Lovavdelingen støtter seg tungt på Samferdselsdepartementets framstilling av EUs fjerde jernbanepakke, og har levert en grunnlovsvurdering som ikke kan være siste ord i striden om hvor inngripende myndighetsoverføringen til EU er.
Justisdepartementets lovavdeling konkluderer med at overføringen av myndighet til EUs jernbanebyrå (ERA) og EU-domstolen er «lite inngripende» og kan skje med Stortingets samtykke etter Grunnlovens § 26. Det vil si med alminnelig flertall.
Dette til tross for at drøftingene som ligger til grunn for den skjønnsmessige vurderinga like gjerne kunne ha gitt motsatt konklusjon.
«… har ikke foretatt selvstendige undersøkelser»
I så fall ville Lovavdelingen ha stilt statsråd Knut Arild Hareide i forlegenhet og skapt politisk uvær. Slikt vil man jo helst unngå. Men basert på innholdet i drøftinga og argumentasjonen i grunnlovsvurderinga kunne slutninga like gjerne ha blitt den motsatte, til tross for at regjeringens jurister utelukkende har basert seg på Samferdselsdepartementets egen saksframstilling. Lovavdelingen presiserer at den ikke har foretatt selvstendige undersøkelser for å kartlegge mulige tilfeller av myndighetsoverføring.
En ekstra inngripende dimensjon
Vurderinga viser til at myndighetsoverføringen skjer ensidig, ved at myndighet som i dag ligger på nasjonalt nivå, overføres til ERA. Dette skiller saken fra tilfeller hvor Norge avstår myndighet til et annet land, men samtidig kan utøve tilsvarende myndighet i det andre landet (for eksempel ved grensetollsamarbeid).
Videre er situasjonen at Norge ikke har noen formell innflytelse på beslutningsstadiet i ERA. En kan dermed ikke tale om at Norge deltar på like vilkår med EU-statene.
«Disse to momentene er isolert sett argumenter for at myndighetsoverføringen vil kunne anses som inngripende», skriver Lovavdelingen.
Vurderinga viser også til at ERA på bestemte områder har myndighet til å treffe vedtak basert på nytt gjennomføringsregelverk vedtatt av EU-Kommisjonen før disse reglene er tatt inn i EØS-avtalen, dvs. på grunnlag av regelverk som ikke er gjeldende rett i Norge. «Vi vurderer dette slik at det tilkommer en ekstra dimensjon ved myndighetsoverføringen når det også skjer en form for overføring av lovgivningsmyndighet», skriver Lovavdelingen.
Slike påpekninger burde gitt den motsatte konklusjonen av den Lovavdelingen leverer Hareide. Realitetene glattes isteden over med at suverenitetsavståelsen i stor grad er av «teknisk» karakter og har «begrenset omfang». Lovavdelingen beveger seg farlig nær rein ønsketenkning når den legger forhåpninger i at en viss norsk deltakelse i saksforberedelsene «kan forebygge eller bidra til å avbøte uheldige virkninger» for norske interesser.
Vurderinga av myndighetsoverføringa som «mindre inngripende» er stikk motsatt den som professor Christoffer Conrad Eriksen kom til da han forfattet sin betenkning rundt EUs fjerde jernbanepakke i vår. Betenkningen fra Eriksen var sterkt medvirkende til at Samferdselsdepartementet måtte be om en ny vurdering og at planen om at Stortinget skulle behandle jernbanepakka før sommerferien falt i fisk.
Lovavdelingen bruker flere avsnitt på å imøtegå Eriksen, med vekslende hell. I et ellers knusktørt juridisk dokument som dette, er det et skjær av komikk når Eriksens påpekning av mulig konflikt mellom ERA og Statens Jernbanetilsyn blir forsøkt tilbakevist med at utstrakt samarbeid mellom ERA og de nasjonale sikkerhetsmyndighetene «må ses på som et gode også i konstitusjonell sammenheng».
Juridisk bakvendtland
«For fullstendighetens skyld» nevner Lovavdelingen at det ikke er aktuelt med Stortingets samtykke med tre fjerdedels flertall etter Grunnloven § 115, siden saken her gjelder overføring av myndighet til et EU-organ og anvendelse av Grunnloven § 115 forutsetter at myndighetsoverføringen skjer til en internasjonal sammenslutning Norge er tilsluttet.
Norge er som kjent ikke tilsluttet EU. Også EØS-avtalen har som utgangspunkt at det ikke skal skje overføring av lov- og domsmyndighet direkte til EU. Det skal så fall skje via EFTA-organene i EØS-systemet. Nettopp dette er bakgrunnen for den kompliserte EØS-konstruksjonen med to separate søyler.
Så er den pussige juridiske logikken at når ovennevnte krav ikke er innfridd kan Stortinget med bare én stemmes overvekt underlegge Norge et EU-organ – hvis man klarer å sannsynliggjøre at myndighetsoverføringen er «lite inngripende».
Dette er en reint skjønnsmessig vurdering basert på det Lovavdelingen hevder er «sikker konstitusjonell praksis». Denne praksisen blir stadig mer «sikker» for hver gang Stortinget godtar stadig mer tvilsomme former for myndighetsoverføring, slik vi for eksempel så i ACER-saken.
Lovavdelingens vurdering er nettopp ei vurdering, verken mer eller mindre. Stortinget er i sin fulle rett til å mene at myndighetsoverføring til ERA er «mer enn lite inngripende». Da må også Stortinget manne seg opp til å kreve full omarbeiding av Lov- og samtykkeproposisjonen, og forlange at regjeringa viser respekt for den folkevalgte nasjonalforsamlinga.
Lar Stortinget seg fange?
Samferdselsdepartementet prøver å vingestekke Stortingets handlefrihet ved å legge fram en proposisjon som det ikke er konstitusjonelt mulig å behandle på en forsvarlig måte, det vil si etter Grunnloven § 115 (jf. Lovavdelingens omtale ovenfor). Den mest nærliggende muligheten, som regjeringa vanligvis ivrer etter å bruke, er å kanalisere myndighetsoverføringen til ESA og EFTA-domstolen, slik det var forutsatt i EØS-avtalen.
Denne mer enn tvilsomme omgåelsen av de ordinære spillereglene i EØS, herunder at regjeringa heller ikke vil avvente endelig vedtak i EØS-komiteen, er ikke vurdert av Lovavdelingen siden den bare har uttalt seg om forholdet til Grunnloven.
- Christoffer Conrad Eriksen imøtegår lovavdelingens vurderinger i Aftenposten 7. september i kronikken «Tid for å trekke konsekvensene av EØS-avtalen – også i Grunnloven?». Han mener at regjeringen og lovavdelingen har oversett vesentlige forhold som taler for at myndighetsoverføringen er mer enn bare «lite inngripende».
