Strøm og samfunnsbygging

Vasskrafta som var i ferd med å bli utbygd kunne fort kommet på utenlandske hender og mye av krafta kunne blitt eksportert som ei råvare. Slik gikk det ikke. Konsesjonslovene og hjemfallsretten ble innført. Krafta ble brukt til å bygge industri og sikre verdiskaping hjemme i Norge. Videre ble kraftnettet bygd ut slik at strømmen ble allemannseie - noe som sikret lys, varme og en enklere hverdag for folk i et av de mørkeste og kaldeste landene i verden.  

Den samme tankegangen ble gjort gjeldende da det for godt og vel femti år siden ble oppdaget store forekomster av olje og gass på den norske kontinentalsokkelen. Verdiene dette representerte kunne fort blitt overlatt til markedet og multinasjonale selskaper. Istedet ble det tatt grep som sikret nasjonal kontroll over utvinning og samtidig sikret at de verdiene som ble skapt har kommet hele samfunnet til gode.  

Oljesektoren har gjennom dette bidratt til velstandsutvikling og utvikling av samfunnet på samme måten som vasskrafta. I begge tilfeller på grunn av politikere som så betydningen av langsiktig tenkning med det formålet at våre felles ressurser skulle komme hele samfunnet til gode.  

Tilslutningen til energibyrået Acer og byggingen av stadig flere utenlandskabler har snudd dette på hodet. Dagens regulering av kraftmarkedet skjer på EU-markedets og energibyrået ACERs premisser. Høystbydende får tilslaget på kraftbørsen og setter prisen for alle andre. Reguleringsmyndigheten for energi (RME) påser at regelverket følges. Politisk innblanding er i utgangspunktet forbudt. De gamle utenlandskablene var beregnet på fornuftig utveksling med våre naboland, og vi har i over 50 av de siste 60 årene vært nettoeksportører av elektrisk kraft. De nye utenlandskablene har i kombinasjon med Acer og EUs energimarkedsregler blitt rene eksportkabler. Konsekvensen er at vassmagasiner tappes ned uten at hensyn til kraftbehov og pris på krafta i Norge vektlegges.  

Vi har fatt kraftpriser som truer næringsliv og verdiskaping. I stedet for en framtidsrettet utvikling av næringslivet for å redusere klimautslippene, meldes det om stans i produksjon og fare for nedlegging av både små og store virksomheter.

Samtidig påføres husholdningene unødig høye kostnader. Dette har igjen ført til prisstigning og kostnadseksplosjon som blir møtt med stadige renteøkninger. Alt blir en sjølforsterkende spiral som kunne blitt løst ved å regulere kraftmarked og prissetting av strømmen. Noe som krever vilje til å drive politikk istedenfor å la markedet råde grunnen alene.  

Energikommisjonen gjør dette bare verre ved å unnlate å peke på det virkelige problemet. Problemet i Norge er ei strømpriskrise, ikke ei strømkrise som energikommisjonen og store deler av det politiske miljøet forsøker å framstille det som.  

Det vi trenger er å løsrive oss fra den markedstvangen som vi er påtvunget gjennom Acer og reguleringsmyndigheten for energi (RME). Ideelt sett burde vi kommet oss ut av Acer, noe det pr i dag ikke ser ut til å være politisk vilje til. Da burde vi iallfall se på hva som er mulig å gjøre innenfor regelverket i både Acer og EØS-avtalen. Og det er fullt mulig å gjøre grep. Disse kan være; 

• Frikoble krafta fra et hardt presset europeisk gassmarked 
• Stille krav til fyllingsgrad i vassmagasinene 
• Ta tilbake politisk kontroll over omsetningen av strøm og la strømprisene gjenspeile kostnadene ved produksjon av krafta  
• Ta kontroll over strømkablene slik at de igjen blir fornuftige utvekslingskabler og ikke rene eksportkabler 

Med vilje til å drive politikk med formål om å tjene folk og næringsliv vil vi slik kunne få kontroll over både kostnadsutvikling og renteutvikling. Samtidig vil vi kunne eksportere det overskuddet vi til enhver tid har av kraft uten de store skadevirkningene vi nå ser for norsk økonomi og verdiskaping. Det dreier seg faktisk om noe så enkelt som å ville og tørre å drive politikk.  

Artikkelen ble først publisert i Nationen 16. februar 2023. 

Stort bilde i toppen: Storvassdammen og Blåsjø. Foto: Martin NH, Wikimedia Commons.