Utrede hva – av hvem?

Fellesforbundet, Norges største fagforbund med 160 000 medlemmer i et utall bransjer innen privat sektor, møttes i går til et seks dagers landsmøte for å vedta politikk og arbeidsoppgaver for de neste fire åra. På ett punkt dirrer lufta i landsmøtesalen: Hva skal Fellesforbundet mene om EØS?

Fellesforbundet har alltid vært et ja-forbund, både med et ja til EU-medlemskap og ja til EØS. Men på forrige landsmøte, for fire år sia, mangla det – i en litt spesiell votering - bare fire stemmer på at et flertall hadde stemt nei til EØS.

Siden da har innbitte EØS-motstandere fra Transportarbeiderforbundet slått seg sammen med Fellesforbundet og økt medlemstallet der med 20.000. Spekulasjonene har vært mange: Vil det være nok til å endre forbundet fra et ja til EØS til et nei til EØS?

Forbundsledelsen har naturlig nok ikke lagt opp til en votering om EØS på det landsmøtet som starta i Folkets Hus i går. I stedet skal EØS-erfaringene utredes av et offentlig utvalg. Det framgår av et forslag til uttalelse som forbundsledelsen har lagt fram for landsmøtet.

Forslaget til uttalelse er et skikkelig stykke arbeid. Teksten er på godt over fem tettskrevne sider og har god balanse mellom avsnitt som trekker fram fordelaktige erfaringer med EØS og avsnitt som trekker fram betenkelige erfaringer.

Uttalelsen legger ikke opp til en votering for eller mot EØS-medlemskap. Det forhindrer sjølsagt ikke at delegater kan fremme slike forslag. I stedet vil forbundsledelsen ha en «offentlig utredning om hvilke alternativer vi har til dagens EØS-avtale som samtidig vil sikre våre bedrifter en full og forutsigbar markedsadgang til Europa».

Men hvorfor en offentlig utredning?

Teksten i uttalelsen gir på flere steder overbevisende argumenter for at en utredning i faglig regi er det som trengs. Her er en del argumenter, sitert i annen sammenheng fra forslaget til uttalelse:

• «Rundt om oss føres ofte diskusjonen uten forståelse for arbeidslivsperspektivet, eller omvendt uten innsikt i næringslivets virkemåte.»
• «Våre medlemmer har mer enn noen andre første hånds erfaringer med negative og positive virkninger av EØS-avtalen. Denne vide innsikten og bredden av erfaringer preger Fellesforbundets debatter om Norges tilknytning til EU/EØS.»
• «Våre medlemmer ….. har mer enn noen andre sett konsekvensene av sosial dumping og lavlønnskonkurranse i hvitøyet.»
• «Det er ikke uten grunn at våre diskusjoner er kraftige, aktive og nyanserte – og at de følges med så stor interesse langt utover våre egne rekker.»

Det er derfor ingen grunn til å tvile på at en utredning fra Fellesforbundet eller fra et samarbeid innen norsk fagbevegelse ville gi innsikt i de virkelige dilemmaene i EØS-debatten på en langt mer treffende og klargjørende måte enn en utredning fra mer boklærde og akademiserte eksperter.

Forbundsledelsen forslag til uttalelse ser to mulige alternativ til EØS-avtalen:

• Enten fullt medlemskap
• eller WTO-regelverket og vår handelsavtale med EU fra 1973, som eventuelt kan utvikles til en handelsavtaleløsning tilsvarende avtalen mellom Canada og EU.

Det er både interessant og løfterikt at forbundsledelsen viser til både WTO, den handelsavtalen mellom Norge og EU som fortsatt regulerer noen forhold som ikke dekkes av EØS - og den siste handelsavtalen som EU nylig har inngått med Canada – en avtale som kunne bli en modell for en framtidig avtale mellom Norge og EU som ikke gjennomsyres av ensidig underkastelse.

*

Når den norske EØS-debatten er på sitt heteste, kan det virke som om tilhengere og motstandere av norsk EØS-tilknytning lever på hver sin klode. Men i fagbevegelsen er det likevel forbausende stor enighet om det mest grunnleggende: det at norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning skal ha forrang foran EU-regler. Dette ble da også vedtatt enstemmig på de to siste LO-kongressene, både den i 2013 og den i 2017.

Innen EU og EØS vil dette oppleves som dramatiske vedtak, så dramatiske at det i EØS-debatter stadig forsikres «men slik er det jo». Men den EØS-avtalen som stortingsflertallet godkjente i 1992, er krystallklar om hvilken forrang som skal herske. Enhver norsk lov eller forskrift som er i strid med en EU-regel, må vekk eller endres slik at den ikke lenger er i strid med EU sitt regelverk.

Den forrangen som enstemmige LO-kongresser vil gi nasjonale lover og tariffavtaler, er det ingen EU-land som har. Men kravet om å snu forrangen er heldigvis ikke noe særnorsk krav. Tvert imot er det krav som med økende styrke fremmes også innad i EU.

Et overveldende flertall i EU-parlamentet (474 mot 106) vedtok i oktober 2008 at EUs markedsfriheter ikke skal stå over grunnleggende rettigheter som retten til å inngå tariffavtaler og til å gå til arbeidskonflikt. Tilsvarende vedtak er seinere fatta flere ganger.

ETUC (Euro-LO) har fra 2009 gang på gang, foreløpig forgjeves, krevd at en juridisk forpliktende sosialprotokoll må knyttes til EU-traktaten der kjernen er: «Ingen ting i traktatene, verken økonomiske friheter eller konkurranseregler skal ha prioritet over grunnleggende sosiale rettigheter og sosiale framskritt. I tilfelle av konflikt skal grunnleggende sosiale rettigheter ha fortrinnsrett.»

Med vedtakene sine i 2013 og 2017 krevde LO-kongressen derfor det samme som Euro-LO, flertallet i EU-parlamentet og mange andre EU-instanser har krevd. Men hva skal det bety for en eventuell framtidig EØS-utredning at norske lover for arbeidslivet og tariffavtalene våre skal ha forrang framfor EU-regler?

Hvilken regjering (Ernas før 2021 og eventuelt Jonas sin etter 2021) vil instruere et offentlig utvalg om at norske lover og tariffavtaler skal ha forrang framfor EU-regler?

Og hvem stemmer til uka for at Fellesforbundet med åpne øyne skal underkaste seg all forrang som dagens EØS-avtale forplikter oss til?

Kommentaren stod på trykk i Klassekampen lørdag 12. oktober. 

Stort bilde i toppen: Fellesforbundets hovedkontor på Lilletorget i Oslo. (CC BY Nei til EU | Jan R. Steinholt)