EU presser Norge til å vedta Energimarkedspakke 4.

 Avtalen har i de 30 årene vi har hatt den, utvikla seg til å bli noe langt mer enn handel med varer og tjenester. Det hadde nok politikerne forstått om de hadde studert EØS-loven, der §2 gir EU-lov forrang ved uenighet, en lov som sjølsagt er avspeiling av EUs lovbestemmelser. Norge har inkorporert 15 000 direktiver fra EU inn i vårt eget lovverk. Halvparten av det lovverket kommunene må forholde seg til, kommer fra EU.  

Norge gikk inn i unionens Energipakke 3 i 2018. Her forplikta vi oss til å levere energi til EU. I tillegg til 88% av dagens forbruk av gass i EU. leverer vi kraft fra vann og det vi har av vind. Prisen til oss bestemmes ikke ut fra produksjonskostnad, men på børs fra dag til dag i EU. Krafta har blitt en salgsvare som egg, ikke et velferdsgode, eid av oss innbyggere. Energibyrået ACER påser at den frie flyten av kraft i EU skjer etter fastsatte regler. Norge kan ikke redusere eksporten grunnet pris. Det er i tillegg til avtalebrudd, også konkurransevridning. Sverige, som er medlemsland og der Energipakke 4 er innført, søkte varmesommeren 2021 om reduksjon i eksporten grunna lavt vannivå i magasinene. Svaret var nei.  

Den 4. energipakken, der vedtakene er juridisk bindende, innbefatter 8 direktiver og forordninger. Energiminister Aasland har begynt å jobbe ut fra de to første direktivene, som ble lagt til høring sommeren 2022. Det vites ikke om de er vedtatt av Stortinget. Det mest inngripende for Norge, og som setter demokrati og selvbestemmelse for folk til side, er fornybardirektivet, som gjennomfører strategien REPowerEU

Fornybardirektivet, som handler om utbygging av vann og vindkraft, det siste også til havs, griper inn i nasjonal energipolitikk. Demokratiske prinsipp for konsesjonsbehandling settes til side ved bl.a. at konsesjonsbehandlinga skal kuttes til maks to år, helst ett, og konsekvensutredning i beste fall forenkles etter utbyggers kriterier.  Det offentlige har rett til å peke ut såkalte akselerasjonsområder der utbygging skal finne sted. Arealplaner og folks rettigheter samt hensyn til miljøet kan settes til side om utbygging anses av utbygger som helt nødvendig for energimarkedet. I dette bildet har ei ny forordning i EU gitt energibyrået ACER større rolle og mer myndighet.

Fornybardirektivet vil gi EU økt kontroll over Norges kraftressurser, noe også NVE har uttrykt bekymring for. Å flagge ut hvem som skal bestemme at vindturbinområder skal bygges eller vannkraft utbygges, -hvor, hvor store, hvor strømmen skal sendes, er grunnlovsstridig. Dette skal bestemmes av norske folkevalgte på Stortinget. Energipakke 4 fastsetter at 70% av produsert kraft skal importeres. EU har fastsatt egne klimamål med 45% reduksjon av utslipp. Energi fra Norge er derfor avgjørende for at EU skal nå målene sine.  Innføring av direktivet vil gjøre Norge medansvarlig for at EU når sine mål, og dette på bekostning av eget kraftbehov og med press på utbygging.

Ved å gå inn i EUs Energipakke 3 gav Norge avkall på Strømprisalliansen og gitt prisfastsetting til EUs marked. Nå trenger EU mer energi, og energikommisær Kadri Simson ga 13.mars Norge tidsfrist på 5 mnd på å slutte oss til pakke 4. Om ikke, trues vi med sanksjoner. Hva er EØS blitt? Avtalen som ikke skulle ha overnasjonal styring, og med vernede beslutningsprosesser?  Tjener den oss så godt?

I dag legges den offentlige utredninga om EØS fram for regjeringa. Det er allerede beslutta at den ikke skal legges fram for Stortinget som sak ettersom det ikke skal gjøres vedtak. Skulle den ikke se på konsekvensene av avtalen for det norske samfunnet og danne utgangspunktet for en offentlig debatt? Hvorfor kaste bort penger på ei utredning som ikke skal brukes? Det vekker IKKE tillit.