Opprinnelsesgarantiordningen fredes, men til hvilken pris?

Etter Senterpartiets regjerings-exit i forrige uke, skal Arbeiderpartiet nå innføre tre av direktivene i EUs fjerde energimarkedspakke. Et av disse, nærmere bestemt det såkalte fornybardirektivet som EU vedtok i 2018, legger opp til en videreføring og utvidelse av opprinnelsesgarantiordningen. Denne ordningen har vært pålagt Norge gjennom EØS siden 2004, og har vært et stridstema i debatten omkring den fjerde energimarkedspakka.

I Hurdalsplattformen lovet Arbeiderpartiet og Senterpartiet å fjerne ordningen. Dette løftet har Arbeiderpartiet ikke lenger tenkt til å følge opp, og til E24 uttaler energiminister Terje Aasland at regjeringen jobber med andre løsninger for å demme opp for ulempene ordningen medfører for norsk industri. Dette er et gufs fra fortida. Også i 2016 kom lovnader om å avskaffe ordningen fra regjeringshold i Norge, den gang fra olje- og energiminister Tord Lien (FrP), uten at dette faktisk førte fram.

Når fornybardirektivet i utgangspunktet skal utvide og sementere ordningen ytterligere, fremstår Arbeiderpartiets snuoperasjon som et knefall for EUs politikk. Opprinnelsesgarantiordningen er grunnleggende problematisk av flere grunner og bør derfor avvikles i Norge.

Hva er opprinnelsesgarantier?
Opprinnelsesgarantiordningen er en merkeordning som går ut på at strømleverandører og -kunder kan betale kraftprodusenter for å forsikre seg om at andelen fornybar kraft som produseres er lik den mengden kraft kunden bruker. Opprinnelsesgarantier er dermed såkalte grønne sertifikater som skal stimulere til fornybar kraftproduksjon. Én opprinnelsesgaranti tilsvarer 1 MWh strøm.

Siden energimiksen i EU består av både fornybare og ikke-fornybare energikilder, har det ikke vært mulig å knytte garantiene direkte til den krafta som faktisk leveres og brukes i forlengelsen av dem. Om en kunde kjøper én opprinnelsesgaranti, innebærer ikke garantien at den 1MWh med kraft som faktisk ender opp i kundens strømuttak stammer fra en fornybar energikilde. Den forplikter bare kraftprodusenten til å produsere 1MWh fornybar kraft – uavhengig av hvor strømmen går til slutt.

Dette gjør at en opprinnelsesgaranti i essens er et finansobjekt. Den er et verdipapir som kan selges videre og spekuleres i. I artikkel 19 i fornybardirektivet slås det fast at opprinnelsesgarantiene ikke har noen funksjon i forhold til EUs overordnede mål om at 32% av energiforbruket i unionen skal stamme fra fornybare energikilder i 2030. Opprinnelsesgarantiene er dermed hule instrumenter som utover incentivmekanismene ikke har noen reell betydning for grønn omstilling i EU. Ordningen fordrer betalingsvilje hos strømleverandører og -kunder, og hensyn til markedsverdien på garantiene ligger i større eller mindre grad til grunn for salg, videresalg og eventuell annullering av dem.

Opprinnelsesgarantiordningen og norsk industri
Opprinnelsesgarantiordningen har vist seg å være usedvanlig lukrativ for norske kraftprodusenter. Siden disse nesten utelukkende produserer fornybar energi, er det europeiske markedet av strømleverandører og -kunder en gavepakke til dem når det gjelder salg av opprinnelsesgarantier.

Ifølge Hafslunds årsrapport fra 2023, ga opprinnelsesgarantiene da selskapet inntekter på 800 millioner kroner. Jussprofessor ved Universitetet i Bergen Halvard Haukeland Fredriksen har, ut fra en antakelse om at andre store norske kraftprodusenter må ha omtrent de samme inntektene, anslått at de samlede inntektene hos norske kraftprodusenter lå på rundt seks milliarder kroner dette året. 

Disse enorme inntektene er en viktig årsak til at Arbeiderpartiet ikke lenger ønske å avskaffe opprinnelsesgarantiordningen. Like fullt illustrerer de at ordningen ikke passer norske forhold. Opprinnelsesgarantier er myntet på et europeisk marked der energimiksen inneholder et betydelig innslag av ikke-fornybare energikilder. Når vi kan slå fast norske kraftprodusenter tjener såpass godt på dette, må det også være klart at inntektene fra opprinnelsesgarantiene i liten grad har opphav i Norge. Norsk industri og norske strømkunder mangler nemlig incentivene som eksisterer i de fleste andre land i Europa til å kjøpe opprinnelsesgarantier. I Norge tas det med rette for gitt at strømmen kommer fra fornybare energikilder. Dermed gir det liten mening for norske kraftkunder å betale ekstra for en opprinnelsesgaranti.

Dette er den viktigste bakgrunnen for at det i mange år har eksistert en bred og klar motstand mot opprinnelsesgarantiordningen i norsk industri. Industrien har støttet på problemer fordi markedsaktører i økende grad ser på opprinnelsesgarantier som nødvendig dokumentasjon på at industriproduksjonen er utslippsfri. Det er helt opplagt at dette er tilfellet i norsk industri også uten en opprinnelsesgarantiordning.

For norske industribedrifter er opprinnelsesgarantier dermed i utgangspunktet meningsløst å bruke penger på. Dessuten er det de som i stor grad faktisk bruker den fornybare krafta som produseres i Norge, noe som følger naturlig av geografisk nærhet til kraftproduksjonen. Mens andre europeiske strømkunder kan kjøpe seg til god samvittighet og norske kraftprodusenter tjener seg rike på det, havner industrien i en skvis selv om de produserer med fornybar kraft helt uavhengig av opprinnelsesgarantiordningen. Norske industribedrifter må i praksis ta støyten for ikke-fornybar kraftproduksjon i EU i stedet for at ansvaret fullt og helt legges på europeiske kraftprodusenter som bruker ikke-fornybare energikilder. Bedriftene er ikke forpliktet til å kjøpe opprinnelsesgarantier, men presset øker for at de skal gjøre det - uten at det egentlig fører til noen omstilling til fornybare energikilder.

Hva nå, Aasland?
Det er ennå uklart hvordan arbeiderpartiregjeringen nå har tenkt til å tilnærme seg denne problematikken uten å skrote opprinnelsesgarantiordningen. Klassekampen har meldt om et mulig forslag som skal gjøre det lettere for industrien å vise til klimadeklarasjonen for strømmen de får levert. Det gjenstår å se hva dette eventuelt skal innebære og om regjeringen vil foreslå andre løsninger.

Opprinnelsesgarantiordningen er likevel grunnleggende problematisk på flere områder, og sonderingene i regjeringen bør føre til at Arbeiderpartiet igjen setter seg som mål å oppfylle lovnaden i Hurdalsplattformen.