Efta-domstolen vil ha flere dommere og mer myndighet, men avdekker indirekte en nøkkel for å åpne handlingsrommet i EØS-avtalen.
På søndag er det siste frist for å sende svar i regjeringens høring om Eldring-utvalgets EØS-utredning (NOU 2024:7). Når jeg skriver dette torsdag morgen, er det allerede nærmere 200 uttalelser på høringens nettsider. En del organisasjoner har uttalt seg, men de fleste svarene er fra privatpersoner. Et overveldende flertall er sterkt kritisk til EØS-avtalen, særlig av hensyn til suverenitet og demokrati, men også økonomi og arbeidsliv.
En uttalelse som stikker seg ut i bunken er den fra Efta-domstolen, som er øverste domsmyndighet overfor Norge (og Island og Liechtenstein) i saker som berører EØS-avtalen. Uttalelsen er ikke beskjeden. EFTA-domstolen vil utvide sin myndighet til nye områder, doble antallet dommere og endre måten nye dommere blir utnevnt på.
Efta-domstolen holder til i Luxembourg, på Kirchberg-platået, med gangavstand til EU-domstolen. Gjennom 30 år med EØS-avtalen har Efta-domstolen behandlet nesten 400 saker. Domstolen avgjør saker som blir oversendt fra EØS-tilsynet Esa. Nasjonale myndigheter kan også påklage Esas vedtak inn for domstolen, det samme kan enkeltpersoner og bedrifter som er part i saken.
Efta-domstolen gir dessuten uttalelser om hvordan EØS-retten skal fortolkes til nasjonale domstoler. Disse uttalelsene er formelt rådgivende, og Efta-domstolen avgir bare uttalelser i saker der den blir bedt om det. Likevel er det liten tvil om at en uttalelse fra Efta-domstolen legger sterke føringer.
I Holship-saken fra 2016 uttalte Høyesterett at nasjonale domstoler må «normalt følge Efta-domstolens forståelse av EØS-retten og kan ikke fravike en tolkingsuttalelse av Efta-domstolen uten at det foreligger "særlige grunner".» Transportarbeiderforbundet tapte saken, som handlet om boikott som virkemiddel for å presse frem en tariffavtale for havnearbeidere, fordi retten mente tiltaket var en uakseptabel restriksjon på etableringsretten i EØS-avtalen.
Flere ganger har Efta-domstolen behandlet store saker overfor Norge. Den differensiert arbeidsgiveravgiften, som skal gjøre det billigere å ansette folk i distriktene, ble en periode avviklet etter at Efta-domstolen i 1999 mente ordningen var i strid med EØS-avtalen. Hjemfallsretten til vannkraftverk, som skal sikre offentlig eierskap, måtte endres etter en avgjørelse fra Efta-domstolen i 2007. I en uttalelse fra 2012 begrenset Efta-domstolen rekkevidden av allmenngjøring av tariffavtaler.
Nå er en viktig sak for styringen av helsevesenet til behandling i Luxembourg. Esa mener Norge har ulovlige begrensninger for sykehusbehandling i utlandet, og har tatt saken til Efta-domstolen. I høst skal domstolen dessuten avgi en uttalelse om fri tjenesteyting i EØS-avtalens artikkel 36, som kan få avgjørende betydning for rettssaken i Oslo tingrett om innleieforbudet for byggevirksomhet rundt Oslofjorden. Saksøkerne mener staten har brutt EØS-avtalen med forbudet, som skal forhindre sosial dumping.
Ønsket om å øke antallet dommere begrunner Efta-domstolen med at EØS-avtalen utvides løpende med nytt regelverk, det har bli flere saker og sakene er mer komplekse. I dag er det tre dommere, én fra hvert av landene Norge, Island og Liechtenstein. I høringsuttalelsen viser Efta-domstolen til at EU-domstolen har tre dommere fra hvert land, til sammen 81 dommere. Forskjellen er enorm, men i forhold til befolkningstallet er det likevel flere dommere på Efta-siden.
Forslaget fra Efta-domstolen er å doble antallet til seks dommere, der landene oppnevner to hver. Uhåndterbar saksmengde og lang ventetid kan satt på spissen utfordre rettssikkerheten. I stedet for å øke antallet dommer, bør det undersøkes om for mange saker nå kommer til Efta-domstolen, enten det er saksanlegg fra Esa eller spørsmål fra domstolene. Har det for overarbeidede norske domstoler blitt en lettvint løsning å sende spørsmål videre til Efta-domstolen?
Efta-domstolen ønsker utvidet jurisdiksjon til nye områder. Her nevnes særlig justisområdet med blant annet Schengen-avtalen, Dublin-avtalen og avtalen om europeisk arrestordre. Selv om avtalene er separate fra EØS, mener Efta-domstolen at det er en nær sammenheng. Det vises dessuten til at EU-domstolen har myndighet også på justisområdet.
Parallellen til EU-domstolen vitner om manglende respekt for det som skulle være grunnleggende forskjeller mellom EØS-avtalen og et EU-medlemskap. Efta-domstolen ble etablert for å håndtere regelverket i EØS, og skal være avgrenset til det indre markedet. En utvidelse som Efta-domstolen foreslår, vil være å flytte myndighet på justisområdet fra Norge til Luxembourg.
Efta-domstolen påpeker at endringen kan gjøres i avtalen om overvåkningsorgan og domstol mellom Efta-landene, uten forhandlinger med EU. Det er et interessant poeng som kan speilvendes, og som ofte blir glemt i debatten om handlingsrommet i EØS-avtalen. Noen ganger virker det som Esa og Efta-domstolen er mer katolske enn paven, og står for en unødvendig rigid håndheving av regelverket. I forståelse med Island og Liechtenstein kan Norge endre rammeverket for denne praksisen, og utvide handlingsrommet, uten å vente på enighet med EU.
Teksten ble trykt i Klassekampen 31. august 2024.
Stort bilde i toppen: Faksimile fra spalten "Orientering" i Klassekampen 31.08.24.
