Fred uten folkestyre?

Sosiologen og Labour-politikeren Anthony Giddens påpekte en gang at EU ikke ville fått medlemskap i sin egen union.[1] Mens EU stiller en del minimumskrav til legitime og demokratiske styreformer for å bli medlemsland, har unionen selv noen fundamentale mangler for å være demokratisk.

EU-parlamentet er det eneste direkte folkevalgte organet. Valgdeltagelsen er svært lav, som omtalt tidligere i dette heftet. EU-parlamentet kan ikke fremme lovforslag. Det er det bare EU-kommisjonen som kan gjøre. Parlamentet får heller ikke vedta lover alene, kommisjonens forslag må godkjennes også av ministrene i rådet. Det meste av makten i EU er fordelt mellom ministerrådet, EU-kommisjonen og EU-domstolen. Ingen av organene står til ansvar for velgerne.

Konfliktpotensialet er dramatisk

Spriket mellom uttrykte ambisjoner om å utvikle demokrati og manglene på demokrati i EUs egen konstruksjon, er et paradoks eller en dobbel standard. Samtidig som kravene til demokrati for medlemskap kan ha bidratt til demokratibygging i Øst-Europa, ser vi innad i EU en fremmedgjøring i store deler av befolkningen som skaper grobunn for konflikt. Den svært lave deltagelsen til EU-parlamentsvalget er ett uttrykk for dette. Det samme viser fremgangen for partier som fanebærer mistillit til det politiske systemet og utfordrer grunnleggende menneskerettigheter, en fremgang vi ser både i EU-valget og flere av EUs medlemsland. Konfliktpotensialet er dramatisk.

Hvordan havnet EU her? Fremmedgjøring kan være konsekvensen når mennesker ikke opplever å ha kontroll over sine omgivelser. Med unionens underskudd på demokrati, har ikke EU-borgerne kontroll over sine politiske omgivelser. Et illustrerende eksempel er overkjøringen av folkeviljen i forbindelse med EU-grunnloven. Etter at befolkningen i Nederland og Frankrike i 2005 sa nei til grunnlovsforslaget, og flere andre land også lå an til å si nei, burde det vært slutten for denne utvidelsen av EUs myndighet. I stedet ble bestemmelsene relansert som Lisboatraktaten, og iverksatt i 2009 etter folkeavstemning bare i Irland – som til og med måtte stemme to ganger før et flertall sa ja.[2] 

Ja-sidens bruk av Ukraina-krigen

Russlands angrep på Ukraina har utløst enorme menneskelige lidelser og økt usikkerhet i Europa. Krigen blir forsøkt brukt som et argument for norsk EU-medlemskap av flere partier, blant annet Venstre og Høyre. Meningsmålinger viser imidlertid et fortsatt betydelig flertall mot EU.

Venstre fremmet et forslag for Stortinget om å innlede forhandlinger med EU for å «sikre full norsk deltakelse» i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Full deltakelse forutsetter medlemskap i EU. Forslaget ble nedstemt med stort flertall i juni 2022.[3]

NATO legger premissene

Påstanden fra EU-tilhengerne er at EU nå har inntatt en samlende rolle for sikkerheten i Europa. Likevel ser vi at EU i hovedsak følger etter NATO. Det er NATO som legger premissene og er det sentrale forumet for militært samarbeid.

Det er ikke EU, men de enkelte EU-land som avgjør våpenforsyninger til for eksempel Ukraina. EU har ikke felles hær, flyvåpen eller marine. EU har heller ikke felles kommandomyndighet eller operativt militærapparat, selv om det er opprettet en kommandostab for utenlandsoperasjoner. Samtidig har EU de siste årene tar flere skritt for å etablere en militærunion, med militære forvaltningsorgan og militære prosjekter. For eksempel skal forsvarsfondet EDF styrke EUs rolle som en global aktør innenfor forsvar.

De kampstyrkene som bygges opp skal være en del av NATO, men også kunne brukes for å beskytte EUs interesser. EUs militære operasjoner har vært preget av interessene til de store landene som er gamle kolonimakter, særlig Frankrike med operasjoner blant annet i Den sentralafrikanske republikken og Mali.

Norge har utenfor EU et større register å spille på i den alvorlige situasjonen sikkerhetspolitiske situasjonen. Vi har et godt utviklet samarbeid med europeiske land både innenfor og utenfor EU. Naboskapet til Russland i nordområdene må håndteres både nå og etter Ukraina-krigen. Dette kan Norge håndtere bedre uten å gå omveien via Brussel.

Samarbeidsavtale med EU

Uten å bli medlem av EU, med den avståelsen av suverenitet som det innebærer, kan Norge likevel velge å ha et nært samarbeid med EU om sikkerhetspolitikk. Forsvarskommisjonens flertall ønsker å trekke Norge tettest mulig inn i EUs militære unionsprosjekt.[4] I EØS-utredningen fra det regjeringsoppnevnte Eldring-utvalget tar flertallet til orde for «et taktskifte i vårt samarbeid med EU for å trygge vår sikkerhet».[5] 

Det er grunn til å advare mot ideen om en «tettest mulig» tilknytning. En slik tilpasning kan innebære forpliktelser som i realiteten begrenser Norges suverenitet, særlig i lys av at EU stadig tar nye steg for en overnasjonal militærunion. Norge ble tilsluttet EUs forsvarsfond ved at fondet ble innlemmet i EØS-avtalen. Det var imidlertid en forutsetning for EØS-avtalen at forsvarspolitikk skulle holdes utenom, og det bør være uaktuelt å legge samarbeidsavtaler om forsvar inn i EØS. 

28. mai i år signerte Norge og EU en egen partnerskapsavtale om forsvars- og sikkerhetspolitikk. Ifølge regjeringen er avtalen kun en sammenfatning av det samarbeidet som allerede pågår, men har likevel som mål å styrke samarbeidet om krisehåndtering, forsvarsindustri, romsamarbeid, kritisk infrastruktur og hybride trusler.[6]

Forsvarsminister Bjørn Arild Gram presiserer samtidig at «Nato er og forblir ankerfestet for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk»[7].

Noter

[1] BBC, «Reith Lectures 1999», 05.05.1999

[2] Nei til EU, «Fremmer EU freden?», Vett nr. 5 2012

[3] Stortinget, «Representantforslag om å sikre Norge fullverdig deltakelse i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP)», Dokument 8:151 S (2021-2022)

[4] NOU 2023:14, «Forsvar for fred og frihet»

[5] NOU 2024:7, «Norge og EØS: Utvikling og erfaringer»

[6] Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet, «Norge og EU inngår avtale om forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid», 28.05.2024

[7] Ibid.

Stort bilde i toppen: Ny avtale: Forsvarsminister Bjørn Arild Gram, EUs utenrikssjef Josep Borrell og utenriksminister Espen Barth Eide ved signeringen av forsvarsavtalen mellom Norge og EU 28. mai 2024. (Foto: Forsvarsdepartementet)