Tre lærdommer fra britenes tre måneder utenfor EUs indre marked.
«Jeg mener det vil være enklere på utsiden», forklarer den erfarne fagforeningsmannen når barnebarnet lurer på hvorfor det er så viktig for ham at Storbritannia forlater EU. Bestefaren vil ha et Europa med demokratiske stater, som verdsetter offentlige tjenester i stedet for marked og profitt. Et Europa som sikrer arbeidernes rettigheter. Det er ikke mulig innenfor EU, blir jenta forklart.
Scenen er tatt fra den tegnede historieboken The Many not the Few (New Internationalist 2019) om folkelige bevegelsers forandringskraft i Storbritannia, fra bondeopprør på 1300-tallet til brexit. Bestefaren forteller om betydningen av å ikke være bundet av dommer fra EU-domstolen som svekker fagbevegelsen, og å kunne føre en egen politikk for å utvikle bærekraftig industri.
Forordet i boken er skrevet av Jeremy Corbyn, mens han ennå var leder av Labour. Som kjent forspilte venstresiden mulighetene til å prege uttredenen av EU, mye på grunn av de evinnelige forsøkene på å omstøte folkeavstemningen fra ledende Labour-figurer som Keir Starmer, Corbyns etterfølger. Tre måneder etter at handels- og samarbeidsavtalen med EU ble inngått og britene forlot det indre markedet ved nyttår, er det likevel tegn til at den illustrerte bestefarens forhåpninger er mulig politikk.
En omkamp om brexit er nå usannsynlig. Ifølge en meningsmåling denne uken for det konservative magasinet The Spectator, har 35 prosent av britene blitt mer negative til å gå inn i EU igjen, mens 23 prosent har blitt mer positive til tanken. Ikke overraskende er det bare åtte prosent som sier de støtter EU i den pågående krangelen mellom London og Brussel om vaksineforsyninger.
Ved nyttår forlot Storbritannia både EUs indre marked og tollunionen. I januar falt Storbritannias eksport til EU med 41 prosent fra desember. Samtidig gikk importen ned med 29 prosent. Det britiske statistikkbyrået ONS har tre forklaringer: både i EU og Storbritannia hadde næringslivet bygd opp lager av varer som de brukte i januar, det ble koronastengt på begge sider av grensen, og det tar tid å lære seg dokumentarbeidet for toll- og varedeklarering.
Bare dette siste momentet handler om britenes handelsavtale, og dreier seg mest om tilvenning og rutiner. Ifølge britiske myndigheter er vareflyten nå tilbake på tidligere nivå. Nylig oppjusterte Bank of England fremtidsutsiktene for landets økonomi, samtidig som revisjonsselskapet KPMG anslår en økonomisk vekst i 2021 på 4,6 prosent. Forventningen er at den omfattende vaksineringen vil gi en raskere oppgang i økonomisk aktivitet enn på kontinentet. Storbritannia har satt flere vaksinedoser per innbygger enn noe EU-land, og tre ganger gjennomsnittet i EU.
Handelsavtalen mellom Storbritannia og EU gir full tollfrihet og ingen kvoter. Den internasjonale transporten foregår fortsatt relativt uhindret enten det er på vei, bane eller med fly. Samtidig er adgangen til kabotasjekjøring, altså transport internt i et annet land, langt mindre enn det EU pålegger Norge. Britene kan også fritt forby et selskap som WizzAir å fly innenlands. Avtalen omfatter dessuten kraftutveksling, uten at britene er underlagt EUs energibyrå ACER.
En viktig lærdom fra første kvartal av brexit er mulighetene for å ta jernbanedrift tilbake i offentlig regi. I forrige uke ble det kunngjort at tjenestene til ScotRail fra neste år skal skje gjennom et selskap heleid og kontrollert av skotske myndigheter. Det regjerende uavhengighetspartiet SNP har lenge krevd at Skottland skal ha styring over jernbanen. Begrunnelsen for overtagelsen er mangler ved anbudssystemet slik det har fungert. For det EU-positive partiet er det noe av et paradoks at det er brexit som nå har gjort det mulig å gjeninnføre offentlig eierskap og kontroll med jernbanen. Et tiltak som ikke er forenlig med EUs fjerde jernbanepakkes krav om obligatorisk konkurranseutsetting.
Fra før har Boris Johnsons regjering iverksatt midlertidig renasjonalisering av de viktigste jernbanestrekningene i England og Wales. Når de konservative har tatt tilbake den offentlige kontrollen, er det mer en dyd av nødvendighet enn en ideologisk snuoperasjon. Privatiseringen hadde vist seg å være så dysfunksjonell, med forsinkelser, dyrere billetter og truende konkurser, at togsystemet var i ferd med å kollapse.
En annen lærdom er at britene kan drive en mer aktiv næringspolitikk, ut fra egne nasjonale regler for statsstøtte. EU har et detaljert regelverk der offentlig støtte som påvirker konkurransen i utgangspunktet er forbudt, men med et sinnrikt system av unntak blant annet for enkelte miljøinvesteringer. Den såkalte prosedyreforordningen har skjerpet kontrollen av disse statsstøttereglene, og EU-kommisjonen kan ilegge selskaper store bøter. Prosedyreforordningen er på sakskartet i EØS, og vil innebære en ny suverenitetsavståelse fra Norge til ESA.
Den britiske regjeringen har lagt frem et nytt nasjonalt støtteregime, som for tiden er ute på offentlig høring. Støtten skal ikke lenger forhåndsgodkjennes på EU-nivå, men tildeles av lokale og sentrale myndigheter, samt de delegerte administrasjonene i Skottland, Wales og Nord-Irland ut fra det britiske regelverket. Selv om britene og EU nå har hver sine støtteregimer, heter det likevel i avtalen at de skal være «sammenlignbare».
En tredje lærdom er at Storbritannia ikke er underlagt noen dynamisk tilpasning av EU-regler. Handelsavtalens øverste organ, Partnerskapsrådet, har hatt sitt første møte, der EU-kommissær Maroš Šefčovič og minister Michael Gove utsatte fristen for EUs ratifisering av avtalen til 30. april. Hvis noe skal legges til i avtalen, må det godkjennes av begge parter i en av de mange fagkomiteene eller i Partnerskapsrådet.
Dette gjør britenes handelsavtale ganske annerledes enn både et EU-medlemskap og EØS-avtalen. Den formelle vetoretten Norge har mot dynamisk EU-tilpasning, har i snart 30 år vært savnet i den partitaktiske EØS-tåken.
Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampen 27. mars 2021.
