Sertifisert skuebrød

I januar 2019 ved Brumadinho i Brasil kollapset en demning for forurenset vann fra gruvedrift. I september 2012 manglet det rømningsveier da det brant i klesfabrikken Ali Enterprises i Karachi, Pakistan. I april 2013 raste fabrikk- og kontorbygningen Rana Plaza i Dhaka, Bangladesh. Flere hundre mennesker ble drept i hver av de tre hendelsene.

Tragediene viser hvor ille det kan gå når farlige arbeidsforhold og forurensning får utspille seg i de internasjonale varekjedene. De viser også at privatisert sosial revisjon og sertifisering kan være skuebrød. Alle de tre åstedene hadde fått godkjentstempel etter bransjestandarder. I Brasil påviste en kongressundersøkelse at gruveselskapet hadde presset de i utgangspunktet uavhengige kontrollørene til å sertifisere dammen som trygg, selv om det forelå grunner til bekymring.

Human Rights Watch dokumenterer alvorlige svakheter ved måten sertifisering foregår på i rapporten Obsessed with Audit Tools, Missing the Goal (november 2022). Organisasjonen påpeker at mange sertifiseringsorganer drives av bransjene selv og derfor ikke er uavhengige i egentlig forstand. Undersøkelsene er ofte overfladiske, og det er lite innsyn i sertifiseringsprosessen. Resultatet er, konkluderer rapporten, at sertifiseringene ikke gir noen garanti for at råmaterialer eller varer er produsert i tråd med retningslinjer og regler.

Da er det urovekkende at EU i flere sammenhenger nå bygger på denne typen sertifisering som kontrollmekanisme. Det gjelder både forordningen om mineraler fra konfliktområder og batteriforordningen. EU-kommisjonens forslag til forordning om kritiske råvarer følger i samme spor, der gruver kan sertifiseres som bærekraftige for å hente offentlig støtte.

Tidligere i juni startet sluttforhandlingene mellom kommisjonen, rådet og EU-parlamentet om direktivet for selskapers bærekraftgjennomgang («sustainability due diligence»). Direktivet har som formål at EU-baserte selskaper skal forhindre og håndtere risiko for miljø og menneskerettigheter i sine internasjonale leverandørkjeder. Den norske åpenhetsloven fra 2021 stiller allerede krav til selskaper med tilhørighet her til lands.

Et forslag som kan komme inn i direktivet er at sertifiserte selskaper skal være fritatt for ettersyn. Det kan i så fall bli et betydelig smutthull. Et enda større smutthull er det såkalte BlackRock-unntaket, oppkalt etter fondsforvalter-giganten som har drevet intens lobbyisme overfor direktivet. Rådet og kommisjonen vil frita kapitalforvaltere og institusjonelle investorer (som banker, forsikringsselskaper og fond) fra kravene.

Kapitalforvalterne i Europa håndterer over 28 billioner euro, som er halvannen gang bruttonasjonalproduktet, ifølge bransjeorganisasjonen EFAMA. Hvis en investor for eksempel bruker sin eiermakt til å hente store utbytter, er mindre av firmaets inntekter tilgjengelig for rimelig lønn nedover i leverandørkjeden, eller til sikkerhet i produksjonen og miljøtiltak. Derfor er det ikke mindre relevant med aktsomhetsvurderinger, og BlackRock-unntaket vil sette et stort spørsmålstegn ved effekten av hele direktivet.

EU-kommisjonen har nå i juni dessuten lagt frem rapporteringsregler på bærekraft, The European Sustainability Reporting Standards (ESRS). Kommisjonen skriver at reglene omfatter 50 000 firma og tolv ulike standarder, blant annet kollektiv forhandling og tilstrekkelig lønn, miljøkonsekvenser og naturmangfold. Ettersom kommisjonen har fått delegert myndighet skal reglene ikke til vanlig behandling i rådet og parlamentet, men de kan vedta å stanse innføringen. Reglene er nå ute på høring, før kommisjonen vedtar dem i juli.

Flere organisasjoner har allerede kritisert kommisjonen for at reglene er for svake og overlater for mye til selskapenes frivillige egenkontroll. Rapporteringskravene blant annet for arbeidsmiljø, klima og naturmangfold, som i et tidligere utkast var obligatoriske, er nå valgfrie. Dermed er det selskapene selv som bestemmer om standarden er relevant for dem.

Ved fremleggelsen fortalte en representant for EU-kommisjonen at de hadde flyttet disse kravene fra «du skal opplyse» til «du kan opplyse». Han la videre til at når de vil gjøre rapportering om naturmangfold med mer frivillig, er det fordi temaene er «så komplekse» (EUobserver.com 15. juni). Det er ganske riktig mange faktorer som må tas med i slike vurderinger, men da skulle man jo tro det er desto viktigere å stile krav om at dette skal gjøres.

De uthulte rapporteringskravene er ikke bare et problem for sivilsamfunnet, media og offentligheten i bred forstand, som ikke får innsyn slik at det blir vanskeligere å bidra til kontroll. For ansvarlige investorer, som vil vite om selskaper faktisk følger opp bærekraftmålene, er også mangelfull rapportering et problem.

Bakteppet for kommisjonens uttalte fleksibilitet er lovnadene kommisjonspresident Ursula Von Der Leyen kom med i mars om å redusere rapporteringskravene for selskaper i EU med 25 prosent for å styrke konkurranseevnen overfor USA og Kina. Det kan sikkert gjøres forenklinger på mange områder, men det som er fleksibelt for noen kan ha tvangsvirkninger for andre.

Presset på arbeidstagere og lokalsamfunn internasjonalt er solid dokumentert, og rapportering på samfunnsansvar burde ikke være en salderingspost. Stilt overfor klima- og naturmangfoldkrisene, er det trist at kommisjonen bruker sin myndighet til å lede EU inn i et globalt kappløp mot bunnen.

Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampen 24. juni 2023.