Er oppblåsingen av «handlingsrommet» en taktisk manøver for å beholde EØS-avtalen?
Vi har fått en ny runde med debatt om handlingsrommet i EØS-avtalen, det vil si adgangen til å føre en egen nasjonal politikk innenfor EUs indre marked. Påstanden fra LO-advokatene og Tankesmien Agenda er at problemet ikke er EØS-avtalen, men praktiseringen av den
25 års erfaringer med EØS viser imidlertid at å sette sin lit til et slikt handlingsrom, er en tvilsom strategi både politisk og rettslig. Vekslende regjeringer med ulike politiske fargesammensetninger har snakket om handlingsrommet, uten at EØS-reglene er blitt utfordret i noen særlig grad.
Allerede da Stoltenbergs første regjering skrev stortingsmelding om «Norge og Europa» i desember 2000, var en egen del viet «EØS og Norges handlingsrom». I den senere rødgrønne regjeringen sto Jonas Gahr Støre som utenriksminister i spissen for en «aktiv europapolitikk», som skulle øke norsk innflytelse og utnytte handlingsrommet (stortingsmelding juni 2016). Solberg-regjeringens variant er en «effektiv europapolitikk» som skal gi «størst mulig gjennomslag for norske interesser» (Regjeringens EU-strategi 2018-2021).
Regjeringenes retorikk er offensiv, men det er en passiv tilpasningspolitikk som er fulgt, både i innføring og praktisering av EØS-regelverket. Noen nyanser er det. Den rødgrønne regjeringen utsatte enkelte saker, i første rekke EUs finanstilsyn og energibyrået ACER, på grunn av intern uenighet om avståelsen av suverenitet. De tok også i bruk vetoretten for første gang mot EUs tredje postdirektiv (en beslutning som senere ble trukket tilbake av Solberg-regjeringen). Dette er viktige enkeltsaker, men eksemplene er få. I det store bildet har alle regjeringskonstellasjonene stått for en EØS-tilpasning der handlingsrommet er trangt eller ikke-eksisterende.
Mangelen på politisk troverdighet er likevel ikke det største problemet for handlingsrommet som strategi. Det største problemet er at en overordnet hensikt med EU og EØS er å avgrense, for ikke å si avskaffe, det nasjonale handlingsrommet av hensyn til størst mulig harmonisering av et felles regelverk.
Det største problemet er at en overordnet hensikt med EU og EØS er å avgrense, for ikke å si avskaffe, det nasjonale handlingsrommet av hensyn til størst mulig harmonisering av et felles regelverk.
I en kronikk i Klassekampen 19. september kommer avdelingsleder for LOs juridiske avdeling Atle Sønsteli Johansen og LO-advokat Herdis Helle med noen eksempler som skal vise handlingsrommet, men gjør de faktisk det? Det ene eksemplet gjelder vikarbyrådirektivet. LO-advokatene viser til den såkalte Shell Aviation-dommen fra mars 2015, om begrensninger for innleie i Finland. Her fastslo imidlertid EU-domstolen at nasjonale myndigheter må gjøre en gjennomgang av at forbud eller restriksjoner er i tråd med direktivet. EU-domstolen uttalte at direktivet «…begrenser bredden i det rettslige rammeverket for medlemslandene når det gjelder forbud og restriksjoner på bruken av vikarbyråarbeidere…» Med andre ord: direktivet innsnevrer landenes handlingsrom.
LO-advokatene trekker videre frem regjeringens endring av utlendingsforskriften for å tillate utenlandsk besetning på norske fly, som var oppe i Borgarting lagmannsrett i desember 2018. Denne saken omhandler imidlertid Schengen-avtalens grenseforordning og ikke EØS.
Fremstillingen av Verftsaken som en minnelig ordning med likebehandling av norske og utenlandske arbeidstakere er også ganske spesiell. Utfallet ble som kjent at allmenngjøringen av reise, kost og losjibestemmelser ble amputert, etter press fra overvåkingsorganet ESA.
Godt etablerte norske regler og ordninger er flere ganger blitt endret på grunn av pålegg i EØS-regelverk. En av de første sakene til ESA var prosessen mot Vinmonopolet. Overvåkingsorganet fastslo at polets enerett til import, eksport og engrossalg var i strid med EØS-avtalen. Dermed ble det åpnet for private importører og grossister. Dette var den kanskje største endringen i norsk alkoholpolitikk siden Vinmonopolet ble etablert.
Et annet eksempel er matsminkedirektivene, som medførte at tilsetningsstoffer som hadde vært forbudt i Norge igjen ble tillatt. Og hvor blir det av handlingsrommet for viktige deler av energipolitikken når EØS-regelverket pålegger at Reguleringsmyndigheten for energi (RME) er uavhengig av nasjonale myndigheter?
I høst handler det om EUs fjerde jernbanepakke, som pålegger konkurranseutsetting av persontransporten. Slik EUs første jernbanepakke krevde skille mellom infrastrukturforvalter (som Bane NOR) og togselskapene. EØS-oppskriften er konkurranse og harmonisering.
Spørsmålet er hvor mange ganger man skal stange i veggen før man tar innover seg at problemet er veggen og ikke pannebrasken.
Det er både fornuftig og nødvendig å utfordre EØS-reglene så langt det lar seg gjøre. Spørsmålet er hvor mange ganger man skal stange i veggen før man tar innover seg at problemet er veggen og ikke pannebrasken. Da EØS-avtalen ble forhandlet frem tidlig på nittitallet, var det primært som en midlertidig overgangsløsning før EU-medlemskap for EFTA-landene. Dermed ble EØS-avtalen en konstruksjon for tilpasning til EU-regelverk.
Dynamikken dette medfører, med innføring av nye EU-regler og måten regelverket fortolkes på, gjør at handlingsrommet er trangt, og det blir stadig trangere. Derfor fremstår mantraet om det ubrukte handlingsrommet enten som et selvbedrag eller en taktisk manøver for å beholde EØS-avtalen som den er.
Artikkelen er publisert hos Frifagbevegelse 03.10.19, og i en noe forkortet versjon trykt i Klassekampen samme dag.
Illustrasjon: Jørgen Bitsch.
