EU er ikke all verden

Mens Sverige, Danmark og Finland «sitter på gangen» når EU forhandler for medlemslandene, er Norge en aktiv og selvstendig part i det internasjonale samfunnet.

Det er omtrent 7,8 mrd. mennesker på jorden. EU har rundt 448 millioner innbyggere. 94 prosent av verdens befolkning er ikke med i EU!

Norge er altså ikke alene utenfor unionen. Tvert imot: Alt det viktige internasjonale samarbeidet på miljø, solidaritet og fred skjer utenfor EU. Mens Sverige, Danmark og Finland «sitter på gangen» fordi EU forhandler på vegne av medlemslandene, er Norge aktivt med som selvstendig part.

Norge er med i forhandlingene om internasjonale avtaler.

Smører samarbeidet

Norge er, gjerne sammen med andre små land, nødvendig smøring av det internasjonale samarbeidet, der stormakter som USA, EU, Russland og Kina ofte er på hver sin kant – og de fattige landene i G77 på en annen. EU-landene samordner utenrikspolitikken og snakker med én stemme i internasjonale fora. Utenfor EU kan Norge si hva vi mener i organisasjoner som FN og Verdens handelsorganisasjon (WTO).

EU ensretter utenrikspolitikken, og har felles posisjoner når resolusjoner skal vedtas i FNs generalforsamling. Norge har benyttet vår handlefrihet i FN blant annet i spørsmål om naturmangfold og patentering, vern av regnskog og fredsarbeid. Vi har i mange år vært en brobygger mellom OECD-landene og u-landene. Norge har vært viktig og aktiv i det internasjonale samarbeidet ved å fremme kompromissforslag. Utenfor EU står Norge også her fritt.

Får munnkurv

Lisboatraktaten slår fast at EU skal tale med én stemme, og alle medlemsland forplikter seg til ikke å komme med utspill som er på tvers av EUs interesse. EU har også sin egen utenriksminister.

Som et lite og selvstendig land har Norge spesielt gode forutsetninger for å spille en aktiv meglerrolle i internasjonale konflikter, som vi for eksempel har hatt i Midtøsten. Denne rollen kunne Norge neppe hatt som EU-medlem. I EU måtte vi underordnet oss EUs felles standpunkt.

En rekke EU-land er tidligere store kolonimakter. Det gir en både symbolsk og historisk ballast, som kan være en hemsko hvis man ønsker å være internasjonal brobygger. Det gir også andre interesser i politikken. Frankrike favoriserer for eksempel bistand til tidligere koloniland. Utenfor EU har Norge en helt annen handlefrihet og troverdighet.

Soldater fra Eurocorps

Ikke et fredsprosjekt

EU har flere ganger vedtatt at unionen skal utvikle militære muskler. EU har en traktatfestet forsvars- og sikkerhetspolitikk som «vil føre til felles forsvar» når rådet bestemmer det med enstemmighet (artikkel 42.2). Opprustning er dessuten påbudt: «Medlemsstatene skal kontinuerlig sørge for å forbedre sin militære kapasitet.» (Artikkel 42.3).

EU har opprettet mobile kampgrupper, som kan rykke ut på kort varsel. Kampgruppene er foreløpig ikke sendt ut på oppdrag. Norge har bidratt med personell og ressurser til en av kampgruppene. EUs egne retningslinjer for bruk av hæren sier at den skal kunne settes inn hvor som helst i verden, også uten at det foreligger mandat fra FN.

Etter at britene stemte nei til fortsatt medlemskap i juni 2016, har EU vedtatt en ny global strategi for «et sterkere Europa». Strategien understreker at det «i særdeleshet haster med å investere i sikkerhet og forsvar». Målet er å bygge en sikkerhets- og forsvarsunion fram mot 2025.

Militære bånd som kan brytes

EØS-avtalen forplikter ikke Norge til utenrikspolitisk samarbeid med EU. Den norske regjeringen har likevel valgt å knytte Norge tett opp til EUs forsvarsbyrå (EDA), forsvarsfondet (EDF) og den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken (CSDP). Men i motsetning til medlemsstatene i EU, har vi fremdeles handlefrihet til å gå vår egen vei.

Opprettelsen av et Europeisk forsvarsfond (EDF) og åpningen av et felleseuropeisk trenings- og kommandosenter i juni 2017 blir av EU omtalt som et taktskifte – ikke minst for den europeiske forsvarsindustrien. EUs stridsgrupper vil nå bli finansiert over EUs fellesbudsjett og det er gitt grønt lys til at medlemsstater som vil kan gå foran i å bygge en EU-hær med felles kommandostruktur (PESCO).

EU forsøker å framstille sin militære oppbygging som et fredsprosjekt. Vil freden og stabiliteten i Europa bli bedre av at en maktblokk øker sine militære styrker og bruker mer penger på våpen? Land som har tradisjon for å være nøytrale, som Sverige, Østerrike og Irland, tvinges inn i en militær utviklingsspiral. De offensive militærplanene vil kreve omfattende investeringer fra medlemslandene. EUs krav til budsjettbalanse betyr kutt på andre områder, noe som lover dårlig for EU-landenes allerede hardt prøvede velferdsordninger.

En fisk er i ferd med å svømme inn i gapet på en hval og sier "Klart vi må inn for å påvirke".

