Samfunnsdebatten om EØS 

Er det sånn at EØS låser Norge fast til et markedsliberalt system med store, problematiske konsekvenser? 

• Er det sånn at EU svekker standarder i arbeidslivet? 
• øker sosiale forskjeller? 
• utvikler nye former for fattigdom? 
• låser markedsliberalisme fast i en EU-traktat som bare kan endres hvis alle medlemsregjeringene er enige om det? 

Det som foreløpig foregår av EØS-debatt, har gjort det til en «debatt på skakke».  Er adgangen til EU-markedet i fare hvis Norge går ut av EØS – eller er EØS først og fremst en trussel mot viktige verdier og verdifulle trekk ved det norske samfunnet? 

Allerede våren 1972 raste den første debatten om adgangen til EU-markedet. EEC, forløperen til det som i dag er EU, hadde fra starten i 1958 krevd inn toll på mange av våre viktigste eksportvarer, på aluminium og andre metaller, på papir og på fisk.  

I 1972 søkte ikke Sverige, Finland og Østerrike medlemskap i EU slik Storbritannia, Irland, Danmark og Norge gjorde. I stedet hadde de vinteren 1972 forhandla seg fram til handelsavtaler med EU. Disse handelsavtalene fjerna det som var av toll og andre handelshindringer på handelen med industrivarer mellom EU og Sverige, Finland og Østerrike. 
 
Nei-bevegelsen og nei-partiene (Senterpartiet og Sosialistisk Folkeparti) gikk inn for at en slik handelsavtale kunne Norge også trenge – dersom det skulle bli nei-flertall ved folkeavstemningen i september 1972.  

Muligheten for en handelsavtale ble hardnakka benekta av ja-sida med to typer argumenter: 

• For det første: Det var ingen grunn til å tro at EU ville gå med på noen handelsavtale med Norge hvis vi stemte nei til EU-medlemskap. 
• For det andre: Det var i hvert fall ingen grunn til å tro at vi kunne få en avtale som var like gunstig for eksportnæringene våre som de avtalene Sverige, Finland og Østerrike hadde fått. 

Begge deler slo feil. Bratteli-regjeringen hadde stilt kabinettspørsmål til velgerne – og gikk av. Allerede i desember 1972 hadde den tallmessig spinkle nei-regjeringen av Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet forhandla seg fram til en handelsavtale som etter en kort overgangsperiode fjerna all toll på industrivarer og råvarer. 

Næringsmiddelindustrien var eneste unntaket. Det hadde vært toll på landbruksvarer (etter norsk ønske) og på en del bearbeidede fiskeprodukter (etter EUs ønske). Men på alle andre industriprodukter og på alle råvarer ble det etter få år full tollfrihet og ingen kvotebegrensninger på handelen med EU. 

Da stortingsflertallet i 1992 godkjente EØS-avtalen, hadde vi derfor hatt en frihandelsavtale med EU i 19 år – en avtale som innebar at norsk industri hadde tollfrihet på all eksport til EU. 

I 1994 hamra næringsledere, ja-politikere og media med mikrofonstativ inn samme budskap som i 1992: vi må ha EØS-avtalen for å sikre markedsadgangen til EU-markedet. Argumentene til ja-sida var sterkt villedende i EØS-debatten i 1992 – og var like villedende i 1994 – akkurat som i dag. 

Det er det mange grunner til: 

I snart tretti år har Verdens handelsorganisasjon (WTO) brukt hver anledning til å lirke og/eller tvinge tollsatsene nedover i handelen på tvers av grenser. Godt over 50 prosent av handelen mellom stater er nå uten toll, og den gjennomsnittlige tollbelastningen i internasjonal handel har lenge vært under fire prosent.  

I 1974 hadde EU frihandelsavtaler med bare to land, Sveits og Norge.  Hva skulle tilsi at Norge ikke er like aktuell som handelspartner i 2021 som i 1974? 

Hva skulle grunnen være for at EU skulle stenge døra for Norge? Både internt og eksternt er EU verdens sterkeste pådriver for frihandel. Men altså ikke akkurat med Norge? 

EU har etter hvert inngått 46 handelsavtaler med 65 andre land. Norge er ingen dverg i dette avtalesystemet. I tillegg til EØS har vi inngått 29 avtaler med i alt 41 land, og handelen som skjer innafor disse 29 avtalene utgjør omkring 10 prosent av Norges utenrikshandel. 

Ser vi bort fra olje og gass, kjøper vi langt mer fra EU enn vi selger dit. Norge er dessuten en betydelig handelspartner. Vi står for 8,5 prosent av EUs handel med andre land. Bare fire land står for en større andel av slik handel. 

Debatten om markedsadgang bør derfor vike for den grunnleggende EØS-debatten. 

Det er langt mer dramatisk at EØS binder Norge til hele EUs lovverk for det indre markedet: regelverket for etableringsretten og for konkurranselovgivningen i tillegg til regelverket for den frie flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. 

• EØS innebærer at Norge bindes til all framtidig lovgivning som EU vedtar for det indre markedet – uansett hva det kunne være. 

• EØS innebærer at Norge setter til side alle norske lover, forskrifter og administrative beslutninger som er i strid med enhver EU-regel for det indre markedet – både de reglene som gjelder i dag og alle regler som EU kommer til å vedta. 

• EØS innebærer at Norge må bøye seg for de tolkningene av EU-traktater og lover som EU-domstolen og EU-kommisjonen har foretatt til i dag – og alle deres framtidige tolkninger av traktater og lover. 

Kommentaren stod på trykk i Klassekampen 9. oktober 2021.