Miljøutfordringene er like uløste som før. Til gjengjeld har de sosiale forskjellene økt.
Fra 1986 til 1992 vedtok EU de 280 lovene som skulle til for å opprette det som fikk navnet «EUs indre marked». De nye lovene skulle sikre den frie flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidstakere på tvers av alle nasjonale grenser internt i EU – samtidig som finansfolk fikk fri etableringsrett og frislipp av konkurranse på alt som fantes av markeder.
Det oppsto raskt uro om hvordan det indre markedet ville påvirke miljøutviklingen i EU. Høsten 1988 satte EU-kommisjonen ned ei ekspertgruppe for å se på problemet.
Gruppa gikk under det pussige navnet «Task Force» og leverte rapporten sin i november 1989. Innholdet var så eksplosivt at EU-kommisjonen prøvde å gjemme bort hele rapporten. Lekkasjer måtte til for å få den offentligjort. Det skjedde i september 1990.
Det viste seg at ekspertgruppa hadde slått fast at det nye indre markedet ville slå negativt ut på mange samfunnsområder og på mange måter. Her er noen av dem:
- transporten over grensene kunne øke med 30-50 prosent
- helse- og miljøfarlige produkter kunne selges uforsvarlig fritt
- risikoavfall og kjernefysisk avfall kunne fraktes mer ukontrollert
- det kunne bli negative miljøvirkninger både i pressområder og i perifere strøk.
Rapporten satte likevel få spor etter seg. Begeistringen for det indre markedet i media og fra det overveldende flertallet av samfunnsautoriteter feide til side all uro og alle kritiske synspunkter.
Det samme skjedde da det tyske ukemagasinet «Der Spiegel» våren 1992 ga ut et hundre siders spesialnummer om hva det indre markedet ville bety for miljøet. Med utallige eksempler trakk «Der Spiegel» fram at det er grunn til «å slå alarm for miljøet» i et «Europa uten grenser»: Det ville bli et Europa kvalt av sitt eget avfall av en transportlavine som bare blir større og større, mens industri og kjemilandbruk ville øde sitt eget ressursgrunnlag.
Lillehammer-lektoren Øystein Tjora sørga for at hele spesialnummeret til der Spiegel ble oversatt til norsk og blant annet fordelt til alle representantene på Stortinget.
Det europeiske miljøbyrået (EEA), fra 1994 lokalisert i København, har siden tidlig på 1990-tallet vært aktiv med informasjon om miljøsituasjonen i EU.
I miljøbyråets store miljøstatusen fra høsten 1999, «Europas miljø ved århundreskiftet», var konklusjonen krass: Bare på ett av femten hovedområder var miljøutviklingen klart positiv. Det gjaldt utslippene av ozon til atmosfæren: «Innenfor områdene drivhusgasser og klimaendringer samt avfallsproduksjon er prognosene dystre.»
Analysen var like klar når det gjaldt årsakene: Bak miljøproblemene ligger «først og fremst den voldsomme veksten i samfunnsøkonomien».
I årsrapporten fra miljøbyrået for 2001 («Environmental Signals 2001»).var tonen den samme: Trass i mer miljøvennlig teknologi, fører den økonomiske veksten til at presset på miljøet øker. Endringer i forbruksmønstret trekker også i samme retning. Det er få tegn til en omlegging av forbruket i miljøvennlig retning.
EUs egen «handlingsplan for miljø» – den femte i rekka – ble vedtatt i 1992 og skulle angripe de fleste miljøutfordringene i tur og orden. Handlingsplanen utløp i 2000, og i EU-kommisjonens egen sluttvurdering sto det at «framskrittene for en bærekraftig utvikling helt klart har vært begrensede og det femte miljøprogrammet har ikke nådd sine mål».
Med disse usentimentale rapportene ble det sendt en torpedo mot alt EU hadde brukt som begrunnelse både for det indre markedet og for den planlagte valutaunionen. For EU-kommisjonen var det veksten som skulle fremmes framfor alt annet, og det skulle skje gjennom en konkurranse som til fortrengsel for alle andre hensyn.
En tilstandsrapport fra miljøbyrået i 2003 fortalte samme historie («Europe’s environment: the third assessment») Utbygging av byer og transportårer binder opp stadig mer jord. Overfiske er et like stort problem som før. Hvert enkelt kjøretøy forurenser mindre, men den samlede forurensningen øker fordi transportmengden øker så raskt.
Økende turisme bidrar til økt trafikk – og mange steder «til en alvorlig forringelse av miljøet lokalt». Industrien forurenser mindre enn før. Bransjer som forurenser mest, vokser kraftigere enn industrien for øvrig, og de tekniske forbedringene som koster minst, er allerede gjennomført.
Etter 2004 endrer rapportene til EUs miljøbyrå karakter. Fortsatt strømmer det ut mengder av informasjon om miljøutviklingen, men de skiller ikke lenger mellom smått og stort og sammenfattes ikke til klare budskap.
Forklaringen er enkel: Spanjolen Domingo Jiménez-Beltran hadde som leder av byrået vært kjent for klar tale. Så fikk miljøbyrået nye ledere.
Miljøutfordringene i EU er større enn i noen annen del av verden. Folk bor tett, inntektene er høye, forbruket er tilsvarende stort, jord, vann og luft må ta i mot miljøbelastninger i store mengder og med stadig mer uoversiktlige konsekvenser. EU er derfor nødt til å ta miljøproblemene mer alvorlig enn andre deler av verden. Miljøpolitikken til EU vil derfor på mange områder ligge i forkant av utviklingen ellers i verden.
Samtidig har EU skapt ekstra store utfordringer for sin egen miljøpolitikk fordi det økonomiske livet i så stor grad er markedsstyrt. Konkurranse og markeder skal avgjøre hva som har livets rett - og hvordan produksjonslivet skal utvikle seg. Markedsløsningene skal ikke bare bidra til størst mulig vekst, men også til hvor veksten skal være størst og hva den skal bestå i. Erfaringene viser at mye av veksten da kommer der hvor miljøkonsekvensene er vanskeligst å motvirke.
Fortsatt er det sånn at de viktigste miljøutfordringene står igjen som uløste – og at de sosiale forskjellene bare øker og øker både i EU og i andre deler av verden. Sånn er det også i Norge, men det kan vi gjøre noe med 13. september – og alle dagene deretter, bare vi er mange nok.
Kronikken har stått på trykk i Klassekampen 14. august 2021
Stort bilde i toppen: Markus Spiske / Unsplash.com. Bildet er tatt i Erlangen, Tyskland, under den globale klimastreiken 20. september 2019.
