Ingunn Foss og EØS

Men det er noen lærdommer. Det er blitt tydelig at det er nasjonalstatene selv som må møte krisen. Nødvendigheten av et nasjonalt beredskap omkring forsyning av viktige varer er blitt tydelig. Det er ganske skremmende at det ikke lenger fins kornlagre for krisetider. Det kan komme andre kriser som skaper kornmangel.

Det ligger ingen garanti i et «forpliktende samarbeid» mellom landene. Vi trenger en selvstendig politikk på forsyning og beredskap.

På grunn av EØS-avtalen ble Norsk Medisinaldepot omgjort til et aksjeselskap og er nå eid av et internasjonalt konsern. Dette innebærer mangel på nasjonal styring av tilgangen på medisin.

Handel må ikke bli et system for sterke monopolister til å dominere markedet, der disse gjennom sin lobbyvirksomhet skaper regler for egen interesse. Handel er alltid et møtepunkt mellom kryssende interesser. Dette er noe som ikke lar seg endre gjennom abstrakte juridiske prinsipper og bestemmelser.  Det er bare gjennom å legge de reelle behov til grunn at handelen kan utvikle seg på en harmonisk måte.

EØS-avtalen er blitt mye mer omfattende enn det som det norske folk ble forespeilet da den ble inngått. Det er en avtale som er til skade for folkestyret. Det har ført til et arbeidsmarked preget av sosial dumping og kriminelle tilstander. Det griper inn i det kommunale demokrati med stadig flere byråkratiske bestemmelser. Hvordan den enkelte kommunen skal stelle seg ved anbud blir mer et spørsmål om juridisk fortolkning enn om hva de folkevalgte ønsker seg.

Krisen omkring NAV-utbetalingene viser at Norge har innført flere bestemmelser gjennom EØS enn vår administrasjon har kunnet forholde seg til. Dette blir en kostbar lærdom!

Dersom EU er en rasjonell motpart, vil spørsmål som grensekontroll og standardiseringer kunne løses i minnelighet ved en EØS-exit. Vi har aldri vært noen gratispassasjer, vil aldri bli det. Denne myten må vi bli ferdig med!

Ingunn Foss nevner klima og migrasjon som saker som kaller på internasjonalt samarbeid. Det er riktig at slike saker har en internasjonal karakter og vi kan ikke stille oss på utsiden. Men dersom beslutninger i slike saker ikke er forankret i folkeviljen, innenfor den naturlige ramme som nasjonalstaten er, så vil konfliktnivået stige og løsninger vanskeliggjøres.