EU er ingen faglig kamerat

Frode Alfheim, forbundsleder i Energi Industri, roper i KK 10. september varsko på vegne av britisk fagbevegelse dersom Storbritannia brått forlater EU. Det kan fort bli et race to the bottom, frykter han, hvis en høyrevridd Tory-regjering får frie tøyler uten at EU passer på.
 
Nå er det sånn at det har foregått et kappløp mot bunnen i britisk og europeisk arbeidsliv i et tiår allerede. Til dels takket være EU. Fra 2009 til 2015 gikk reallønna i Storbritannia kraftig ned, særlig blant menn. Det har naturligvis sammenheng med krisa og med en svekket britisk fagbevegelse. Uansett er det en viss ironi i at reallønnsoppgang og synkende arbeidsløshet inntraff omtrent samtidig med at britiske arbeidere, ikke minst i industriområdene i nord-England, sa nei til fortsatt EU-medlemskap.

Teksten fortsetter under bildet.

 
Alfheim ser ut til å mene at EU har vært en buffer mot et skrekkvelde i britisk arbeidsliv. Med en «hard» brexit kan derfor alt vern forsvinne mot rabiat høyrepolitikk. Han siterer en representant for britisk LO som viser til at arbeidstakerne vil miste retten til å løfte saker for EU-domstolen, samt at tidligere EU-dommer ikke lenger vil være bindende for britiske domstoler. Sjøl om IE-lederen innrømmer at EU-bestemmelser kan utfordre den kollektive retten til arbeidskamp, ser han ut til å mene at regelverket som også omfatter oss gjennom EØS-avtalen, gir sikkerhet og manøvreringsrom tross alt.
 
Visst finnes det EU-lovgivning med sosialt tilsnitt som har gitt en viss bedring av kårene i land med svake fagorganisasjoner og dårlig arbeidervern. Men det overskyggende for alle direktiver og initiativer på arbeidslivsområdet er å få flyten av arbeidskraft (og kapital) til å foregå mest mulig friksjonsfritt, uten at det i for sterk grad fører til «urettferdige konkurranseforhold» europeiske arbeidsgivere imellom. Timelønninger som spriker fra €4 til €40 gjør nettopp det.
 
EUs sosiale pilar vektlegger at det handler om å underlette «arbeidsmarkedets tilpasningsevne» til nye, mer mobile og flyktige ansettelsesforhold. Den nye europeiske arbeidsmyndigheten ELA – som blir virksom fra oktober – er blitt til i erkjennelsen av at altfor billig, rettsløs og ukvalifisert arbeidskraft i det lange løp svekker produktiviteten og den europeiske industriens konkurransekraft. Det er interessene til arbeidsgivere og kapital som veier tyngst i det indre markedet.

Innføring av en europeisk minstelønn blir en flaggsak for den nye EU-kommisjonen.

Innføring av en europeisk minstelønn blir en flaggsak for den nye EU-kommisjonen. I Norden og Norge har vi alltid sett på lovfesta minstelønn som en pådriver for «samling i bånn», og har sverget til sterke fagforeninger og kollektive tariffavtaler for lønnsfastsettelse. Avhengig av hvordan EU har tenkt å innføre sin europeiske minstelønn på 60 % av snittlønna, kan også dette bli EØS-relevant og påtvinges Norge. Vil Alfheim motsette seg det?
 
Storbritannia innførte minstelønn i 1998, uavhengig av EU. Britisk fagbevegelse, som tidligere hadde vært imot minstelønn, vurderte den faglige og sosiale situasjonen som prekær. Maggie Thatcher og hennes konservative etterfølgere hadde ført nådeløs krig mot fagbevegelsen, eller den «indre fiende», som Thatcher omtalte gruvearbeidernes fagforening NUM. Hun ble på ingen måte hindret av EU.
 
I det indre markedet står britiske og norske arbeidsfolk overfor de samme EU-rettslige reglene. Det betyr at EU-rett, som den frie etableringsretten eller direktivenes begrensninger av hva som kan allmenngjøres, har forrang over annen nasjonal lovgivning. Mens vi må forholde oss til EFTA-domstolens anbefalinger, må britisk fagbevegelse forholde seg EU-domstolens avgjørelser.

EU-rett har forrang over annen nasjonal lovgivning 

Det var EØS-lovens forrang som lå til grunn for Holship-dommen i Høyesterett. Alfheim tror vel ikke på ramme alvor at EU-domstolen ville ha dømt annerledes og gitt havnearbeiderne medhold? Eller at den ville ha instruert Tariffnemnda til ikke å bestemme at reise-, kost og losjibestemmelsene i Industrioverenskomsten opphører ved svenskegrensa?
 
Når vi er ute av EØS og Stortinget opphever EØS-loven, kan Transport (nå Fellesforbundet) reise en ny sak som omgjør Holship-konklusjonene slik at overenskomster og ILO 137 blir etterlevd og respektert. Og Tariffnemnda kan igjen opptre som et sjølstendig organ som ikke spør ESA om hvilke deler av norske overenskomster som må barberes vekk.
 
Mangt kan sies om tilstanden i deler av britisk (og norsk) fagbevegelse. Det som er sikkert, er at en fagbevegelse som setter sin lit til Berlaymont og dommere i Luxembourg istedenfor å mobilisere medlemmene til kamp, er dømt til evig nederlag.

Innlegget ble trykt i Klassekampen 17. september 2019.

Stort bilde i toppen: EU-domstolen i Luxembourg. CC BY Cédric Puisney (CC BY Cédric Puisney)