• Kommentar fra Standpunkt 2-2019. 

Fagbevegelsen i samfunnskampen – kan den stå imot presset fra kriser, markedsliberalisme og høyrepopulisme? Det spørsmålet stiller Asbjørn Wahl i ei bok som ser utviklingen i verden fra mange synsvinkler.

Boka tar for seg politiske kamper der grunnleggende samfunnskrefter står mot hverandre og viser hvordan maktforhold i arbeidslivet avgjør om det går oppover eller nedover for dem som er mest prisgitt den såkalte «utviklingen».

For folk flest i Norge kom det store vendepunktet med kriseforliket i 1935. Kjernen i det som skjedde, var enkel nok: Gjennom stadig sterkere organisering og beinhard kamp var arbeidsgiverne til slutt blitt pressa til å godta et historisk kompromiss. En «hovedavtale» sikra forhandlings- og streikeretten til ansatte, mens arbeidsgiverne fortsatt skulle ha styringsretten på arbeidsplassen.

Samme året ble det inngått et kriseforlik mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet som gjorde det mulig for Arbeiderpartiets mindretallsregjering å rette ei hjelpende hand til de altfor mange som var ramma på kropp og sjel av de lange og vonde kriseåra mellom verdenskrigene.

Asbjørn Wahl har alltid vært opptatt av å se sosiale utviklingstrekk i lys av globaliseringa. Budskapet i boka er tydelig: Kampen om globaliseringa er sosial, ikke nasjonal. Det er kapitalkreftene som må tøyles, ikke grensene som må stenges.

Utover på 1980-tallet ga regjering etter regjering opp alt de hadde utvikla av kontroll med kapitalflyten over grensene. Det førte til et dramatisk maktskifte i arbeidslivet. Det ble både enklere og mer fristende for bedriftsledelsen både på store og små bedrifter å flytte produksjon og/eller investeringer ut av landet – eller i det minste true med å flytte.

Samtidig spredte andre sider ved markedsliberalismen seg også fra land til land. I Norge ble den innført av Willoch-regjeringene med høyt lydnivå fra 1981 og fulgt opp av Brundtland-regjeringen fra 1986 – med mindre bruk av fanfarer.

I EU ble det såkalte «indre markedet» det grunnleggende vendepunktet. Et lovprogram på 280 rettsakter skulle innen 1992 sikre at konkurransen i flest mulig bransjer og sektorer skulle foregå mest mulig uhindra av nasjonale og lokale markedsinngrep.

Her i Norge gjorde EØS samme jobben. EØS-avtalen satte press på viktige trekk ved «den norske modellen» i arbeidslivet ved å øke konkurransen mellom bransjer og bedrifter i Norge, og viktigst: ved å øke konkurransen fra bransjer og bedrifter i EU-området.

Finanskrisa i 2007 og 2008 endte i ei sosial krise skapt av den krisepolitikken som ble satt inn, en krisepolitikk som i stat etter stat skulle gjenvinne konkurranseevnen ved å ta kjøpekraft fra lønnstakere, pensjonister og offentlige instanser. Det ble en håpløs blindvei fordi EU-land konkurrerte mer med hverandre enn med land i andre verdensdeler.

Det dystreste bakteppet for denne krisepolitikken er at overalt i EU hadde sosialdemokrater samme svar som høyresida: Sosialt brutale, nyliberale løsninger ble satt inn og spikra fast i pakter og regelverk. Slik gjorde europeiske sosialdemokrater EU-traktater til de herskende tankene.

I dag ligger halvparten av de sosialdemokratiske partiene i Europa med knekt rygg. Her i Norge brukes ikke EØS-erfaringene av LO- og Ap-ledelsen til å mobilisere til folkelig motstand mot kapitalkreftenes økende overtak i arbeidslivet. Kadre verken skoleres eller stålsettes til å møte kapitalmakt med faglig og politisk motmakt.

Sosialdemokrater vinner verken handlekraft eller velgere nok før de tar opp kampen mot det markedsliberale overtaket på EUs indre marked og i EØS. Går Arbeiderpartiet noen gang inn i den kampen?

Stort bilde: Gro Harlem Brundtlands regjering fortsatte innføringen av markedsliberalismen i Norge fra 1986. Foto: World Economic Forum