Et nei til EU for klima og miljøet

I vinter hadde NRK flere saker som viste hvordan norsk natur har blitt bygd ned bit for bit, hvor de viste til at det har vært 44 000 inngrep i norsk natur på fem år og at 2752 arter er utryddelsestruet i Norge.[1] FNs naturpanel har vært tydelig på at tapet av naturmangfold er en like stor trussel mot verden som klimaendringene. Mennesker har gjort betydelige endringer på tre fjerdedeler av jordens landoverflate. Samtidig vil klimakrise føre til tap av naturmangfold, utryddelse av arter og skader på naturen. Så naturen er også avhengig av at vi kutter klimagassutslipp.

Høsten 2023 la klimautvalget 2050 frem sin rapport. Der viser de til at klimaendringer vil forsterke eksisterende problemer som sosial ulikhet, fattigdom og konflikt, og at klimaendringer vil føre til flere mennesker på flukt. Konsekvensene av menneskeskapte klimaendringer kan allerede ses i verden. For Norges del har man de siste årene hatt hyppigere perioder med ekstrem nedbør som gir overvann, ras og flom. Dessuten kommer Norge til å bli påvirket av endringer og hendelser i andre land.[2] 

Når konsekvensene av klimaendringene er så omfattende, er det tydelig at en global omstilling til et lavutslippssamfunn, hvor vi også tar vare på naturen, er helt nødvendig for å skape et godt samfunn.

EU-land sliter med å nå klimamålene

Frem til 2030 er Norge full deltager i EUs klimapolitikk. Men hvordan går det egentlig med EU på klima?

Mye av EUs klimapolitikk er i teorien god, men EU-landene sliter med gjennomføringsevne og gjentatte tilbakeslag. EU-landene hadde frist i sommer til å melde inn hvordan de ligger an for å nå EUs klimakrav. I midten av september hadde kun 11 av 27 medlemsland sendt inn sine klimaplaner. De 11 landene som har sendt sine planer er Østerrike, Danmark, Finland, Frankrike, Tyskland, Irland, Italia, Latvia, Luxembourg, Nederland og Sverige. Flere har meldt inn at de har problemer med å nå 2030-kravet om 55 prosent utslippskutt. Et av disse landene er Sverige. De mener derimot at de kommer til å nå utslippskuttene sine på lengre sikt, på grunn av utbygging av kjernekraft, som på sikt skal kutte utslipp[3].

De siste årene har også EU-politikerne dempet klima- og miljøpolitikken i frykt for «greenlash». Med «greenlash» mener man motreaksjoner fra næringsliv og befolkningen mot miljøpolitikk og grønn omstilling. I et notat fra tankesmien Centre for European Reform argumenter Elisabetta Cornago for at det er nødvendig at beslutningstakere setter søkelys på sosiale fordeler ved klimapolitikken, samtidig som de må utforme støtteordninger til husholdninger og bedrifter som ikke har råd til de teknologiske endringene som avkarboniseringen krever. Disse tiltakene mener Cornago er nødvendige for å få økt støtte til den grønne omstillingen[4].

EU vedtok i juni i år en ny strategisk femårsplan for perioden 2024-2029. I den forrige femårsplanen var det grønne skiftet satt helt sentralt i strategien. I den nye femårsplanen er forsvar, sikkerhet og konkurranseevne prioritert. Selv om Europa opplever urolige tider, som naturlig nok påvirker EU-strategien, så er det bekymringsverdig at klimapolitikken nedprioriteres. Spesielt når flere EU-land sliter med å nå sine klimamål.

Det er også verdt å merke seg at Norge sliter med å nå klimamålene. Regjeringens omstillingsmål fra Hurdalsplattformen slår fast at utslippene frem mot 2030 skal kuttes innenlands. I regjeringens nyeste utgave av klimastatus og -plan[5], som viser fremdriften i norsk klimapolitikk, ligger vi an til å ende på 37,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2030. Ifølge regjeringens omstillingsmål skal Norges utslipp maksimalt være på 23,1 millioner tonn i 2030[6]. Klima- og miljøminister Tore O. Sandvik har vært tydelig på at Norge fortsatt skal nå gjennomføre forpliktelsene våre under Parisavtalen. Men han peker på klimasamarbeidet med EU, som åpner for at Norge kan kjøpe EU-kvoter ved behov, som en mulig del av løsningen[7].  Det er problematisk hvis samarbeidet med EU på klima, blir en hvilepinne, som sinker grønn omstilling i Norge.    

Klimaorganisasjoner hatt gått til sak mot EU-kommisjonen

Samtidig som både Norge og flere EU-land sliter med å nå EUs klimamål, så har klimaorganisasjonene Climate Action Network (CAN) og Global Legal Action Network (GLAN) tatt EU-kommisjonen til EU-domstolen. De mener at kommisjonen ikke gjør nok for å kutte utslipp. Klimaorganisasjonene går til sak fordi de mener EUs samlede klimaambisjoner er langt unna gode nok til å nå 1,5 graders målet i Parisavtalen.

