Strasbourg stempelstasjon

De fleste vedtak i EU gjøres med flertall, men på noen særlig følsomme områder er det krav om enstemmighet slik at hvert land har vetorett. På løpende bånd har EU-kommisjonen nå foreslått å fjerne krav om enstemmighet innenfor utenriks, skattelegging, energi og arbeidsliv. De fire forslagene går rett inn i kjernen av striden om EU som en stadig mer overnasjonal union, som også farget EU-parlamentsvalget. En undersøkelse gjort før valget, på oppdrag av EU-parlamentet selv, viser at 50 prosent av EUs borgere mener EU utvikler seg i feil retning, bare 28 prosent sier de støtter dagens kurs.

Høyre-sentrumsgruppen EPP og sosialdemokratiske S&D har tradisjonelt utgjort en storkoalisjon i EU-parlamentet. I denne perioden har de stått sammen om tre firedeler av lovene parlamentet har vedtatt. Til sammen mister de nå 77 plasser og dermed også flertallet. De mest EU-kritiske grupperingene har heller ikke noe flertall med sine rundt 200 representanter.

Trolig vil høyregruppen og sosialdemokratene danne en ny flertallskonstellasjon med liberaldemokratene ALDE, inkludert Macrons En Marche. Flere interesser settes i spill og det blir mer hestehandling om posisjonene, men målet om videre integrasjon vil ligge fast. Med EU-føderalisten Guy Verhofstadt, ALDEs leder, i vippeposisjon kan selv de mest vidtgående forslag fra EU-kommisjonen møte velvilje.

Vi får en paradoksal situasjon der EU-parlamentet er stemplingsstasjon for en stadig tettere union, selv om store og voksende velgergrupper har vist sin misnøye med EUs utvikling.

Vi får en paradoksal situasjon der EU-parlamentet er stemplingsstasjon for en stadig tettere union, selv om store og voksende velgergrupper har vist sin misnøye med EUs utvikling. Den slags er gjerne oppskriften på mer ekstreme motsetninger og uro.

Det er samtidig grunn til å sette spørsmålstegn ved et bilde av EU-parlamentet som en åpen arena for politisk interessekamp. EUs traktater setter markante rammer for unionens politikk. Det indre marked og de fire friheter har forrang. EU-parlamentet har for eksempel tidligere vedtatt en såkalt sosial protokoll, men den er sterkt begrenset av den frie flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft som er overordnet. Traktatene setter også rammer i den økonomiske politikken, på justis og forsvar og en rekke andre områder. Dette er noe EU-parlamentet uavhengig av flertallskonstellasjoner ikke kan endre på.

Hvor lite EU-parlamentsvalget kan bety når det kommer til stykket, ser vi i tautrekkingen om ny kommisjonspresident. Sosialdemokratenes Frans Timmermans og høyre-sentrums Manfred Weber fremstilte seg selv i valget som toppkandidatene til å bli EU-kommisjonens president. Uavhengig av flertallet i EU-parlamentet kan det godt hende at ingen av dem får den mektigste posisjonen i EU-systemet. EU-landene er uenige om både hvem og hvordan kommisjonspresidenten skal utpekes.

Erfaring viser at ministerrådet er en mer effektiv instans enn EU-parlamentet for å påvirke beslutningene i EU, selv om også rådets politikk er begrenset av EU-traktatene. Som tenketanken Open Europe påpeker i et ferskt analysenotat om EU-valget: Nasjonale valg som bestemmer regjeringene i medlemslandene – og dermed sammensetningen i rådet – har større innflytelse på retningen i EU enn EU-parlamentsvalget.  

Da EU-kommisjonen presenterte forslaget om å fjerne vetoretten på energiområdet, kalte energikommissær Miguel Arias Cañete kravet om enstemmighet for «fullstendig utdatert» (Forbes 09.04.19). Kommisjonen vil at EU kan vedta også energiskatter med kvalifisert flertall, slik de fleste vedtak i rådet gjøres. På utenriksområdet vil kommisjonen fjerne vetoretten på blant annet innføring av sanksjoner og iverksettelse av sivile sikkerhets- og forsvarsoppdrag. Kommisjonen ønsker videre at EU uten enstemmighet kan vedta resolusjoner om arbeidsvilkår som gjelder på nasjonalt nivå, ikke kun for utstasjonerte og grensearbeidere. Motivet er «konvergens» mellom de nasjonale ordningene i sosialpolitikken.

Avviklingen av vetoretten skal gjøres uten traktatendring. Ifølge Lisboatraktaten kan nemlig endringer i beslutningsmåten vedtas med enstemmighet blant statslederne samt godkjenning fra de nasjonale parlamentene og EU-parlamentet (de såkalte passerellebestemmelsene).

Kan vi tenke oss et scenario der det nye EU-parlamentet vil blokkere eller moderere noen av kommisjonens forslag? Kanskje vil skadeskutte sosialdemokrater (S&D) ønske å markere seg ved å blokkere forslag om å fjerne vetoretten på skattelegging? Sammen med de EU-kritiske grupperingene vil det være flertall for å stemme ned kommisjonens forslag. Det er likevel større sjanse for at en del av EU-kommisjonens forslag vil havarere i ministerrådet, der alle medlemslandene må stemme ja for å si fra seg restene av vetorett.

Det som i alle fall er sikkert, er at EU-parlamentets pengesløsende og miljøfiendtlige reisesirkus mellom Brussel og Strasbourg vil fortsette, på tross av inntoget av nye grønne representanter.

Trykt som kronikk i Klassekampen 29. mai 2019.