I stedet for å sette konkrete mål for hvor mye Norge skal kutte i egne klimagassutslipp har Norge gått via EU-systemet for å oppfylle Paris-forpliktelsene. Dette har blitt en hvilepute som utsetter vår egen klimaomstilling, mens vi venter på at EU skal kutte utslipp.
I ikke-kvotepliktig sektor har Norge forpliktet seg til å kutte mellom 50 og 55 % innen 2030, relativt til 1990. At vi har gått via EU-systemet åpner imidlertid opp for at vi kan slippe unna med å kjøpe utslippstillatelser fra de andre medlemslandene, heller enn å ta disse kuttene selv. Dersom andre EU-land klarer å overoppfylle målene sine kan vi kjøpe utslippstillatelsene deres i stedet for å kutte her hjemme. Norge har i tillegg fått en spesialdispensasjon fra EU til å innkassere klimakvoter fra kvotepliktig sektor som alternativ til å kutte utslipp i ikke-kvotepliktig sektor.
Den andre halvparten av Norges klimagassutslipp er omfattet av EUs klimakvotesystem. Petroleumssektoren, industrien og innenriks luftfart er dermed unntatt krav om utslippskutt, så lenge de kan kjøpe kvoter. Framskrivningene fra nasjonalbudsjettet 2020 anslår at disse sektorene vil kutte rundt 6 % av utslippene sine fra i dag frem mot 2030. Som del av EUs klimaboble kan Norge godskrive dette som en 43 % reduksjon. Det legger ikke til rette for noen offensiv klimapolitikk i dag.
EUs klimapolitikk bygger på at kuttene skal tas på en såkalt kostnadseffektiv måte, noe som i praksis betyr at unionen vil kutte andre steder enn i Norge. Å begynne med den mest lavthengende frukten er i utgangspunktet ikke dumt, men det hjelper uansett ikke mye om hele treet skal tømmes for frukt. Hvis politikerne mener alvor når de snakker om karbonnøytralitet innen 2050, er vi nødt til å starte omstillingen i Norge nå.
Vi har ikke tid til å drive klimapolitisk avlatshandel, mens vi venter på at norske klimakutt skal bli kostnadseffektive sammenlignet med de kullproduserende EU-landene sine klimakutt.
Halvparten av norske velgere under 30 år ønsker at politikerne skal vise like mye handlekraft i møte med klimakrisen som de gjorde i møte med koronakrisen. Det finnes politisk vilje i Norge til å sette i gang vår egen grønne omstilling, selv om det innebærer økonomiske oppofrelser. Likevel ender vi opp med å betale for å slippe å være med på dugnad. Ved å forplikte Norge til å gå om EU utvannes klimakuttene våre. Før Paris-forhandlingene i 2015 gjorde Norge det klart at vi ville forplikte oss til kutt, uavhengig av hva EU landet på. Sannsynligvis hadde Norge gjort mer for klima om ikke EU hadde hjulpet oss med å kamuflere manglende nasjonal klimahandling.
.jpg?quality=100)
