Vi er kanskje litt naive. Vi innbiller oss nemlig at landets avisredaksjoner fortsatt er en smule interessert i å bedrive god, gammeldags folkeopplysning. Men det er tydelig at stoff som går i dybden, helst blir sortert bort hos de fleste. Blant annet regjeringens planer om å la EU få kontrollen over norsk energi.
Men til tross for stort sett manglende mediedekning har saken en god stund fått stor oppmerksomhet på nettet, og mange kritiske høringsuttalelser er sendt til våre sentrale myndigheter (blant annet er jussprofessorer, Den Norske Advokatforening, Nei til EU, fagbevegelsen og hele bredden av norske naturvernorganisasjoner involvert, i tillegg til politiske instanser som ordførere, kommunestyrer, regionråd og fylkesting). – At de fleste aviser legger lokk på viktig informasjon som dette, både selve saken og de mange skarpe høringsuttalelsene som har blitt sendt inn fra så mange hold, er vel egentlig like alvorlig som det en viss president og hans klakkører stadig gnåler om: fake news
Et kort leserinnlegg kan ikke erstatte en grundig journalistisk presentasjon. Men det mest essensielle i saken er:
Konsesjonslovgivningen som Norge tidlig fikk på plass, sikret landet råderett over våre fossefall. Det la grunnlag for den kraftkrevende, norske industrien som ble bygd opp rundt om i landet, i tilknytning til våre fossefall. - Uten nasjonal råderett over vår vannkraft ville utenlandske interesser den gangen ha kunnet forlange å få etablere seg her. Inntektene fra virksomheten på de nye industristedene ville da ha forsvunnet ut av landet, slik situasjonen er for mange fattige land rundt om i verden i dag.
Da oljeeventyret startet opp i Norge, kunne vi ved hjelp av vår konsesjonslovgivning og dyktige forhandlere sikre oss råderetten over vår oljeproduksjon. Uansett hva mange mener om oljeutvinning, vil nok de fleste nordmenn, selv i dag, sette pris på konsesjonslovgivningen som sikret at oljeinntektene fra norsk sokkel ble værende på norsk hender. For det er ikke til å komme forbi at Norge ville ha vært et relativt fattig land i dag uten disse inntektene.
Nå ønsker vår regjering å avvikle den lange perioden der Norge har hatt nasjonal råderett over landets energiressurser. Nærmest i det skjulte (blant annet takket være manglende oppfølging av saken av de fleste nyhetsmediene) pågår nå et arbeid med å knytte Norge opp mot EUs energiunion. Bakgrunnen er at EU vil ha Norge inn som sin storprodusent av vannkraft, olje og gass. Og både vår reguleringsmyndighet NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) og systemoperatøren Statkraft skal, ifølge EUs planer, heretter overvåkes direkte gjennom EUs energibyrå ACER.
EUs og Solberg-regjeringens finurlige strategi for å kunne overføre makt til EU i denne saken, er å legge en gjøkunge i NVEs rede, en instans kalt RME (reguleringsmyndighet for energi). Denne såkalte underavdelingen i NVE skal i realiteten opptre helt fritt og uavhengig av norske interesser. Og enda verre: RME er en slags trojansk hest som har i oppgave å sørge for at det som EUs energibyrå har vedtatt angående norsk energisektor, blir både vedtatt og håndhevet av norsk myndigheter..
Dersom Stortinget i mars vedtar å knytte Norge opp mot EUs energiunion, vil energibyrået ACER, i tillegg til å få vedtaks- og håndhevingsmyndighet over vår energisektor, også kunne
pålegge oss å betale for kraftkabler og rørledninger fra Norge til andre land. Det skyldes en regel om at ACER kan bestemme dersom det oppstår uenighet mellom land som deltar i oppbygging av infrastruktur som krysser grenser.
Vår regjering har avvist kravet om ¾ flertall ved den kommende avstemmingen i Stortinget. Men de mange høringsuttalelsene som har blitt sendt inn, gir klar beskjed: Det dreier seg om suverenitetsavståelse, og Grunnlovens § 115 må gjelde ved avstemmingen, som på samme måte som da saken om finanstilsynet var oppe til votering.
