I EØS-debatten snakkes det vidløftig om handlingsrommet, men et annet bilde er mer beskrivende: EØS-avtalen som en labyrint der korridorene trekker seg sammen og utgangene blir færre og færre.
Er EØS-avtalen et «viktig vern» for arbeidstagerne mot borgerlige regjeringer? LO-advokatene Herdis Helle og Atle S. Johansen hevder det i sitt svarinnlegg i Klassekampen 7. oktober.
For det første: Det er ikke spesielt ambisiøst å skulle basere seg på EUs harmonisering som bunnplanke. EUs regler for arbeidslivet kan nok gi bedre rettigheter i enkelte medlemsland, men det er i liten grad tilfellet for Norge og Norden. Nå varsler den nye EU-kommisjonen at den vil innføre en europeisk minstelønn, som formodentlig skal overvåkes av arbeidsmyndigheten ELA. Er også dette et «vern» LO ønsker seg gjennom EØS?
For det andre: EØS-avtalen har vist seg å bryte med og undergrave bestemmelser i ILO-konvensjoner, det internasjonale regelverket som skal sikre arbeidstakerrettigheter. Med andre ord begrenser EØS-avtalen det vernet som arbeidstakere ellers ville ha hatt, og gjør det dermed enklere for en regjering som ønsker å svekke faglige rettigheter.
Helle og Johansen vil styrke EØS-arbeidet i departementene og gi Stortinget et bedre utredningsapparat for EØS-saker. Det er jo greit nok, men mer og tidlig informasjon har vært del av en rekke regjeringers erklærte EU/EØS-strategi uten at kritiske vurderinger har kommet bedre frem. Det som mangler er politisk vilje eller evne til å bruke vetoretten i EØS mot nye EU-regler som begrenser handlingsrommet, for eksempel mot tjenestedirektivet, vikarbyrådirektivet og EUs energipakke 3.
Med Foodora-streiken friskt i minne er det tankevekkende hvordan plattformselskaper som Uber og Airbnb nå bruker EUs regelverk for det indre markedet til å presse tilbake reguleringer som er vedtatt på nasjonalt nivå eller i europeiske byer. De nasjonale og lokale reguleringene er ment å verne forbrukere og arbeidstakere, men selskapene trumfer gjennom sine interesser særlig gjennom praktiseringen av EUs netthandelsdirektiv og tjenestedirektivet. For eksempel gjør forbudet i tjenestedirektivet mot «kvantitative begrensninger» at selskapene kan kreve fjernet tiltak som vil regulere bruken av plattformene. Det er denne oppsmuldringen av mulighetene for regulering og kontroll som EØS-avtalen fører inn i norsk arbeidsliv.
I EØS-debatten snakkes det vidløftig om handlingsrommet, men et annet bilde er mer beskrivende: EØS-avtalen som en labyrint der korridorene trekker seg sammen og utgangene blir færre og færre.
Innlegget sto på trykk i Klassekampen 9. oktober under overskriften "EØS-labyrinten blir større og større".
(Illustrasjonsfoto: Iuriis.)
Stort bilde i toppen: Bruken av bemanningsforetak som baserer seg på arbeidskraft fra andre land i EØS-området er et stort problem i flere bransjer. Økokrim og fagbevegelsen har avdekket en lang rekke tilfeller av skatteunndragelser og arbeidere på slavelignende kontrakter med luselønn. ((Foto: EU))