Målet med søksmålet er at EU-kommisjonen skal skjerpe klimamålene for 2030. Organisasjonene mener at EU-kommisjonen bør revidere de klimagassutslippene den har gitt medlemslandene tillatelse til å slippe ut fra nå til 2030. De mener at nivåene kommisjonen nå tillater tilsvarer et ambisjonsnivå som er utilstrekkelig for å beskytte grunnleggende menneskerettigheter. Presidenten for EU-domstolen har besluttet at saken får prioritet i domstolen, hvilket fremskynder tiden det tar å få en domsavsigelse[8].

Denne rettsaken er kun én i rekken av klimasøksmål de siste årene. I april vant sveitsiske kvinner frem i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg. Dommen slo fast at manglende klimahandling bryter med menneskerettighetene[9]. Når organisasjoner de siste årene har måttet gå til domstolene for at klimaforpliktelser skal ivaretas, peker dette på at politikerne står handlingslammet i en av vår tids største kriser.

Markedsstyring går foran samfunnsbehov

Det er gode grunner til å være mot norsk EU-medlemskap om man bryr seg om miljø og klima. EUs fire friheter vanskeliggjør en rettferdig klima- og miljøpolitikk. EUs grunnprinsipper bygger på en markedsøkonomisk tankegang, hvor frihandel trumfer det meste. Det er vanskelig å løse miljø- og klimakrisa når markedsstyring går foran samfunnsbehov. Da har man færre politiske verktøy i møte med klima- og miljøkrisa.

For Norges del mister vi verktøy for politisk styring gjennom EØS-avtalen. Et eksempel på dette er EUs frie etableringsrett. Da Norge ønsket å innføre en relativt sett høyere el-avgift på datasentre for kryptovaluta ble dette stanset av EØS-regler. Et annet eksempel på hvordan EØS-reglene begrenser verktøykassa er at det, som utgangspunkt, er ulovlig å gi statsstøtte til spesifikk industri.[10] Statsstøtte til industrien kunne vært viktig for lokalsamfunn i omstillingen fra oljenæringen til fremtidsretta industri.

Harmonisering med EU-regler vanskeliggjør lokaltilpassa miljøpolitikk

En av utfordringene med miljøpolitikken som kommer fra EU er at den ikke er tilpassa norske forhold. Et eksempel på dette er EUs reviderte avløpsdirektiv. Dersom direktivet innføres i Norge gir det kommunene enorme økonomiske utfordringer, uten at tiltakene gir en effektiv miljøgevinst. 

Dagens avløpsdirektiv gjelder tettbebyggelser med utslipp tilsvarende 2 000 personekvivalenter til ferskvann og 10 000 personekvivalenter til kysten. I det reviderte direktivet utvides reglene til å gjelde til alle anlegg i tettbebyggelser fra 1000 personekvivalenter, uavhengig av om utslippet går til ferskvann eller kyst. Det reviderte direktivet fjerner også kategorien «mindre følsomt område». Bakgrunnen for denne kategorien er at tilstanden og tåleevnen til vannforekomsten har påvirket hva slags krav man setter til rensing. For å gjennomføre kravene i avløpsdirektivet trenger man en massiv utbygging av anlegg og ledningsnett. Klimautslipp og naturinngrep ved en slik utbygging kan ikke forsvares ut ifra miljøgevinsten, spesielt i bebyggelser med små utslipp til vannforekomster med god tåleevne. 

Oslofjorden er derimot et eksempel på en fjord med for dårlig økologisk tilstand, hvor utslipp fra avløp er en av utfordringene. Tiltak for bedre avløpsrensing til Oslofjorden er helt nødvendig. Men avløpsrensing av Oslofjorden kan iverksettes uten et EU-direktiv[11]. Dessuten tilsier situasjonen i Oslofjorden at man bør iverksette tiltak nå, heller enn å vente på politikk fra EU.

Folkestyre – en lokalt forankra klima- og miljøpolitikk

For å nå Norges internasjonale forpliktelser trenger vi demokratisk legitimitet i klima- og miljøpolitikken. En offensiv klima- og miljøpolitikk får legitimitet når lokalsamfunn har hatt reell innflytelse i politikkutformingen.

Det mangler en bred, felles offentlighet for å diskutere EUs politikk, og debattene foregår stort sett blant EUs ansatte og politikere, diplomater, lobbyister og tenketanker. Rundt 25-30 000 lobbyister har regelmessig kontakt med institusjonene i EU, altså har EU-lobbyistene svært stor innflytelse[12].

Mange av EU-lobbyistene representerer store pengesterke selskaper. Fossil- og finansbransjen bruker enorme summer på lobbyvirksomhet opp mot EUs byråkrater og politikere. Disse sektorene slipper ofte billig unna reguleringer, selv om de i stor grad er driverne for utslippene. Et eksempel på dette er hvordan lobbyvirksomhet fra gasselskaper har fått gjennomslag for oppmykning av forbudet mot gasskjeler i hjem innen 2040[13].

