Fornybardirektivet finnes i flere versjoner. Felles for dem er mer markedsordninger og hastebehandling av kraftutbygging. Vi har gjennomgått noen sentrale deler av fornybardirektivene fra 2018 og 2023, og sett på likhetene og forskjellene.
Etter EUs tredje energipakke har vi fått den fjerde energipakken, blant annet med fornybardirektivet fra 2018. Så har EU innført en ny versjon av fornybardirektivet, som de vedtok i 2023. EØS-avtalens system er at Norge bit for bit skal gjennomføre de samme reglene for det indre markedet som EU, så fremt ikke Norge sier nei ved å bruke vetoretten. Innføres et direktiv i EØS, kommer en eventuell ny versjon fra EU raskt på bordet.
Det er derfor gode grunner til å se fornybardirektivene fra 2018 og 2023 i sammenheng. Hvis fornybardirektivet 2018 innføres i EØS, som Ap-regjeringen ønsker å gjøre, forsterker det forventningene fra EU om at Norge også skal innføre 2023-direktivet.
Energiminister Terje Aasland bekrefter denne dynamikken, som svar på spørsmål i Stortingets Europautvalget 6. mars: «Så til spørsmålet om at når vi først tar 2018, må vi vel ta 2023 også. Ja, hensikten er jo det. Vi ønsker å implementere det regelverket som ligger i EU, men vi ønsker da å gjøre gode tilpasninger hvis det er behov for det.» Aasland bekrefter dette også i Klassekampen 14. mars.
Korte tidsfrister for konsesjonsbehandling
La oss se nærmere på sentrale deler av fornybardirektivene fra 2018 og 2023, og hva som er likhetene og forskjellene. Først til tidsfristene for konsesjonsbehandling av fornybar kraft, som blant annet omfatter vindturbiner, solanlegg og vannkraftverk.
Begge direktivene fastsetter en generell tidsfrist på to år. I fornybardirektivet fra 2018 kan fristen ved «usedvanlige omstendigheter» forlenges opptil ett år (artikkel 16). For små anlegg er tidsfristen bare ett år, og det samme for kapasitetsutvidelse av eksisterende anlegg.
Fornybardirektivet fra 2023 pålegger videre at landene utpeker akselerasjonsområder for kraftutbygging, med der behandlingstiden for nye konsesjoner skal være maksimalt ett år og med unntak fra krav til miljøkonsekvensutredning (artikkel 16). Det omfatter både nett- og lagringsprosjekter og produksjonsanlegg. I utpekte områder offshore er den maksimale fristen to år. Utenfor akselerasjonsområdene er tidsfristen to år på land og tre år til havs (artikkel 16b). Ved «usedvanlige omstendigheter» er det mulig å forlenge fristene med seks måneder.
Det er i dag ikke en tidsfrist for konsesjonsbehandling av kraft i Norge. Vanlig behandlingstid for et vindkraftprosjekt har for eksempel vært omkring seks år. Det er opplagt en motsetning mellom rask saksbehandling og et best mulig kunnskapsgrunnlag med involvering av berørte interesser.
Hva med lokaldemokratiet?
Energidepartementet legger til grunn at kommunenes planprosesser er unntatt fra tidsfristen. Direktivene er derimot bredt formulert. Fornybardirektivet 2018 sier fristen gjelder «alle relevante kompetente myndigheters prosedyrer» (artikkel 16 pkt. 4). 2023-direktivet sier fristen gjelder «alle administrative stadier» (artikkel 16 pkt. 1). Reglene for lokaliseringen av prosjekter blir påpekt som en av «barrierene» direktivet skal fjerne (fortalens punkt 20).
Siden juli 2023 er kommunene planmyndighet for vindkraftanlegg på land. I og med at områdeplan er nødvendig for konsesjonsbehandlingen av vindkraft, er det en tvilsom tolkning at denne planprosessen er helt unntatt når formålet med direktivene er raskere konsesjonsprosesser. Direktivene gir bare unntak for klageadgang og søksmål.
