EUs fornybardirektiv skriver utbyggerinteressenes fortelling. Da er det ikke rart at NHO lar seg rive med.
Høsten har kommet tidlig for forkjemperne av å innlemme Norge videre i EUs energiunion. EU-kommisjonens frist om å innføre fornybardirektivet 13. august passerte uten faktiske motreaksjoner fra EUs side. Nå er omkvedet fra blant annet NHO og ikke navngitte kilder i mediene at det kommer alvorlige reaksjoner hvis direktivet ikke er innført i løpet av høsten.
Fornybardirektivet er del av EUs fjerde energipakke, som ikke er tatt inn i EØS-avtalen, og EU har også vedtatt en ny versjon av direktivet. «Hvis vi sier nei til fornybardirektivet, risikerer vi å miste adgangen til EUs energimarked», sier NHO-direktør Ole Erik Almlid til NTB 2. september. Var dette tilfelle, ville det være utrolig dramatisk. Det er vanskelig å se hva som er grunnlaget for påstanden.
Rettslig sett, ifølge EØS-avtalen, skal eventuelle motreaksjoner fra EU være begrenset til regelverk som er direkte berørt. Konkret betyr dette den eldre versjonen av fornybardirektivet, som er tatt inn i EØS-avtalen, som det nye direktivet skulle erstatte. Hvis EU krever at dette gamle direktivet suspenderes, innebærer det på ingen måte at Norge mister markedsadgangen for energi.
Hvilken økonomisk eller politisk interesse skulle EU ha av å stenge Norge ute fra energimarkedet? Leveranser av olje og gass fra Norge er avgjørende for unionens energiforsyning. Når EU-land importerer kraft fra Norge, er det fordi deres husholdninger og næringsliv vil kjøpe den. Sanksjoner eller utestengelse fra EU mot norske energileveranser ville være selvskading som kunne få voldsomme konsekvenser for mange EU-land.
Uttalelsen fra NHO-direktøren er fri fantasi, og det er høyst betenkelig at en så stor og viktig samfunnsaktør sprer slike skremsler. Retorikken minner om da NHO før folkeavstemningen i 1994 skulle advare mot et nei til EU-medlemskap.
NHO hevdet at 100 000 arbeidsplasser ville gå tapt. Grunnlaget for påstanden var en undersøkelse blant lederne i noen av NHOs medlemsbedrifter. NHO summerte svarene og ganget opp. De fant ut at sysselsettingen totalt i medlemsbedriftene ville synke med 33 000 årsverk om det ble nei og øke med 32 000 om det ble ja. Differansen på 65 000 ble rundet oppover til 100 000.
Mye kunne sies om dette regnestykket, men 30 år senere er det liten tvil om at norsk økonomi og sysselsetting har klart seg godt utenfor EU.
Da EUs gjeldende fornybardirektiv var ute på høring tidligere i år, skrev Kommunens sentralforbund (KS) at direktivet «legger opp til sterk sentral styring både når det gjelder regulering av områder avsatt til fornybar energi, utbygging av fornybar energi, og raskere tempo på konsesjonsbehandlinger» (uttalelse 16. april). KS påpekte videre at direktivet «utfordrer det lokale selvstyret og handlingsrommet, dersom det tas inn i norsk rett».
Slik sett var det uventet at KS-advokatene nylig kom med et notat som konkluderer med at direktivet «har ikke bestemmelser som vesentlig innskrenker lokalt selvstyre» (fagnotat 9. september). Argumentasjonen fra de to advokatene er ikke særlig overbevisende.
Formålet med fornybardirektivet er mye mer kraftutbygging. Det skal oppnås gjennom raskere konsesjonsbehandling, der det også gjøres en del unntak fra krav om miljøkonsekvensutredning. Behandlingstiden skal være ned mot ett år i såkalte akselerasjonsområder, og ellers er fristen to år på land og tre år til sjøs. Vanlig behandlingstid i Norge for et vindkraftprosjekt har vært syv år.
Direktivet sier at tidsfristen gjelder «alle administrative stadier» (artikkel 16-1) av saksbehandlingen. KS-advokatene mener derimot at behandlingen av en kommunal områdeplan for plassering av prosjektet ikke er omfattet, slik at kommunene fortsatt har et handlingsrom. Når områdeplanen er nødvendig for konsesjonsbehandlingen er det lite sannsynlig at det vil bli akseptert av EU-domstolen eller EFTA-domstolen, i strid med direktivets ordlyd og formål. Raskere konsesjonsprosesser gjentas gang på gang i direktivet, og reglene for plasseringen av prosjekter blir direkte nevnt som en av «barrierene» direktivet skal fjerne (fortalens punkt 20).
Selv om kommunene kan ha en formell vetorett, vil den stramme tidsfristen gjøre det svært vanskelig å ivareta god saksbehandling, utredning av konsekvenser og involvering av lokalt berørte parter. Det er staten som er ansvarlig for å utpeke akselerasjonsområder for utbygging, som vil bety en sentralisering av beslutninger. Fornybardirektivet gir dessuten ekstra argumenter for private selskap som kan saksøke kommuner hvis deres prosjekt blir avvist.
Fornybardirektivet sier at utbygging av ny kraft skal være en samfunnsinteresse med forrang over andre hensyn i EUs naturlovgivning. Ordlyden er klar på at miljøutredninger må gjøres enklere og raskere. Føre var-prinsippet for miljø og natur er fraværende. Det er også hensynet til urbefolkningens rettigheter. Den samiske befolkningen er ikke nevnt en eneste gang i direktivet.
Direktivet skriver utbyggerinteressenes fortelling. Da er det kanskje ikke så rart likevel at NHO lar seg rive med.
Teksten ble trykt i Klassekampen 21. september 2024.
