Klimakrise og miljøkamp

Forurensningen stopper ikke ved landegrensene – heller ikke ved EUs grenser. Den største miljøutfordringen er de globale klimaendringene.

Internasjonalt forpliktende samarbeid er nødvendig for å løse miljøproblemene verden står overfor. Forurensningen stopper ikke ved landegrensene – heller ikke ved EUs grenser. Mange av de alvorligste miljøproblemene er globale, som klimaendringer, redusert ozonlag, sur nedbør og plastforurensningen i havet. Press på naturmangfoldet, blant annet gjennom nedhugging av tropisk regnskog og menneskenes stadig større inngrep i den urørte naturen, er miljøproblemer som strekker seg langt utover Europas grenser. Det samme gjelder rovdriften på fiskeressursene.

Oversvømt vei med fotgjengerskilt.

Miljøet på tiltalebenken

Fri konkurranse med sentralisert produksjon og økt transport får dramatiske konsekvenser for miljøet. EU setter miljøet på tiltalebenken. I EU er hensynet til fri varehandel overordnet miljøhensyn. Hvis et lands klimatiltak begrenser handelen, kan det bli dømt ulovlig av EU-domstolen. Det gjelder for eksempel krav om lavere energiforbruk i elektronikk, reduserte utslipp fra biler og offentlig støtte til energisparing og renseteknologi. 

EUs såkalte miljøgaranti har vist seg å ha liten verdi i praksis. Medlemslandene kan bare i noen få tilfeller innføre egne miljøregler, og unntakene må godkjennes av EU-kommisjonen. Gjennom EØS-avtalen er også Norge en del av EUs indre marked, men vi kan – i motsetning til EU-landene – reservere oss mot nytt regelverk som svekker miljøet.

Folk i EU ønsker selvfølgelig et rent miljø. Derfor har EU en miljøpolitikk som prøver å reparere skadene av EUs politikk på andre områder, blant annet regelverk for naturvern og vannkvalitet. EU har en målsetning om bærekraftig utvikling og har vedtatt prinsipp som at forurenseren skal betale og føre var-prinsippet. Problemet er at EU i enda sterkere grad ønsker økonomisk vekst. Drivkraften i EU-samarbeidet går på tvers av en bærekraftig utvikling.

EUs energiforbruk øker

Forbruket av energi i EU har økt de siste årene. Dermed er EU langt unna å nå målet om å redusere forbruket med 20 prosent innen 2020. I 2017 økte forbruket med 1 prosent fra 2016, og dette var det tredje året på rad med økt forbruk av energi.

EUobserver 8. februar 2019

Klimakrisen

I desember 2015 ble det enighet om en global klimaavtale der alle land må sette seg klimamål, Parisavtalen. Et felles mål er at temperaturøkningen på jorden skal holde seg godt under 2 grader, og helst ikke over 1,5 grad, for å unngå farlige klimaendringer. Rike land skal bidra med penger for å hjelpe fattige land med å redusere utslippene og til å tilpasse seg klimaendringene.

Parisavtalen trådte i kraft i november 2016. Allerede i dag lider millioner av mennesker under konsekvensene av klimaendringene og mangelen på politisk handling. 

Det er usikkerhet rundt hva slags rolle EU kommer til å spille i det videre internasjonale klimasamarbeidet. EU har relativt ambisiøse mål for klimapolitikken, men det er store mangler i oppfølgingen av den. 

Tegning av jordkloden som blir trampet på av EU og storselskapene.

Usikker kvotehandel

Kvotehandelsystemet, der bedrifter kjøper og selger rettigheter til å slippe ut klimagassen CO2, er EUs hovedtiltak i klimapolitikken. Foreløpig har det ikke gitt store utslippsreduksjoner. Det har vært for mange kvoter og for lave priser på. Systemet har ikke bidratt til utvikling av renere teknologi eller betydelige utslippskutt. Norge har gjennom EØS-avtalen vært del av EUs kvotesystem siden 2008, og det omfatter omtrent halvparten av klimautslippene.

I 2018 begynte kvoteprisene å stige, som blant annet har gitt prisøkning på strøm i Europa. Det gjenstår likevel å se om kvotehandelssystemet vil fungere etter hensikten og redusere utslippene i stor nok grad.

Norge skal også tilpasse den øvrige klimapolitikken til EU, og regjeringen har laget en avtale med EU. Nei til EU mener en slik ensidig tilpasning er en stor ansvarsfraskrivelse. Det er viktig at klimatiltak er godt forankret nasjonalt, og at de er tilpasset lokale forhold.