Direktivene sier at klokka starter ved «mottagelse av søknad». I behandling av vindkraft legges det nå opp til en parallell prosess, der en kommunes områderegulering samordnes med søknaden om konsesjon. Også på denne måten slår tidsfristen inn i den kommunale planprosessen når konsesjonssøknaden behandles samtidig.
Tidsfristene svekker demokratiet og muligheten for gode nok konsekvensutredninger. I behandling av søknaden skal det være både høring og befaring, og det er ofte snakk om ekspropriasjon av grunn. For å få saken godt nok opplyst kan det være behov for tilleggsutredninger, som så skal ut på høring. Er samiske interesser berørt, skal Sametinget og reinbeitedistriktene involveres utover den vanlige høringen. Noen saker er enkle og kan behandles raskt, men i de fleste tilfeller er det ikke troverdig at det kan foretas en forsvarlig saksbehandling med en tidsfrist på to år.
Pålegger opprinnelsesgarantiordningen
Fornybardirektivene pålegger at ordningen med opprinnelsesgarantier skal fortsette. Med 2018-direktivet utvides ordningen til å omfatte ikke bare elektrisitet, men også andre energikilder som hydrogen og biogass
En opprinnelsesgaranti skal garantere at en viss mengde energi er fornybart produsert, men selges uavhengig av krafta. Dette er et finansobjekt for markedsbasert omsetning og spekulasjon, og øker kostnadene for norske bedrifter, som uansett bruker fornybar kraft.
Fornybardirektivet fra 2018 påpeker i artikkel 19 at en opprinnelsesgaranti har «ingen funksjon» når det gjelder et lands oppfyllelse av direktivets fornybarmål (se nedenfor). Direktivet sier at en opprinnelsesgaranti kan selges videre «uavhengig av den energien som den er relatert til», men det bør av kontrollhensyn unngås at den omsettes i to ledd (fortalen punkt 55).
EUs unionsmål og markedssystem for fornybarandeler
Fornybardirektivet 2018 fastsetter et bindende EU-mål for 2030, som forplikter alle landene, som er en fornybarandel på minst 32 prosent av EUs brutto energiforbruk (artikkel 3). I 2023-direktivet økes det bindende fornybarmålet til 42,5 prosent (fortsatt i 2030), og man skal bestrebe seg på å nå 45 prosent (artikkel 3).
Energidepartementet skriver at «Norge, Liechtenstein og Island er ikke tenkt å bidra til EUs kollektive mål. Energidepartementet arbeider for en EØS-tilpasning på dette punktet». Det har ikke kommet noen dokumentasjon på et slikt unntak. På spørsmål i Stortingets Europautvalget 6. mars om Norge har fått tilpasninger, svarer energiminister Terje Aasland: «Nei, vi har ikke hatt behov for det.»
Med over 75 prosent fornybar energi, i hovedsak fra vannkraft, er Norge langt over det som er EUs mål ifølge direktivets regnemåte. Hvis fornybardirektivet 2018 nå innføres i EØS uten unntak vil Norge være medansvarlig for at EU når sitt unionsmål. Da kan Norge måtte øke fornybarandelen enda mer, selv om den er høyere enn i noe EU-land.
Direktivet etablerer et markedssystem for å omsette fornybarandeler (artikkel 8). I motsetning til opprinnelsesgarantiene påvirker denne handelen landenes registrerte fornybarandel. Da kan Norge komme ned på en lavere fornybarandel i EUs regnemåte. Direktivet legger til rette for dette, men landene må også inngå en avtale med hverandre. EU-kommisjonen lager en handelsplattform der land som ikke oppfyller sitt fornybarmål kan kjøpe andeler fra andre land, og få dette godskrevet i sitt fornybarregnskap. Prisen styres av tilbud og etterspørsel.
Stort bilde i toppen: Bygging av vindkraftanlegg. (Foto: Ole Martin Wold, CC BY-NC-ND 2.0)
