Nina Sollis EØS-bløff

Etter at det norske folk hadde sagt et rungende nei til medlemskap i EF, som var daværende betegnelse på EU i 1972, ble det fremforhandlet en frihandelsavtale mellom EF og Norge. Tollen ble trappet ned til null i 1977, med unntak for bearbeidede landbruksvarer etter norsk ønske, og for enkelte bearbeidede fiskeprodukter fra EFs side.

Det var Arbeiderpartiet med statsminister Gro Harlem Brundtland i spissen som i stortingsperioden 1989-1993 fremforhandlet EØS-avtalen. I EØS-proposisjonen sa Brundtlandregjeringa at «EØS-avtalen skiller seg i liten grad fra den eksisterende frihandelsavtalen med EF når det gjelder markedsadgangen.» I klartekst mente regjeringa at vi ikke trenger EØS-avtalen for å få solgt varene våre.

I 1994 trådte EØS-avtalen i kraft. Da utgjorde den norske eksporten av varer til EU 75 prosent av den norske eksporten, om vi holder olje og gass utenfor. Andelen av norsk eksport til EU er nå nede i 60 prosent, mens den har økt til andre land- uten EØS.

Det er også slik at 150 land eksporterer sine varer til EU uten en EØS-avtale. Og det er nettopp det som er det vanlige mellom land. EØS-avtalen med sine fire friheter pålegger Norge å føre en markedsliberal politikk. Gjennom EØS-avtalen har Norge tatt inn tusenvis av direktiver og forordninger i sin lovgivning. Og mange av dem er direkte fagforeningsfiendtlige. Det ferskeste eksemplet på hvordan EØS-avtalen påtvinger fagbevegelsen en dårligere ordning har vi i den såkalte verftssaken.

Striden har stått om allmenngjøringsvedtaket av dekning av utgifter til reise, kost og losji for utsendte arbeidstakere var lovlig, den såkalte verftsaken. Saken startet i februar 2009, da Norsk Industri og NHO sendte varsel om søksmål mot Tariffnemnda på vegne av flere norske verft grunnet allmenngjøringsvedtaket om dekning av utgifter til reise, kost og losji. I januar 2010 avsa Oslo Tingrett at allmenngjøringsordningen var lovlig. Dommen ble anket til lagmannsretten. Borgarting lagmannsrett kom i sin dom enstemmig fram til samme dom som Oslo Tingrett. Arbeidsgiversiden valgte å anke videre til Høyesterett. I mars 2013 avsa Høyesterett sin enstemmige dom. Avtalefestede rettigheter som fri kost, losji og reise skulle også gjelde både norske og utenlandske arbeidere selv om de ikke var omfattet av tariffavtale. Dette måtte nemlig anses som en del av minstelønna. Høyesterett mente enstemmig at allmenngjøringsforskriften for skips- og verftsindustrien var i tråd med EØS-retten.

Etter dommen i Høyesterett sendte NHO en klage til ESA, hvor de hevdet at allmenngjøringsforskriftens regler om reise, kost og losji var i strid med prinsippet om tjenestefrihet i EØS-avtalen. I februar 2015 sendte et polsk rengjøringsfirma også klage til ESA. Det polske firmaet mente at de møtte hindringer i det norske markedet. ESA åpnet høsten 2016 sak mot Norge for å få en endring av Høyesterett sin dom fra 2013.

I sitt møte om fortsatt allmenngjøring 11.-12. oktober var det enighet om videreføring av allmenngjøring av alle forskriftene med unntak for reiser. Tariffnemnda vedtok at bare reiser innad i Norge skulle allmenngjøres. Dermed oppheves en enstemmig dom i Høyesterett fra mars 2013 etter press fra ESA.

Verdt å merke seg er også at ESA sitt press i praksis har satt Grunnlovens paragraf 88, Høyesterett dømmer i siste instans, ut av kraft. Det er også verdt å merke seg at det siden 1907 i Verkstedoverenskomsten har vært en viktig del som omhandler dekning for reise, kost og losji. Den har stått gjennom to verdenskriger, men ikke mot EØS-avtalen.

Og det er nettopp her hunden ligger begravd. EØS-avtalen er en avtale som fremmer privatisering og konkurranseutsetting. Dett er en politikk som NHO støtter. Samtidig forverres lønns- og arbeidsvilkår, noe som NHO også aktivt jobber for. Derfor er det viktig for NHO å slå ring om EØS-avtalen.

Terje Bjørlo, nestleder Norges Kommunistiske Parti i Østfold