Selvstendig stemme

EU-landene er pålagt å tale med én stemme i viktige internasjonale fora som FN og WTO. Utenfor EU har Norge frihet til selv å velge hvilke mål vi skal ha for politikken. Både som pådriver i internasjonalt samarbeid og nasjonalt: Vi kan bruke pengepolitikken til å skaffe arbeidsplasser og trygge velferden, også i dårlige tider. Vi kan velge å ta sosiale hensyn, ikke bare styre etter budsjettbalanse. Vi kan gå foran i miljøpolitikken. Som selvstendig stat beholder vi råderetten over viktige naturressurser. Og vi kan velge å ikke være haleheng til EUs militærpolitikk og supermaktplaner. Utenfor EU har vi handlefrihet.

Norge som brobygger

Mens EU-landene diskuterte internt, kunne Norges miljøvernminister ta viktige initiativ.

Et eksempel på hvordan Norge tok rollen som brobygger og initiativtaker er de internasjonale klimaforhandlingene i Durban i 2011. Toppmøtet var på overtid, et forslag lå på bordet, og man skulle komme til enighet om arbeidet for en ny klimaavtale. Det var konflikt mellom EU og India over spørsmålet om klimarettferdighet og industrialiserte lands ansvar. India ville ha klimarettferdighet inn i avtalen, mens EU sto på motsatt side og var samtidig en viktig drivkraft bak forslaget som lå på bordet.

Mens EU-landene diskuterte seg imellom kunne Norges daværende miljøvernminister ta viktige initiativ. Erik Solheim tok ordet og sa at det måtte være mulig å finne enighet. Han sa at klimarettferdighet er viktig, og at dette må ivaretas i en ny klimaavtale. At budskapet kom klart og tydelig fra et industriland gjorde at partene fortsatte forhandlingene. India fikk det ikke som de ønsket i det endelige vedtaket, så appellen førte ikke til endringer i vedtaket, men Norge bidro til å løse konflikten og få forhandlingene i mål.

Denne historien fra forhandlingene i 2011 er et eksempel på at Norge kan bidra som en selvstendig kraft i forhandlingene. Å ta et slikt grep var mulig for den norske delegasjonen, mens EUs medlemsland ikke kunne gjøre det samme. EU snakket med èn stemme i forhandlingene. EUs forhandlingsleder, Connie Hedegaard, eller EUs ministere kunne ikke ta slike grep uten klarering fra de andre EU-landene. Norge som enkeltland var mer fleksibel og handlekraftig.

reLATERT

Se alle arrangementer

Da folket valgte folket

22. sep. 2022

EEC-avstemningen for 50 år siden.

Feiret folkets nei med teater og jazz

19. sep. 2022

Trønderne feiret 50-årsjubileet for nei-sidens seier i folkeavstemningen i 1972 på forskudd med teater, jazz og EU-kampens historie.

Fisken og norsk medlemskap i EU

16. sep. 2022

Norge og EU har på mange måter motstridende interesser i hav- og fiskeripolitikken. Motstanden mot norsk EU-medlemskap var sterk i kystbefolkningen i begge folkeavstemningene.

Femti år siden nei til EF og landbrukets rolle

12. sep. 2022

Utenfor EU kan vi ha vår egen landbrukspolitikk, utformet gjennom jordbruksforhandlinger og politiske prosesser i Stortinget. Vi kan skreddersy politikken til å passe norske forhold, ikke til et minste felles multiplum mellom Finland og Spania.

Energien i EU-kampen

12. sep. 2022

50 år etter at ja-siden skremte om industridød ved et nei til EU, kan EUs energiunion knekke industrien.

Folket sa nei!

01. sep. 2022

- Den engasjerte som har opplevd den politiske kampen mot EEC/EF/EU har ikke levd forgjeves, skriver Roy Pedersen i anledning 50-årsjubileet for Norges første nei til EU 25. september.

Arendalsuka 2022 – EU-medlemskap i lys av krigen og årsaker til strømpriskrise

18. aug. 2022

Representantene fra nei-sidepartiene var enige om at EU-medlemskap ikke er nødvendig. I debatten om strømpriskrisen så vi imidlertid tydelig uenighet mellom regjeringspartiene.

Ikke EU-medlemskap – men styrket internasjonalt samarbeid

30. juni 2022

Det er viktig at vi hele tiden diskuterer vårt forhold til EU, og ikke minst oppsider og nedsider med vår tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen.

EU-kampen handler om folk

29. juni 2022

Så lenge EUs mål er å fremme fri flyt vil unionen aldri bli en solidarisk aktør, hverken innad eller utover i resten av verden, skriver Frankie Rød.

EU og europeisk sikkerhetspolitikk

27. juni 2022

Det krever mot å tenke nytt. Det krever tålmodighet å skape nytt. Intet er fra evighet av, ikke en gang NATO og EU. Med Putins invasjon i Ukraina kreves både nytenking og tålmodighet, skriver Stein Ørnhøi.

Vett 2 2022: Den store debatten

23. juni 2022

Hva er det vi diskuterer når vi snakker om Norge og EU?

Standpunkt 2-2022

22. juni 2022

I dette nummeret kan du lese om utsiktene til ny EU-debatt i Norge, og om ny meningsmåling som viser at bare 1 av 4 støtter EØS.