EUs jernbanepakke IV pålegger Norge full oppsplitting og anbudskonkurranse.
Jernbanereformen og EUs jernbanepakke IV handler om to ting. Skal vi i framtida forpakte bort og kunne skifte spor i politikken rundt jernbanen hvis jernbanereformen blir en fiasko. Loven om jernbanen fra 2015 er ikke meislet i stein, fremdeles kan Stortinget ombestemme seg hvis det viser seg at konkurranseutsettingen av persontrafikken ikke var en særlig god ide. Hvis jernbanepakke IV blir norsk lov og innlemmes i EØS-avtalen, ja, da har toget gått, da har Stortinget gitt fra seg selv angreretten. Det eneste alternativet er å si opp EØS-avtalen.
Slik sammensetningen er i Stortinget i dag, så er det Krf som er på vippen, alt avhenger av om de sier ja, eller nei. Vi må kunne stoppe opp og se hvor det bærer, vi kan ikke la andre styre over vitale deler som gagner Norge.
I løpet av høsten 2018 skal suvereniteten over jernbanen opp i Stortinget. Skal den legges inn under EU? Hvis flertallet i Stortinget sier ja, til å gå inn for Jernbanepakke IV, har toget gått for framtida. Skal vi gi fra oss mer suverenitet? Fra før har vi over 11000 direktiver, vi har Finanstilsynssaken friskt i minne og i vår var det krafta vår som gikk samme veien, til EU!
Slik sammensetningen er i Stortinget i dag, så er det Krf som er på vippen, alt avhenger av om de sier ja, eller nei. Vi må kunne stoppe opp og se hvor det bærer, vi kan ikke la andre styre over vitale deler som gagner Norge. Har vi blitt et lydrike? Regjeringens jernbanereform vedtatt i 2015, har imøtekommet EU allerede.
AP sin stortingsgruppe har sagt nei til denne jernbanepakken, 12 juni 2018. Likevel er det fremdeles uklart om AP vil kreve at suverenitetsavståelsen til jernbanebyrået ERA skal behandles etter Grunnlovens §115, som krever tre fjerdedels flertall. Hvis AP og Krf ikke stiller seg bak dette kravet og Krf skulle ende opp med støtte til regjeringens lovendringsforslag, da kan jernbanepakke IV bli vedtatt.
På Sørlandsbanen er det tre aktører som står igjen, de skal konkurrere om å få kjøre tog på banen. Det er NSB, svenske SJ og Go-Ahead. Go-Ahead er et britisk selskap som slaktes i en undersøkelse, det går på punktlighet, pålitelighet, tilgjengelige seter og ståplasser. Standarden på toalettene får også kritikk, det har jo med hygiene å gjøre, og det er viktig. Det er jo en grunn til at britene nå begynner å ta noen av de privatiserte strekningene tilbake til staten. Jernbanedirektoratet skal avgjøre nå i oktober hvem som blir vinneren av anbudskonkurransen.
En ting er for øvrig oppsiktsvekkende, det er at britiske Go-Ahead er med som et av de best egnede selskapene. Selskapet er av britiske togpassasjerer rangert til å være det dårligste. Når det gjelder svenske SJ så får heller ikke de særlig gode skussmål. SJ må faktisk finne seg i en tilsvarende ranking som Go-Ahead som gjelder transportbransjen i Sverige, Svensk Kvalitetsindex i mai 2018. Så den som scorer høyest på denne rankinglisten er faktisk NSB, NSB har langt mer fornøyde kunder enn SJ og Go-Ahead. Da gjelder det å løfte blikket og se fremover slik at NSB forblir NSB og holdes på norske hender.
Hvis kommersielle utenlandske bedrifter skulle få anbudet, vil overskuddet som nå går tilbake til fellesskapet, blir sluset ut av landet som privat profitt. Det er ikke Norge som land tjent med.
