Det er mye å vinne på å sy et selvstendig alternativ til dagens EØS-avtale.
Av og til kan EU-motstandere lene seg tilbake og la EU-kommisjonen gjøre jobben. Den planlagte merkeordningen Product Environmental Footprint (PEF) er et slikt øyeblikk. Her vil EU bannlyse ull, og Brussel har regnet seg frem til at syntetiske tekstiler er mer bærekraftig. Selbuvotter, Mariusgenser, bunader og samekofter svartelistes. Nok et tettstrikket argument for at vi trenger en ny type skreddersøm for Norges forhold til EU enn harmoniseringen gjennom EØS-avtalen.
Hurdalsplattformen sier at regjeringen skal utrede erfaringene «nærstående land» har med alternative avtaler med EU. Dette er viktig og nyttig å utrede. Samtidig svarer det ikke helt på kravet fra blant annet Fellesforbundet om å vurdere alternativer til EØS-avtalen. Det er interessant å studere Storbritannia og Sveits som eksempler på andre modeller, og Sveits forkastet nylig en mer vidtgående rammeavtale med EU for å beholde kontroll i arbeidslivet, men en ny eller reforhandlet avtale bør ta utgangspunkt i norske interesser og behov.
Hva kan så være hovedstolpene for en mer jevnbyrdig handelsavtale med EU? Avtalen skal ikke inneholde mekanismer som legger press på Norge om å innføre nytt regelverk fra EU. Avtalen må reforhandles, eller suppleres av egne tilleggsavtaler, hvis nye regler skal innarbeides. Det betyr at Norge kan kreve motytelser fra EU om vi godtar nytt EU-regelverk. Avtalen skal heller ikke endres av nye fortolkninger og praksis i EU. Dette vil gi større forutsigbarhet både for offentlig sektor og bedrifter i Norge, og gi et langt større nasjonalt handlingsrom for eksempel i reguleringen av forholdene i arbeidslivet.
Når EØS-avtalen sies opp, følger det av artikkel 120 at handelen reguleres av handelsavtalen fra 1973 og WTO-regelverket. Med handelsavtalen har Norge allerede tollfri adgang til EU-markedet for alle industrivarer (og omvendt). Både i handelsavtalen og EØS er eneste unntak næringsmiddelindustrien.
Regelverket i WTO pålegger EU å avstå også fra andre handelshindringer enn toll. Krav til standarder og godkjenningsordninger skal være slik at de ikke skaper unødvendige handelshindringer. EU kan ikke innføre nye standarder over natten, norske produsenter må få informasjon og tid til å tilpasse seg, fastsetter WTO-avtalen Technical Barriers to Trade.
Arbeidet med å etablere felles tekniske standarder skjer i standardiseringsorgan som Den europeiske komiteen for standardisering (CEN). Disse organene eksisterer uavhengig av EU, og Norge er med på linje med EU-landene. Flere av medlemmene i CEN er land utenfor EU/EØS.
Norge kan uansett selv velge å akseptere tilsvarende produktregler som EU. EU og Norge kan også avtale at ulike standarder er likeverdige, og dermed gjensidig godkjent for handel.
Det meste av norsk tjenestehandel foregår naturlig nok med europeiske land, men nesten 60 prosent av tjenestene selges til land utenfor EU. Norge importerer mer tjenester fra EU enn vi eksporterer.
Handelsavtalen av 1973 omfatter ikke tjenester. GATS-avtalen, tjenesteavtalen til WTO, har derimot regler for likebehandling, det såkalte bestelandsprinsippet. Norske tjenesteleverandører skal heller ikke behandles dårligere enn EU-landenes egne firma ut fra forpliktelsene i WTOs bindingslister.
Det er likevel en viktig forskjell: WTO-regelverket er mer avgrenset enn EØS-avtalen. EØS-avtalens store arsenal av konkurranseregler og regler for hva offentlige myndigheter ikke lenger kan gjøre, er det ikke paralleller til i WTO. En ny handelsavtale kan forkaste EØS-avtalens krav om markedsliberalisering og anbud, hvis det er politisk ønske om det i Norge.
Hvert annet år skal EU og Norge gjennomgå handelen med landbruksvarer under artikkel 19 i EØS-avtalen. Det til tross for at EØS-avtalen ikke skulle omfatte landbruk. Importen av landbruksvarer fra EU har økt fra 10 milliarder kroner i 2000 til 51 milliarder i 2020. Korrigert for eksport en nettoimport på 44 milliarder kroner. Det norske distriktslandbruket taper i konkurransen mot et mer industrialisert landbruk i EU med lavere kostnader. Utviklingen har vært ensidig til EUs fordel.
En ny handelsavtale med EU skal ikke gi frihandel eller krav om videre liberalisering av landbruksvarer. Den nye avtalen skal sikre det norske tollvernet og en selvstendig landbrukspolitikk. Dette vil legge bedre til rette for økt norsk matproduksjon.
EØS-avtalen ble i 1998 utvidet med en veterinæravtale. Norge måtte fjerne grensekontrollen av levende dyr, kjøtt, fisk og meieriprodukter fra andre EU/EØS-land.
Dermed var matvarene prisgitt kontrollen i andre land, og vi kunne ikke sette importerte husdyr i karantene. En ny handelsavtale skal ikke kopiere veterinæravtalen. Gjeninnføring av veterinær grensekontroll gir muligheter for en styrket norsk standard for dyre-, plante- og folkehelse.
Overvåkingsorganet ESA i Brussel kontrollerer i dag Norges gjennomføring av EØS-reglene. Hvis Norge ikke retter seg etter pålegg, kan ESA fremme saken for EFTA-domstolen for bindende avgjørelse. Gjennom EØS-avtalen er det også overført myndighet til flere EU-byråer som energibyrået ACER og EUs finanstilsyn, enten direkte eller via ESA.
En jevnbyrdig handelsavtale skal ikke omfatte slike håndhevingsorganer. Norge vil da være fristilt fra ESA og EFTA-domstolen, samt fra EUs byråer. Avtalen skal heller ikke gi investorer særskilt rett til å gå til søksmål (såkalt investor-stat-tvisteløsning). Uenigheter skal løses gjennom forhandlinger på politisk nivå mellom Norge og EU. Det gir mer demokratisk kontroll og mindre avgivelse av suverenitet.
Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampens spalte "Orientering" lørdag 23. oktober 2021.
