangen må ta utgangspunkt i Norges særlige situasjon og måloppnåelse mot 2030, og legge til grunn erfaringene med den særlige klimaavtalen og det generelle klimasamarbeidet med EU. Gjennomgangen må også vurdere hvordan dette påvirker industri- og energipolitikken, samt hvordan EUs politikk tenkes utviklet mot 2050, særlig for kvotehandel. Dette medlemmet mener at om det da ligger an til ny klimaavtale med EU etter 2030, er for tidlig å svare på nå.» (Side 151-152.)

Kapittel 9 Energipolitikk

«Utvalgets mindretall, medlemmet Smedshaug, vil i tillegg understreke at gitt kompleksiteten i Ren energi-pakken (Energipakke 4) og at Norge avviker fra EU på en del områder, er det klokt at enkeltdelene av denne pakken gjennomgås og vurderes, og slik at det da åpner for mulig enkeltvis innlemmelse av de ulike forordninger/direktiver i pakken, og slik redusere etterslepet gradvis. Dette medlemmet mener at ikke minst bygningsenergidirektivet gir særlige utfordringer, der relevans må vurderes opp mot at Norges strømforsyning allerede er fornybar med strøm fra regulerbar vannkraft, og at husholdningene i tillegg bruker bioenergi/ved og ikke fossile energikilder. Dette medlemmet mener at vurderinger av kostnadseffektiviteten i tiltakene og belastningen på husholdningene og næringsliv knyttet til mulig innlemmelse, også er avgjørende. Dette medlemmet mener at konkurransekraften til norsk industri og næringsliv, med økte og stadig likere energipriser med EU, bør utredes særskilt, også med søkelys på de ulike støtteordningene som er valgt i ulike EU-stater, og hvordan disse eventuelt kan tjene som basis for mulige norske ordninger, slik at det ved behov eller nye sjokk raskt kan innføres støtteordninger for å sikre ulike sektorer i norsk næringsliv.» (Side 178.)

