NHO-kamporganisasjon for EØS-avtalen

Samtidig som vi er stadig flere som skjønner at dersom norsk arbeidsliv skal kunne operere fritt, må vi fri oss fra EØS-avtalens jerngrep.

«Arbeidet for å sikre et velregulert og anstendig norsk arbeidsliv må derfor prioriteres enda høyere fremover. Hvis ikke kan også den norske samfunnsmodellen, med dens unike kombinasjon av høy tillit, jevne levekår og god effektivitet, undergraves…

Det globaliserte arbeidslivet med sine store lønnsforskjeller og ulike arbeidslivskulturer nærmer seg det norske og tilsier at innsatsen for å ta vare på den norske modellen trappes opp», (tidligere statssekretær Jan-Erik Støstad, 2013)

Dessverre har den utviklingen som Støstad fryktet, stadig forverret seg. Dette skyldes trusselen fra sosial dumping, privatisering og stadige trusler fra NHO og regjeringa om svekkelse av våre politiske og faglige rettigheter. Redskapet som brukes er ESA som gjennom EØS-avtalen stadig øker sin inngripen i norsk arbeidsliv.

Det som forskrekker i denne situasjonen er at NHO som skal forene interessene til sine ulike bedrifter og sektorer, fullstendig overser store deler av de største sektorene i norsk næringsliv. Ekstra deprimerende er det å konstatere at det virker som dette er en bevisst og planlagt politisk strategi i forsvar av EØS-avtalen, ikke med fakta, men med demagogi.

Bygg og anlegg er den suverent største innenlandske næringa i Norge med ca 235 000 ansatte i ca 58 000 ulike bedrifter av ulik størrelse i hele landet. Næringa omsetter for ca 526 milliarder kroner i alt fra store næringsbygg, til små brygger og uthus, (SSB, 2016). Denne næringa som jeg har vært en del av i 40 år, har siden EU-utvidelsen i 2004 fått stadig økende problemer som følger av EU-utvidelsen og med den EØS-avtalen. Stadig flere, både journalister og forfattere, har dokumentert dette de siste årene.

Da Odd Magnar Solbakken gikk av som organisasjonsarbeider etter over 20 år, uttalte han til Magasinet/Fellesforbundet: «Store deler av bransjen er multikriminell. For velferdssamfunnet er det ikke bærekraftig. Vi har holdt stand med ryggen mot veggen. Hele tiden har vi blitt pressa bakover. Spørsmålet jeg stiller er, hvor mye lenger kan vi rygge før alt av velferd vi har bygget opp for arbeidsfolk ryker?»

Sosial dumping, mangel på norske fagarbeidere, manglende lærlingeplasser, svart arbeid og annen arbeidslivskriminalitet har satt norske seriøse bedrifter under sterkt press og ført til en negativ spiral om kutt av ansattes opparbeidete rettigheter.

En italiensk domstol har nylig avvist en avgjørelse i dansk Arbeidsrett om underbetaling av ansatte i et italiensk selskap i Danmark. Domstolen i Italia hevder dommen i Danmark er i strid med EU-reglene og nekter å bøye seg. Saka kan få store konsekvenser for dansk arbeidsrett og dansk arbeidsliv.

Dette er nettopp det NHO oppnådde i Norge, ved å bruke EØS-avtalen mot Høyesterett for å sette Tariffnemdas vedtak om reisedekning, kost og losji for tilreisende arbeidere til side. Konsekvensen blir konkurransevridning og lønnsdiskriminering.

Dersom vi beveger oss i over i tilstøtende næringer har transportbransjen lenge ropt varsku mot kabotasje og useriøse bedrifter i lastebilnæringa. EØS-avtalen har allerede åpna opp for fri konkurranse om gods- og busstransport inn og ut av Norge. I den omtalte saka i Tariffnemda, kunne ikke NHO akseptere en avgjørelse av norsk Høyesterett, men klaga Norge inn for ESA og fikk medhold. Om få dager møtes Aleriskonsernet og Fagforbundet i retten hvor Aleris, medlem i NHO, hevder at EØS-avtalen stopper kravet om faste ansettelser.

EØS-avtalen har som kjent bestemmelser som i sin karakter overstyrer norsk lov. Dette har i praksis lenge vært et mål for NHO med sterk støtte av regjeringa, sjøl om demagogien sier noe annet. Styreleder i NHO/Nordland uttaler til Rana Blad at vi ikke kan melde oss ut «--fordi vi er misfornøyd med en liten brøkdel.» Brøkdel?

Derfor sier stadig flere av Fellesforbundets avdelinger nei til EØS-avtalen, fra Verdal i nord, til Stavanger i vest. «Skremselspropaganda har altfor lenge blitt brukt for å kvele alle innvendinger mot negative virkninger av EØS-avtalen,» som det heter fra avd 57 i Rogaland.

Norge er EU`s femte største handelspartner, hvor olje, gass og fisk er de største.

Hvorfor skulle EU ikke ønske å forhandle om fortsatt import av disse varene uten EØS-avtalen og hvor skulle de ellers kunne erstatte norske varer? Verdens handelsorganisasjon WTO forbyr EU å legge hindringer i veien for norske varer i EU`s indre marked, dette gjelder både toll og mengder. Vi som deltok i 1994 opplevde det samme: En total svartmaling av livet utenfor EU med tap av minst 100 000 arbeidsplasser. Nå gjentar det samme seg.

Hvordan kan NHO ha en slik selvutslettende mangel på sjøltillit på egne og statens vegne? Og enda viktigere- hvorfor får ikke problemene i de største landbaserte næringene oppmerksomhet fra NHO? Hva betyr den norske modellen for NHO? Kanskje det er den politiske agendaen som overstyrer den næringspolitiske, eller som sjefen for den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, har uttalt det: «Den klassiske europeiske velferdsmodellen, der stor vekt legges på jobbsikkerhet og rause velferdsordninger er en saga blott», (E24, 2012).

Det er dette samfunnet EØS-avtalen vil føre til. Derfor er vi motstandere.