Norsk innsats

I det internasjonale miljøsamarbeidet har Norge vært en aktiv og selvstendig part. Norge har bidratt i klimaforhandlingene for å bevare regnskog, en finansieringsordning for tiltak i fattige land og ved å heve det nasjonale målet om kutt i klimautslipp. Norge har også vært en pådriver i flere internasjonale miljøforhandlinger:

  • I 2011 fastsatte FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) globale og bindende energieffektiviseringskrav til internasjonal skipsfart. Dette ble forhandlet fram på bakgrunn av et norsk initiativ. Norge har også foreslått å etablere et globalt kvotesystem for internasjonal skipsfart.
  • I januar 2013 ble verdens land enige om en bindende, global miljøavtale for å redusere bruk og utslipp av kvikksølv. Bakgrunnen er et forslag fra Norge om strengere begrensninger på bruken av kvikksølv i Europa. Norge hadde allerede et nasjonalt forbud mot kvikksølv i produkter, og utslippene fra industrien er redusert med omlag 70 prosent siden 1995.
  • Gjennom den norske naturmangfoldloven er Norge et av få land som har gjennomført konvensjonen om biologisk mangfold på området genrøveri i vårt nasjonale lovverk. Loven ble nominert til en internasjonal pris for beste lovgivning for naturmangfoldet.
  • OECD-rapporten Environmental Performance Reviews: Norway 2011 beskriver Norge som en internasjonal «spydspiss». Rapporten slår fast at Norge har spilt en pionerrolle i utviklingen av miljøpolitikk og har påvirket EUs miljøpolitikk i positiv retning: «Selv uten å være medlemsland i EU har Norge påvirket EUs miljøpolitikk, og har på en del områder innført tiltak som er strengere enn de EU har fastsatt.»

 

EU satser på atomkraft

Atomkraft står for rundt 25 prosent av EUs elektrisitetsproduksjon. Frankrike, Tyskland og Sverige er ifølge det internasjonale energibyrået (IEA) blant de ti landene i verden som produserer mest atomkraft. 

Et av avtalegrunnlagene for EU er Euratomtraktaten fra 1957, som har som mål å fremme bruken og utbredelsen av atomkraft i Europa. Ingen land har funnet noen helt sikker lagringsmåte for atomavfallet, som er skadelig i tusener av år.

Mister matjord

Produksjon av mat skiller seg fra all annen vareproduksjon. Naturen setter rammene, og matproduksjonen er en viktig del av ressursforvaltningen. EUs landbrukspolitikk tar ikke hensyn til at naturgrunnlaget for landbruk varierer sterkt mellom EU-landene.

EUs felles landbrukspolitikk fremmer store enheter. 50 prosent – altså halvparten – av EU-støtten går til 10 prosent av bøndene. Dermed legger politikken opp til et intensivt og industrialisert landbruk som svekker naturgrunnlaget, øker forurensningen, gir dårligere dyrehelse og øker smittepresset. Utenlandske oppkjøp av matjord griper om seg, spesielt i Øst-Europa (land-grabbing). 

Medlemskap i EU vil føre til sterk nedtrapping av landbruket i Norge. Vår natur, klima og lønnsnivå gjør det nødvendig med tollvern for å sikre matproduksjonen. Et EU-medlemskap betyr svekket matsikkerhet og større usikkerhet om maten er trygg.

Tegning av en kvinne som vil ha muggost, men som blir tilbudt salmonellapølse i stedet.

Svekket dyrehelse

Husdyrene i Norge har hatt en svært god helsetilstand. Et husdyrbruk med små, spredte enheter uten for intensiv produksjon gir mindre stress, sykdom og mistrivsel for dyra. Det gir samtidig et produksjonssystem hvor det er mulig å kontrollere smittsomme sykdommer. For eksempel er bruken av antibiotika i det norske landbruket mye mindre enn ellers i Europa.

Gjennom EØS har Norge knyttet seg til EUs indre marked, og den veterinære grensekontrollen er avskaffet. Den europeiske virkeligheten er i ferd med å innhente oss her i Norge.

Men det er ikke for sent. Vi kan fortsatt gjeninnføre et strengere regelverk for import av levende dyr og kjøtt dersom det er politisk vilje til det. Hyppigere utbrudd av salmonella og E.coli også her til lands, og tilfeller av antibiotikaresistente bakterier hos gris, er en påminnelse om hvor alvorlig dette er.

Ja til globalt samarbeid

Norge har alltid vært opptatt av å fremme og delta i internasjonale organisasjoner.

Omtrent 100 internasjonale miljøavtaler er forhandlet fram i regi av FN siden det første miljøtoppmøtet i Stockholm i 1972, med FNs miljøprogram (UNEP) som et viktig rammeverk. Her er noen av avtalene:

  • Parisavtalen (FN, 2015) om klimagasser.
  • Minamata-konvensjonen (FN, 2013) om kvikksølv.
  • Kyoto-protokollen (FN, 1997) om klimagasser.
  • Biomangfold-konvensjonen (FN, 1992).
  • Montreal-protokollen (UNEP - FNs miljøprogram, 1988) om utslipp av gasser som bryter ned ozonlaget.
  • Konvensjonen om langtransportert luftforurensning (ECE - FNs økonomiske kommisjon for Europa, 1979) om reduksjon av utslipp som fører til sur nedbør.
  • Basel-konvensjonen (UNEP, 1980) om transport av farlig avfall.
  • Bern-konvensjonen (Europarådet, 1978) om å ta vare på ville dyr og planter og leveområdene deres.

