Turbin-demokratiet

Framgangen for autoritære partier i flere EU-land setter en urovekkende marsjtakt foran valget til EU-parlamentet i juni. Måneden etter overtar Viktor Orbán og Ungarn formannskapet i EU for resten av året, og skal lede rådsmøtene i unionen. Demokrati og rettsstat er under press ikke bare i enkeltland i Europa, men også gjennom autoritære trekk i ny lovgivning fra EU.

For tida er det norsk høring om EUs reviderte fornybardirektiv, med frist for uttalelser 19. april. Direktivet, som ble vedtatt i EU i oktober i fjor, endrer både fornybardirektivet fra 2018 og forordningen om energiunionens styringssystem fra samme år, som begge er del av EUs omstridte fjerde energipakke.

Det reviderte fornybardirektivet er en oppfølging av strategien REPowerEU, som skal gjøre EU uavhengig av russisk olje og gass. Direktivet er preget av energikrisen i EU samt tung påvirkning fra fornybarindustrien, som er en aktiv lobbyaktør i Brussel særlig gjennom paraplyorganisasjonen Wind Europe.

Direktivet griper inn i nasjonal energipolitikk og demokratiske prinsipper for konsesjonsbehandling. Regelverket styrker rettighetene til de selskapene som ønsker ny kraftutbygging, og svekker rettighetene til organisasjoner, berørte innbyggere, kommuner og naturfaglige hensyn. Norges vassdrags- og energidirektorat skriver i sin høringsuttalelse at «kravene om tidsfrister i konsesjonsbehandling og utpeking av såkalte akselerasjonsområder for utbygging av fornybar kraft vil innebære en stor endring i konsesjonsbehandlingsprosessen» (uttalelse 26.02.24).

Andelen fornybar energi i EU skal innen 2030 skal være 42,5 % ifølge direktivet, og man skal bestrebe seg på å nå 45 % (artikkel 3). Forpliktelsen er et gjennomsnitt i EU. Med nærmere 75 % fornybar energi, i hovedsak fra vannkraft, er Norge langt over det som er EUs mål. Likevel vil Norge ved en innføring av direktivet i EØS være medansvarlig for at EU når sitt unionsmål. Fra EUs side er det opplagt ønske om tilgang til mer fornybar kraft fra Norge, som vil bety økt strømeksport ut av landet, i verste fall på bekostning av eget kraftbehov. Dette er en utvikling som vil forsterke de siste årenes historisk høye strømpriser i Norge, og innebære et press for utbygging av ny fornybar kraftproduksjon i norsk natur.

Direktivet pålegger landene å kartlegge land- og havområder til produksjon av fornybar energi for å oppfylle deres nasjonale bidrag til EUs fornybar-mål (artikkel 15b). Videre skal landene innen 21. februar 2026 vedta en eller flere planer for å fremskynde produksjon av fornybar energi. Med en relativt kort tidsfrist pålegges altså landene å klargjøre områder for kraftproduksjon. Dette vil opplagt medføre tilrettelegging for utbygging i nye naturområder.

I utpekingen av såkalte akselerasjonsområder for utbygging skal det gjøres miljøvurderinger, men i selve konsesjonsbehandlingen er det unntak fra krav som normalt stilles om miljøkonsekvensutredning ved store utbyggingsprosjekter. Både «nett- og lagringsprosjekter» (artikkel 15e) og anlegg for produksjon av fornybar energi i slike områder (artikkel 16a) unntas.

Advokatforeningen er i sin høringsuttalelse kritisk til direktivets akselerasjonsområder for utbygging, og skriver at dette kan «bidra til å forverre naturkrisen ved nedbygging av enda mer natur» (27.03.24). Organisasjonen uttaler seg også mot «ordninger med reduserte krav til konsekvensutredning for prosjekter som bygges ut i natur», og skriver videre: «Advokatforeningen mener det vil kunne gjøre «vondt verre» i forhold til de utfordringene verden står ovenfor.»

Krumtappen i det reviderte fornybardirektivet er hurtigbehandling av konsesjoner til vindkraft og annen fornybar energi. Konsesjonsprosessen for prosjekter i akselerasjonsområdene skal ikke ta mer enn 12 måneder (artikkel 16). I utpekte områder offshore er den maksimale fristen to år. Periodene kan forlenges med seks måneder ved «ekstraordinære omstendigheter».

For prosjekter utenfor disse områdene settes det også tidsfrister (artikkel 16b). På land skal konsesjonsprosessen ikke overstige to år, og offshore er fristen tre år. Igjen kan periodene ved særlige grunner forlenges med seks måneder.

Disse tidsfristene vil være en dramatisk endring i forhold til den etablerte konsesjonsbehandlingen i Norge, som normalt tar 6-7 år. Også utenfor «akselerasjonsområdene» vil det være korte tidsfrister for behandlingen. Dette reiser spørsmål om den faglige kvaliteten på en så hurtig saksbehandling, og ikke minst muligheten for organisasjoner og berørte innbyggere til å sette seg inn i sakene og reagere på utbyggingsprosjekter. Det reviderte fornybardirektivet bryter med systemet i plan- og bygningsloven, som skal ivareta et en sak blir tilstrekkelig belyst og sikre innsyn og involvering før beslutninger treffes.

Inntil EUs klimamål er nådd skal utbygging, drift, overføringsnett med mer for fornybar energi være en «vesentlig samfunnsmessig interesse» som gir disse prosjektene en særlig rettslig stilling (direktivets artikkel 16f). Det som normalt er fastsatte krav om å ta hensyn til natur og miljø og utføre konsekvensutredninger, kan ut fra dette settes til side. Den generelle bestemmelsen innebærer at for eksempel kontroversielle vindkraft-prosjekter kan tvinges igjennom av myndighetene, og at klager og søksmål har få muligheter til å vinne frem. En slik overkjøring undergraver både legitimiteten og tilliten til beslutningene.

Det er uavklart hvordan regjeringen vil håndtere EUs fjerde energipakke. Høringen om det reviderte fornybardirektiv tyder på at Energidepartementet vil forsøke å få pakken behandlet regelverk for regelverk. Samtidig viser høringen at det er en nær sammenheng mellom de åtte direktivene og forordningene i pakken.

En behandling bit for bit kunne være i fornybardirektivets udemokratiske ånd. Vil regjering og storting vise at de står for andre idealer, ved å vurdere og ta innover seg konsekvensene av fjerde energipakke samlet sett?

Teksten er opprinnelig trykt i Klassekampen 6. april 2024.

Stort bilde i toppen: Roan vindkraft-anlegg. Foto: Ole Martin Wold. Lisens: CC BY-NC-ND 2.0 DEED.