Det etter-demokratiske øyeblikket

Om en tar et raskt sveip nedover det europeiske kontinentet, ser en at det ikke er stilige hypoteser i samfunnsforskningen, men helt bestemte saker som har brakt den folkelige, breie venstresiden i kne og bidratt til at store velgergrupper ikke lenger ser på demokratiet som «sitt» eller «vårt»: I Tyskland var det SPD og den sosialdemokratiske kansler Schröder som gjennom Hartz IV-reformene ødela velferdsordningene og skapte nyfattigdommen i Europas økonomiske hjerte. I Frankrike var det sosialistpartiets egen president Hollande som startet jobben med å innføre arbeidsgivernes arbeidslivslovgivning og avvikle arbeidervernet, og sendte eget parti fra majoritetsparti til under ti prosent oppslutning i valg. I Hellas ga først Pasok og så Syriza opp alle løfter og kapitulerte for EUs nådeløse krisepolitikk.

Slik kan sosialdemokratiets fall og folkestyrets forvitring følges fra sør til nord i Europa: Det handler om helt konkrete politiske saker der partiene som fram til 1970- og 1980-årene var der for folk flest, ikke lenger er det. Et uttrykk for dette er at sosialdemokratiet ledere – som i Norge - tilhører det økonomiske og sosiale toppsjiktet, og at deres egne økonomiske interesser så vel som samfunnsforståelse gjenspeiler et helt annet blikk på verden enn dem de er valgt til å representere. I et strålende og allerede femten år gammelt essay har briten Colin Crouch kalt framveksten av en slik politisk tilstand for «Post-Democracy», altså etter-demokratiets tidsalder.

Etter å ha bagatellisert saken i månedsvis, har saksordfører Espen Barth-Eide og partileder Jonas Gahr Støre så unnlatt å ta hensyn til et flertall av egne fylkeslag, et flertall av partiets ordførere og industriforbundene i LO som blir direkte rammet av Acer.

Med prosessen fram mot Stortingets tilslutning til Acer og EUs energiunion har det politiske systemet tatt et kvalitativt sprang over i etter-demokratiet. På bakgrunn av en oppkonstruert uttalelse fra justisdepartementets egen lovavdeling, som ikke forholder seg til Acer-sakens samfunnsbetydning, har Regjeringen, MDG og Arbeiderpartiet valgt å bryte Grunnlovens krav til ¾ flertall i Stortinget i spørsmålet om suverenitetsavståelse. Dette er forfatningsstridig – og fratar dem som er direkte berørt, og et stort flertall i befolkningen som er mot Acer og energiunionen, det grunnlovsvernet som konstitusjonen er ment å sikre.

Behandlingen av denne saken internt i Ap er også oppsiktsvekkende og etter-demokratisk. Etter å ha bagatellisert saken i månedsvis, har saksordfører Espen Barth-Eide og partileder Jonas Gahr Støre så unnlatt å ta hensyn til et flertall av egne fylkeslag, et flertall av partiets ordførere og industriforbundene i LO som blir direkte rammet av Acer. For å sikre flertall i landsstyret og stortingsgruppa innad i partiet, har Barth-Eide i sluttfasen tydd til fri dikting og operert med «ufravikelige forutsetninger» som brytes punkt for punkt i avtalen med Regjeringen og konkret i møtet med EUs regelverk for energiunionen.

Utviklingen i retning et etter-demokratisk politisk system er blitt langt mer akutt med denne saken. Håpet og inspirasjonen er at den mobiliseringen av krefter for energisuverenitet og for folkestyre som har reist seg de siste to månedene, kan finne sammen permanent og reversere både Acer og etter-demokratiet. 

Illustrasjonsfoto: Sandra Skillingsås, Ap

• Innlegget stod på trykk i Klassekampen 21. mars 2018. 

Stort bilde i toppen: Jonas Gahr Støre på Arbeiderpartiets landsmøte i 2017. (Foto Sandra Skillingsås, Ap)