Forpliktende avtaler

De internasjonale miljøavtalene er ikke mindre forpliktende enn EUs regler. For å komme videre i miljøkampen trenger vi land som går foran og prøver ut nye løsninger. Ved å ta plass rundt møtebordet i EU, risikerer Norge å miste en selvstendig stemme i alle andre internasjonale fora. Da må vi rette oss etter EUs felles standpunkt i stedet for å være en egen stemme.

EU får råderett over fiskeressursene

Medlemskap i EU fører til at Norge ikke selv kan avgjøre hvordan fiskeressursene skal forvaltes. Det vil være EU som avgjør kvotene og forhandler med tredjeland om kvotefordeling. EU åpner bare for nasjonal råderett over fiskeressursene i havområdene som går inn til 12 nautiske mil ut fra kysten. Havområdene mellom 12-milsonen og 200-milsonen er felles EU-hav. Her er det EU som fordeler fiskekvotene. Båter fra alle EU-land kan i prinsippet fiske. 

En langsiktig, bærekraftig forvaltning er avgjørende for at fiske fortsatt skal være en viktig næring – særlig for kystsamfunnene. Hvor desperat EU er etter nye ressurser ser vi i sakene om snøkrabbe og torsk ved Svalbard, der EU sender fiskebåter for å drive fangst i strid med de kvotene Norge har fastsatt. 

Verre vekst

Overnasjonaliteten i EU brukes til å føre en vekstpolitikk som i de enkelte medlemslandene har vist seg å ødelegge miljøet. EU-medlemskap er derfor verre fordi:

  • Det er verre å bli del av et system som er bygget for å lage mer vekst og forbruk enn landene klarer alene.
  • Det er verre at veksten skal komme fra en varehandel som er avhengig av forurensende veitrafikk og annen transport.
  • Det er verre med vekst når medlemslandene ikke får stille strengere miljøkrav.

reLATERT

Se alle arrangementer

Verden er større enn EU 

06. juni 2023

Et Norden fristilt fra EU er vårt langsiktige mål. For miljøets skyld.  

Råvarejakt vil koste naturen dyrt

23. mai 2023

EU har hastverk med å hente ut kritiske råvarer og sjeldne metaller til «grønn» produksjon. Norge er ivrig med på ferden. Naturen vår kan bli den store taperen.

Klima-ja til EU?

15. mai 2023

Det er mye som skurrer i ja-sidens talepunkter om EU og klima.

En rettferdig handelspolitikk 

19. april 2023

Om lag 95 prosent av verdens befolkning er ikke med i EU. Det viktigste internasjonale samarbeidet for miljø, klima, solidaritet og fred skjer utenfor EU. Uttalelse fra Nei til EUs rådsmøte 16. april 2023.

Ute og sykler

17. april 2023

EUs Green Deal skal kutte klimautslipp, men er også en strategi for økonomisk vekst. Kommisjonen har mye å bevise.

Ikke slik vi vil Norge skal framstå

07. mars 2023

Det har over lang tid utviklet seg en maktarroganse på Stortinget og blant skiftende regjeringer. En arroganse som har smittet over på både kommuner og statlige foretak med sine utallige direktører.

Respekter Grunnloven og samiske interesser

01. mars 2023

Nei til EU forventer at regjeringa tar umiddelbare skritt for å effektuere høyesterettsdommen i Fosen-saken.

Verden er større enn EU 

28. okt. 2022

For Nei til EU er folkestyre, miljø og solidaritet de fremste verdiene vi ønsker å fronte i kampen mot EU-medlemskap og tilpassing til EUs politikk gjennom EØS.  

Folkelig og lokalt forankret klimapolitikk

17. okt. 2022

Nei til EU ønsker en ambisiøs klimapolitikk som utvikler unike og lokale løsninger, og kutter utslipp her hjemme.

Standpunkt 3-2022

13. okt. 2022

I dette nummeret av Nei til EUs avis Standpunkt kan du blant annet lese intervju med Sofie Marhaug og Marit Knutsdatter Strand, som sitter på Stortinget for Rødt og Senterpartiet.

Mercosur rundt Magnette

10. okt. 2022

Mens Bolsonaro og Lula kjemper om makten i Brasil, vil EU-kommisjonen omgå demokratiet i Europa.

Nei til EUs visjon, strategi og argumenter om EU og klimapolitikk

10. aug. 2022

Nei til EU ønsker en ambisiøs klimapolitikk som utvikler unike og lokale løsninger, og kutter utslipp her hjemme. For å lykkes med dette er det avgjørende å beskytte våre ressurser og ha kontroll over energien.