Kapittel 10 Norge og EØS: Økonomiske forhold

«Utvalgets mindretall, medlemmet Smedshaug, vil legge til at for perioden som denne rapporten primært dekker, det vil si fra 2012, har EUs økonomiske modell etter hans mening møtt særlige utfordringer. Dette medlemmet mener at etter Berlinmurens fall i 1989, utviklet EU utover på 1990-tallet en modell med tilgang til rimelig arbeidskraft fra landene frigjort fra sovjetisk dominans i kontinental og Øst-Europa, billige industrivarer og innsatsfaktorer fra Kina, samt råvarer og energi fra Russland. Dette medlemmet mener at så lenge og personer, industrivarer og råvarer, samt kapital fløt uhindret både innen- og utenfor unionen fungerte dette rimelige godt. Men modellen begynte å stagnere i etterkant av finanskrisen (2008–2009) og den påfølgende eurokrisen (2010–2012). Fra da av begynte EU å sakke akterut for USA. EUs økonomi er i dag om lag 65 % av USAs økonomi (målt i dollar), mens den var 91 % så sent som i 2013. Kina har også passert EU og blitt verdens nest største økonomi. Dette medlemmet mener at modellen virker lite tilpasset de endringene som har skjedd etter finans- og eurokrisen og framover. Dette medlemmet mener at dette ble ytterligere forsterket med verdikjedeforstyrrelsene under koronakrisen og senere sammenbrudd i en rekke europeiske verdikjeder og energiforsyning etter Russlands invasjon av Ukraina. Dette medlemmet mener at EU har relativt få hele verdikjeder, med unntak av jordbruket, og er avhengig av energi og råvarer utenfra for å sikre sitt næringsliv og økonomi, noe som gjør den økonomiske modellen sårbar. Dette medlemmet mener at en felles valuta skaper ytterligere utfordringer i de ulike lands tilpasninger til sjokk og omstillinger ved at det må være samme rentenivå og valutakurs i alle landene, uavhengig av økonomisk konjunktur. Dette medlemmet mener at fra slutten 2010-tallet har energiomstilling i EU vist seg særlig krevende, noe som har økt prisnivået og senket konkurransekraften for energikrevende industri i EU. Disse økte energikostnader i EU har skapt utfordringer for industrien og Tyskland har sett betydelig fall i produksjon hos energikrevende industri. Dette medlemmet mener at når USA så bruker sterke finansielle stimuli for å sikre seg nye investeringer og Kinas store industrielle kapasitet sikter seg inn mot EU markedet, ikke minst på elbiler – utfordres EUs industribase. Det er nå en betydelig og økende bekymring i Europa for avindustrialisering. Dette i motsetning til USA som i større grad bruker skattemekanismer for å stimulere investeringer og skape lønnsom produksjon og nå tiltrekker seg store nyinvesteringer, også fra enkeltland i EU, som Tyskland. Dette medlemmet mener at dette skyldes jo bl.a. at USA har et felles føderalt skattesystem som kan brukes til å stimulere nysatsing, mens i EU er skattesystemene nasjonale. EUs svar blir da noe midler fra sentralt hold, mens i praksis består hovedtiltaket i å lette på statsstøtteregelverket til de ulike medlemsstatene. Dette medlemmet mener at i tillegg til de globale utviklingstrekk som utfordrer EUs tilpasninger, kommer et økende byråkrati og reguleringer fra Brussel som også innebærer verdens mest omfattende miljø- og klimalovgivning. Dette medlemmet mener at dette innebærer betydelig reguleringsrisiko i forhold til konkurrende økonomier der f.eks. Kina har et helt annet regime, mens USA praktiserer det grønne skiftet mer fleksibelt med mer økonomiske stimuli og mindre lover og forbud. Dette medlemmet mener at dagens sentraliserte EU står i kontrast til et Europa som tidligere var preget av heterogene økonomier, som i større grad valgte ulike økonomiske strategier, basert på varierende økonomiske forutsetninger, historie og geografi. Dette medlemmet mener at med dagens sentraliserte beslutningsstruktur på felt som klima, miljø og økonomisk politikk gjennom den politiske og økonomiske union, oppstår en situasjon der homogeniteten øker og de ulike nasjonale strategier utfordres og det oppstår større mulighet for gale beslutninger med stor uheldig økonomisk effekt på hele samarbeidsområdet. Dette medlemmet mener at med Norges langt friere stilling til å gjøre valg fordi vi står utenfor den økonomiske og politiske unionen bør Norge i størst mulig grad konsentrere seg om de forpliktelser som følger direkte av EØS-avtalen og deltakelsen i det indre marked. Med de store endringene i reguleringer gjør dette deltakelsen i det indre marked mer krevende enn før. I øvrig økonomisk samarbeid bør det utvises forsiktighet grunnet EUs stadig mer dyptgripende reguleringer og strategier der de økonomiske effektene er uavklarte. EU har også lagt opp en rekke målsetninger, tiltak og strategier der Norge naturlig kan ha andre løsninger og andre mål framover. Norge har en nærings- og energistruktur som ser ganske annerledes ut enn EU og vår geografiske plassering med lang kystlinje og store havområder gir også andre utfordringer og muligheter. Det krever derfor økt oppmerksomhet både for å avklare på hva som angår det indre marked og begrense samarbeid utover dette til hva som er klare fellesinteresser, fordi det norske utgangspunkt og interesser på en rekke områder er betydelig forskjellig fra EU. Dette medlemmet mener at Norge bør derfor følge den globale utviklingen nøye og på de aller fleste områder vurdere hva som er mest framtidsrettet for oss for å unngå for høy satsing innenfor ett økonomisk geografisk område. Å utvikle større samarbeid på ulike områder med bl.a. USA, Storbritannia, Sveits i tillegg til å utvikle kjernesamarbeidet med EU, er mulig grunnet vår handlefrihet gjennom EFTA/EØS. Dette medlemmet mener at denne muligheten bør brukes og utvikles strategisk framover i en tid med store endringer og uvisse utfall.» (Side 211-212.)

