Sammenhengen mellom EUs energibyrå, kabler og prisøkning
EUs energibyrå og den norske avleggeren RME skal overvåke at Norge følger EUs nettutviklingsplan. Overføringskabler fra Norge er blant de prosjektene EU prioriterer.
Er det hold i påstanden om at flere kabler gir økt strømpris, eller ikke? Og hva slags rolle har egentlig EUs energibyrå ACER i dette? Saksordfører på Stortinget Espen Barth Eide (AP) framfører tre argumenter som han mener skal vise at det ikke er noen sammenheng her:
1. OED gir konsesjon til nye kabler og står helt fritt hva dette angår.
2. Det er markedet som bestemmer flyten, ikke ACER.
3. EU stiller krav om 15 % overføringskapasitet i forhold til produksjon i 2030 og vil øke denne til 30 %. Norge har allerede 25 % overføringskapasitet og vil med de to vedtatte kablene (til Tyskland og England) komme opp i 50 %, altså overoppfylling.
Dette er avgjørende spørsmål når Stortinget skal behandle EUs tredje energimarkedspakke og departementet skal behandle konsesjonssøknaden for den tredje kabelen NorthConnect (til Skottland). Det har også betydning for om den andre kabelen til Storbritannia vil bli skrinlagt. Kabelen er gitt konsesjon, men er ennå ikke påbegynt. La oss derfor se om det er hold i argumentene som blir framført.
Den tredje kabelen – NorthConnect
Det bør være udiskutabelt at Skottlandkabelen, i enda høyere grad enn de to som Statnett allerede har fått konsesjon for, vil bli en kraftig prisdriver. Her er det ikke snakk om utveksling, dette blir en ren eksportkabel som vil drenere kraftoverskudd fra Norge og dermed begrense tilbudet. Markedskraft anslår eksport på 10 tWh av en maksimal kapasitet på 12 tWh. Sett fra Storbritannia er dette slett ingen dårlig idé. Britene kan, i motsetning til Norge og på tross av brexit, ha begrunnet egeninteresse av å være knyttet til EUs energiunion. Formelt fordi nesten alle naboland er med i EUs energiunion, reelt fordi både EU og Storbritannia tjener på det. For britene vil import senke strømprisene; for EU gir eksport til Storbritannia gode inntekter.
Kan norske myndigheter likevel si nei?
Dersom vi sier ja til EUs energiunion og avgir suverenitet til EUs energibyrå ACER, kan Norge likevel si nei til utenlandskablene? Det er i beste fall en teoretisk mulighet. Et norsk nei ville bryte med selve grunntanken for energiunionen og fremkalle hoderysting i både Ljubljana, der ACER har sete, og i Brussel.
ACER og den norske avleggeren RME har til oppgave å overvåke at Norge følger EUs nettutviklingsplan. Ved å opprette RME og innlemme energimarkedspakka i Energiloven, har Norge godtatt dette premisset.
EU lager 10-årige nettutviklingsplaner (TYNDP) som omfatter ei liste over prioriterte prosjekter, Projects of Common Interest (PCI). På denne lista er det 173 prioriterte prosjekter. De to kablene fra Norge til Storbritannia står på denne lista: «1.10 Cluster United Kingdom – Norway interconnections, including one or more of the following PCIs: 1.10.1 Interconnection between Blythe (UK) and Kvilldal (NO) [currently known as "North Sea Link"] 1.10.2 Interconnection between Peterhead (UK) and Simadalen (NO) [currently known as "NorthConnect"]».
Press for utbygging på flere måter
Det vil bli lagt press på Norge om utbygging selv om vi ligger over EUs minimumskrav om 15 % kapasitetsavsetning. EUs energiunion har som mål et felles integrert energimarked med lik pris og lik tilgang på strøm. De lager ikke nettutviklingsplaner og lister over prioriterte prosjekt for moro skyld.
Dersom de private søkerne (Agder energi, Lyse Produksjon, ECO og Vattenfall) får avslag, vil de ganske sikkert bringe avslaget inn for ESA som et brudd på prinsippene Norge har sluttet seg til gjennom aksept av EUs tredje energimarkedspakke.