Gjennom EØS-avtalen blir avgjørelser tatt uten debatt i Norge. Dette gjør det vanskeligere å stille politikere til ansvar, og det gjør det vanskeligere for sivilsamfunnsorganisasjoner og lokalsamfunn å påvirke beslutningene. De siste årene har det vært mye folkelig motstand mot Norges tilknytning til ACER og EUs energiunion. Fornybardirektivet og EUs fjerde energimarkedspakke vil føre til videre svekkelse av nasjonal kontroll og myndighet på energiområdet, og spesielt fornybardirektivets endringer av konsesjonssystemet for fornybar kraft vil svekke lokal forankring i klima- og miljøpolitikken.

Klimaavtale for landbruket

I vinter så man store bondedemonstrasjoner i Europa. Det var mange grunner til dette. En av grunnene var klimapolitikken i landbruket. Bøndene mente at klimapolitikken har blitt tredd over hodene på dem. I et forsøk på å imøtekomme landbruket har EU-kommisjonen gjennomført såkalt «strategisk dialog» med representanter relatert til europeisk matproduksjon[14]. Dette arbeidet resulterte i en rapport. Det er fortsatt usikkert hvordan von der Leyen kommer til å følge opp rapporten[15].

Norge har fortsatt råderett over landbrukspolitikken. I Norge har bøndene en helt annen mulighet til å påvirke sine egne rammebetingelser. For å få ned klimagassutslippene fra næringen satte regjeringen og bondelagene seg sammen og lagde en klimaavtale. Avstanden mellom norske myndigheter og norske bønder er mye kortere enn i EU-land. Klimaavtalen i landbruket er et eksempel på hvordan man kan gå frem for å skape en forankret klimapolitikk.

Selvstendig stemme i klimaforhandlingene

Når Norge står utenfor EU, har Norge en selvstendig stemme i klimaforhandlingene. Som EU-medlem ville Norge miste denne stemmen, fordi EU forhandler på vegne av medlemslandene. Dersom Norge hadde blitt medlem av EU, ville det blitt vanskeligere å påvirke Norges rolle i forhandlingene. Indirekte bestemmer det norske folket hvem som forhandler på våre vegne gjennom stortingsvalget. Dessuten har det norske sivilsamfunn muligheter til å arbeide direkte opp mot regjeringen for å påvirke Norges rolle i forhandlingene.

De neste årene trenger vi store samfunnsendringer for å nå målene i Parisavtalen og FNs naturavtale. For å nå målene trenges støtte i befolkningen – vi må finne løsninger for miljø- og klimapolitikken med folkelig forankring. Alternativet til å knytte seg opp mot EU er en demokratisk forankra miljø- og klimapolitikk, hvor vi samarbeider over landegrensene, men norske politikere må ta ansvar og stå til ansvar for sin egen gjennomføringsevne.

Noter

[1] NRK, «NRK avslører: 44.000-inngrep i norsk natur på fem år», 2024

[2] NOU 2023:25, «Omstilling til lavutslipp — Veivalg for klimapolitikken mot 2050», 2023 

[3] Energi og klima, «EU-land sliter med klimamålene – melder ikke inn planer», 12.09.2024

[4] Elisabetta Cornago, Centre for European Reform, 11.12.2023

[5] Klima- og miljødepartementet, «Regjeringens klimastatus og -plan», 2024,

[6] Energi og klima, «Gir opp omstillingsmålet», 07.10.2024

[7] Tore O. Sandvik, «Vi skal nå klimamålet», 13.10.2024

[8] CAN Climate Action Network Europe, «CAN Europe and GLAN go to court against the European Commission to up the EU climate ambition», 27.08.2024

[9]Greenpeace, «EMD: Klimaseniorinnen i Sveits vant viktig sak», 09.04.2024

[10] Nei til EU, «30 år med EØS-avtalen. Rapport fra Folkestyreutvalget», 2024

[11] Nei til EU, «EUs reviderte avløpsdirektiv mangler lokal tilpasning», 19.04.2024

[12] Idar Helle, «Lobbymakt i unionen», 30.09.2024

[13] Euobserver, «Why Europe's decarbonisation is failing», 30.09.2024

[14] EU-kommisjonen, «Main initiatives: Strategic Dialogue on the future of EU agriculture», 2024

[15] EU-kommisjonen, Strategic Dialogue on the Future of EU Agriculture delivers its final report to President von der Leyen, 04.09.2024

Stort bilde i toppen: Uten forankring: En av grunnene til bøndenes demonstrasjoner forrige vinter i mange EU-land var en klimapolitikk som de mente har blitt tredd ned over hodene på dem. (Faksimile: Altinget 3. februar 2024)