Kapittel 13 Beredskap og krisehåndtering i EU og EØS

«Utvalgets mindretall, medlemmet Smedshaug, mener det i tillegg er naturlig å understreke at samarbeid på en rekke områder også kan omfatte Storbritannia og Sveits, som begge har stor farmasøytisk kapasitet. Dette medlemmet mener at når det gjelder bredere sikkerhetspolitisk betydning, er Storbritannia den dominerende europeiske sjø- og luftmakten i våre havområder. Medlemmet mener derfor det er helt avgjørende å inkludere Storbritannia i Norges samarbeid om beredskap og krisehåndtering, i tillegg til helse. Godt samarbeid med alle naboland er viktig for å styrke trygghet, liv og helse og økonomiske og strategiske strukturer.» (Side 290.)

Kapittel 14 Utenriks-, sikkerhets og forsvarspolitikk

«– Utvalget vil understreke alvoret i den sikkerhetspolitiske situasjonen som er blitt sterkt forverret. I Europa står vi i dag overfor den mest krevende situasjonen siden 2. verdenskrig. Utvalgets flertall, medlemmene Eldring, Eidissen, Fredriksen, Sletnes, Stie og Sunde, mener at i tillegg til vår deltakelse i et sterkt NATO, bør Norge foreta et taktskifte i vårt samarbeid med EU for å trygge vår sikkerhet gjennom ytterligere å forsterke båndene til våre europeiske allierte og naboer. Utvalgets mindretall, medlemmet Smedshaug, tar dissens på dette punktet, se merknad nedenfor.

Utvalgets mindretall, medlemmet Smedshaug, mener det er viktig å understreke at i 2022 sto land utenfor EU for 80 prosent av NATOs forsvarsbudsjett. EU er en politisk økonomisk union, mens NATO er forsvarsalliansen som skaper militær slagkraft i Europa. Dette medlemmet mener at EU-landene må nå gjenfinne sin militære tradisjon, øke rekrutteringen, styrke forsvarsindustrien og fylle på budsjettene, noe som gjør at det vil ta lang tid å bygge opp den europeiske delen av NATO, som er foretrekke framfor å gjøre EU til en større forsvarsaktør. I NATO finnes også nødvendige strukturer allerede og økt kapasitet fra europeiske land i NATO svarer på krav fra USA. Dette medlemmet mener at vi skal også huske at Vest-Europas sterkeste militærmakt, Storbritannia, er utenfor unionen. Dette medlemmet mener at dette må reflekteres i norske myndigheters strategi og veivalg i en krevende utenriks- og sikkerhetspolitisk periode. EU-landene har til dels motstridende interesser og ulike syn på en rekke konflikter, slik vi nå ser i forhold til ulike deler av Ukraina-poltikken, Gaza og tidligere med Libya og Irak. Hvert medlemsland har også veto-rett. Dette medlemmet mener derfor at det er viktig at Norge sikrer god dialog med enkeltland, samt våre europeiske og øvrige allierte i NATO, samt EU ved Kommisjonen. Norges geografiske plassering tilsier også at våre interesser og vårt utgangspunkt som marin stat i Nord-Atlanteren er noe annerledes enn de kontinentale statene. Dette medlemmet mener at dette må dynamisk balanseres ut fra norske interesser og tilsier å videreutvikle dialogen direkte med EU, samtidig som vi utnytter vår handlefrihet på basis av EØS-avtalen.» (Side 316.)

Stort bilde i toppen: NOU 2024:7 Norge og EØS: Utvikling og erfaringer ble overlevert Utenriksministeren 11. april 2024. (Foto: Eivind Formoe)