Eierne vil trolig ha støtte fra reguleringsmyndigheten RME som har som oppgave å påse at EUs nettutviklingsplan følges. Ingen kan med sikkerhet si hva resultatet blir. Men de aller fleste mener nok at noen år fram i tid vil ACER få utvidete fullmakter. LO ba under høringa for energikomiteen 6. februar om at Stortinget fikk utredet om tilslutningen får konsekvenser for muligheten til å si nei til konsesjon.
Allerede i mars 2017 ba LO om at departementet «redegjør for konsekvensene av at flaskehalsinntekter kun kan brukes til å garantere tilgjengeligheten av den tildelte kapasiteten og/eller nettinvesteringer og ikke til å redusere nettariffer».
EUs ekspertkomite mener at nye kabler skal bygges dersom prisforskjellen er over 2 øre/kWh mellom land (rapport november 2017). Ekspertkomiteen legger også vekt på at reglene for flyt gjennom kablene må endres og at det må bygges nett fram til overføringskablene slik at hele kapasiteten kan brukes og ikke hindres av nasjonale prioriteringer.
I vinterpakken (november 2016), EUs store energipakke som endrer blant annet ACER-forordningen og elmarkedsdirektivet, foreslås det at inntektene bare kan brukes til kabler og fondsavsetninger, ikke til å redusere nettleia som i dag. I så fall vil det etter nedbetaling bygge seg opp kapital i fondet som krever bygging av nye kabler om kapitalen skal få avkastning.
Er det markedet som styrer strømflyten, ikke ACER?
EU er ikke bare opptatt av antall kabler, men også hvordan de styres. ACER er opprettet fordi de nasjonale nettselskap og myndigheter tar (for mange) nasjonale hensyn. EUs ekspertkomite klager på at nettselskapene gir nasjonal forsyning forrang og dermed ikke prioriterer kraft til overføringskablene.
Det er fortsatt sammenslutningen av nettselskap, ENTSOE, som utvikler forslag til både nettutviklingsplan og reglene for strømflyt. Men nå er det ACER som forbereder denne behandlingen og det er ACER som rådgir EU-kommisjonen som fatter endelige vedtak. Det er allerede fattet vedtak om nettverkskoder som vil bli en del av EØS-avtalen hvis Stortinget vedtar den tredje energimarkedspakken.
I dag selges det kun til spotmarkedspris via kablene hvor det kan bys på strøm neste dag. En industribedrift i Tyskland med jevnt behov for strøm, kan følgelig ikke basere produksjonen på sikker tilgang av norsk kraft. Men dersom for eksempel en tysk bedrift eller kraftselskap kan kjøpe kapasitet, altså reservere overføring til seg i en ventet kuldeperiode eller ved vedlikehold på kraftverk, så forandrer bildet seg totalt. Det er dette markedet eierne i North-Connect ønsker at det åpnes for.
Og det er ACER og EU-kommisjonen som avgjør slike tekniske, men avgjørende, spørsmål.
Byråene får større armslag
EU oppretter stadig flere agenturer, eller byråer, som i realiteten fungerer som forvaltningsorganer. Disse byråene har som formål å avlaste EU-kommisjonen og korte ned de omstendelige beslutningsprosedyrene i EU, prosedyrer som ofte støter på nasjonal motstand underveis. ACER er ett slikt byrå som skal sikre en mest mulig smidig utvikling av det europeiske unionsprosjektet.
I dette bildet er det logisk at byråenes overnasjonale fullmakter ikke vil bli færre, men flere, i åra som kommer. Dagens ACER er ikke morgendagens ACER. Neste etappe for energiunionen er Vinterpakken med dens 4000 sider. Når EU konsekvent bruker uttrykket energiunion, så er det et helt bevisst ordvalg. En union er ikke et samarbeid mellom sjølstendige nettselskap og reguleringsmyndigheter. Det ligger i sakens natur at en union fatter overnasjonale vedtak i tråd med unionens interesser, ikke nasjonale. Også den norske regjeringen medgir at Norge og EU ikke har sammenfallende interesser. Hvorfor vil de da gi fra seg styring til en part med andre interesser?
