Suverenitetsavståelse i strid med Grunnloven og EØS-avtalens prinsipper

Det er klart etter at et flertall i Stortinget vil be Høyesterett om råd angående myndighetsoverføringen i regjeringens forslag til gjennomføring av EUs fjerde jernbanepakke. 

Nei til EU mener det er på høy tid med en opprydding i den uholdbare praksisen der Stortinget med alminnelig flertall avstår nasjonal myndighet til EU- og EØS-organer. En praksis som er uten støtte i Grunnlovens ordlyd og har møtt sterk kritikk fra fagjuridisk hold, blant annet i ACER-saken. Det er også bakgrunnen for Nei til EUs ACER-søksmål. Nei til EU forventer at Høyesterett vil legge stor vekt på Grunnlovens prinsipper om nasjonal suverenitet og mindretallsvernet som ligger i § 115, som forutsetter tre fjerdedels flertall for å avstå suverenitet på et begrenset område til en organisasjon Norge er medlem av. 

EUs fjerde jernbanepakke betyr at norsk forvaltning av sikkerheten vil overstyres med EUs jernbanebyrå ERA og EU-domstolen som øverste sikkerhetsmyndighet. Et av byråets erklærte mål er å avvikle eksisterende nasjonale sikkerhetsforskrifter. Norsk forvaltning blir direkte underlagt EU-organer. Nei til EU mener denne myndighetsoverføringen er inngripende og uakseptabel i lys av både Grunnloven og EØS-avtalen. 

EØS-avtalen skulle ikke være det samme som EU-medlemskap. Selv om Norge ikke er medlem av EU, vil regjeringen overføre myndighet til EUs jernbanebyrå, EU-kommisjonen og EU-domstolen. Det bryter med EØS-avtalens dobbeltspor, med et EU-spor og et EFTA-spor (Norge, Island og Liechtenstein). EFTA-statene skal bare avstå myndighet til sine egne organer, det vil si ESA eller EFTA-domstolen. Sammen med vetoretten overfor nye EU-regler er dette to-pilarsystemet det suverenitetsvernet som lå til grunn da EØS-avtalen ble vedtatt. 

Regjeringens jernbaneforslag bryter fullstendig med dette prinsippet. Den kaller da også selv dette nye énpilarsystemet for «en nyskaping i EØS-retten». Det er overraskende at partier som sier de vil forsvare EØS-avtalen, er villige til å kaste vekk selve intensjonen bak EØS-konstruksjonen. Ved å melde jernbanen vår inn i EU, tilbakeviser de sin egen påstand om EØS-avtalen som et varig alternativ til EU-medlemskap. 

EU har bygd ut et omfattende forvaltningsapparat, også utover EU-kommisjonen i Brussel. De rundt førti EU-byråene dekker områder som finans, miljø, samferdsel, forsvar og justis. Norge er blitt tilknyttet de fleste EU-byråene, ofte på tvilsomt konstitusjonelt grunnlag. Stadig flere av byråene har overnasjonal beslutningsmyndighet. Kjemikaliebyrået i Helsinki avgjør for eksempel hvilke kjemikalier som kan brukes i Norge, og Flysikkerhetsbyrået i Köln kan gi norske flyselskap kontrollpålegg. Via kopivedtak i ESA kan EUs energibyrå ACER gjøre vedtak som griper inn i styring av strøm og bruk av energiressurser i Norge. Det kan også EUs finanstilsyn på sitt område. Med disse i utgangspunktet omstridte byråtilslutningene prøver man å etablere en «sikker konstitusjonell praksis» som gir rom for videre uthuling av Grunnloven og EØS-avtalen. 

Nei til EU krever at regjering og storting stanser all videre tilknytning til EUs byråer. De samlede konsekvensene av myndighetsoverføringene for norsk suverenitet og EØS-avtalens to-pilarsystem må undersøkes. Høyesteretts betenkning er starten på en slik gjennomgang. 

Uttalelse fra Nei til EUs landsmøte 2020.