Hvor ble det av arbeidervernet og likebehandlingen i alt mylderet?
Da Efta Surveillance Autorithy, bedre kjent gjennom forkortelsen Esa, 10. februar sendte ut brev og varslet om sak mot Norge for begrensninger av innleie og bruk av bemanningsforetak, avleverte EØS-avtalens overvåkingsorgan intet mindre enn 15 spørsmål og 27 undermomenter som regjeringen fikk en måneds frist til å svare på. Fristen ble seinere forlenget til 5. mai. Ut fra tonen og innholdet i brevet er det lite som tyder på at Esa har tenkt å la Norge slippe billig fra markedsforpliktelsene som ligger i EØS-avtalen og alle dens direktiver.
Esa legger i saken mot norske myndigheter ensidig vekt på hva som var EU-kommisjonens målsettinger med direktivet da det ble først vedtatt i 2008. For Kommisjonen skal direktivet på den ene siden forbedre arbeidstakervernet for arbeidere i bemanningsbyråene, særlig ved å etablere prinsippet om likebehandling. På den andre skal det støtte opp om den positive rolla som arbeid utført av bemanningsbyråene kan spille ved å gi tilstrekkelig fleksibilitet i arbeidsmarkedet.
På denne måten oppretter direktivet en rettferdig balanse mellom fleksibilitet for arbeidsgiverne og beskyttelse for arbeiderne, slår Esa fast. Så enkel er nemlig logikken: Siden Kommisjonen og EU har satt opp noen fagre arbeidslivspolitiske målsettinger for direktivene, så skal verken vikarbyrådirektivet eller bemanningsbransjen kunne rokkes ved.
Der ute hvor folk faktisk jobber og lever livene sine, derimot, framstår problemene med løsarbeid, midlertidighet, innleie og bemanningsforetak tydelige nok. Siden EU-utvidelsen østover for snart 20 år siden, har lavlønnskonkurranse og uthuling av arbeidsvilkår og arbeidstidsbestemmelser vært et gjennomgripende fenomen i en rekke bransjer og i de fleste EU-land. De voksende problemene i arbeidslivet var en viktig grunn til at befolkningen i Frankrike og Nederland stemte ned forsøket på å gi unionen en felles konstitusjon i 2005.
I boka «Workers Without Borders. Posted Work and Precarity in the EU» (2018) tematiserer samfunnsforskeren Ines Wagner arbeidsvilkårene for utstasjonerte, utenlandske arbeidstakere i kjøttindustrien og i byggenæringen i Tyskland. Funnene hennes er skremmende, og antakelig ganske nedslående for Esa og alle andre som går rundt og tror at arbeidsmarkedet fungerer rimelig og rettferdig nedover i rekkene det europeiske indre markedets arbeidsliv. Wagner har i en årrekke vært tilknyttet Institutt for samfunnsforskning i Oslo, og i 2015 gjorde hun et feltarbeid blant arbeiderne på ett av de fire største slakteriene i Tyskland.
Her var det snakk om virkelig stordrift. Over 5000 slaktere inngikk i kjernearbeidsstyrken, og i tillegg var vel så mange ansatt på midlertidige arbeidskontrakter, eller via underleverandører og bemanningsforetak. Slik oppdeling og utskilling av arbeidet hadde foregått i lang tid ved slakteriet. Så økte bruken av underleverandører drastisk på mot slutten av 1990-tallet. Hensikten var helt enkelt å øke fortjenestemarginene.
«Der ute hvor folk jobber og lever livene sine, framstår problemene tydelige nok»
I boka er det et intervju med «Monika» (anonymisert), som er fast ansatt ved det store slakteriet. Hun forteller at det var et år da etterspørselen etter spekeskinke økte i den tyske juletida, at ledelsen ved slakteriet ville at arbeiderne skulle arbeide både lengre arbeidsdager og på søndager. Ledelsen var likevel ikke innstilt på å betale ut de skift- og overtidstilleggene som arbeiderne hadde krav på. Som rein gjengjeldelse overfor kravet om overtidstillegg, begynte bedriftsledelsen å fase inn innleide arbeidere i de periodene der det var ekstra etterspørsel etter kjøttvarer i markedet. Dette var bakgrunnen for at land som Polen, Romania og Ungarn begynte å forsyne tyske storslakterier med utstasjonerte arbeidstakere.
Flere av de utstasjonerte østeuropeiske arbeiderne bekrefter i intervjuer versjonen til ‘Monika’. En av dem beretter: «Da vi signerte kontrakten, visste vi at beløpet på papiret ikke ville samsvare med lønna vi faktisk ville få. Vi gikk med på en lavere lønn allerede før vi kom hit». En annen arbeider forteller hva som skjedde videre: «Vi mottok ikke engang beløpet som ble lovet oss, og arbeidstida og boligforholdene har vært forferdelige».
I teorien skal arbeidslivslovgivningen både på EU-nivå og på nasjonalt nivå beskytte arbeidstakerne og hindre at ulike grupper arbeidere settes opp mot hverandre. For Esa blir prinsippet om ‘likebehandling’ i utsendingsdirektivet og vikarbyrådirektivet et slags sannhetsbevis for at det indre markedet fungerer til arbeidstakernes beste. Problemet er, som vi har sett over, at dette kun er skrivebordsteori.
Det Ines Wagner lykkes så godt med i boka si er å fram hvordan selve arbeidsmigrasjonen, utstasjoneringen og bruken av bemanningsforetakene gir gjennomslag for en rekke uformelle og implisitte normer for hvordan «ting skal gjøres». Dette er sosiale praksiser som går utenpå og ofte står i direkte motstrid til regelverk og lovgivning.
Hun identifiserer ikke mindre enn sju slike praksiser på mikronivå på arbeidsplassene og innad i bemanningsbyråene: (i) Å se bort fra reglene om maksimal arbeidsperiode, (ii) feilaktig føring av timelister for å undergrave fastsatt minstelønn per time, (iii) holde tilbake sluttkompensasjon på tidsbestemte arbeidskontrakter, (iv) omgå forpliktelsene til minstelønn ved å trekke kostnader knyttet til transport, verktøy, arbeidstøy og verneutstyr fra lønna, (v) redusert eller manglende innbetaling av trygdeavgifter, (vi) omgå arbeidsgivers ansvar for arbeidsulykker, og (vii) økonomisk utnytting av arbeiderne gjennom ågerleie på arbeidernes boliger.
Wagner avslutter med å vise til avviket mellom det indre markedets regelverk og den behandlingen som utstasjonert arbeidskraft gjennom bemanningsforetakene blir utsatt for. Hun legger til at sjøl om det som er dokumentert er åpenbart ulovlig, så er det ikke slik at sterkere håndhevelse av reglene nødvendigvis vil endre situasjonen. Til det er det parallelle norm- og regelsystemet som underleverandørene og bemanningsbyråene har etablert for sterkt. Omstendighetene gjør at disse foretakene har umåtelig makt over arbeidskrafta de disponerer, og de holdes effektivt unna enhver form for fagorganisering og fagforening.
Det er denne delen av arbeidslivet, skapt og formet av EUs indre marked de siste tiårene, som overvåkingsorganet Esa mener at Norge ikke skal ha anledning til å gjøre unntak fra i EØS-avtalen.
Stort bilde i toppen: Streik mot bemanningsbransjen 15. november 2017. EØS, vikarbyrådirektivet og arbeidslivet var viktige tema. (Jan Steinholt)
