Handel og samarbeid med EU uten EØS

Dersom EØS-avtalen sies opp, skal handelsavtalen som ble inngått mellom Norge og EU før EØS igjen regulere handelen. Handelsavtalen fra 1973 sikrer tollfrihet for norske industrivarer til EU. EØS-avtalens artikkel 127 sier at avtalen kan sies opp med ett års varsel.

Verken EØS-avtalen eller handelsavtalen omfatter tollfri handel med sjømat og landbruksvarer. Siden Norge ikke er, og aldri har vært, del av EUs tollunion, blir tollkontrollene akkurat som i dag. For fersk eller kjølt laks, som er den fisken Norge eksporterer mest av til EU, vil tollen være uforandret: 2 prosent.

EØS-avtalen var omstridt da den ble inngått. I stortingsproposisjonen den gangen fremhevet Brundtland-regjeringen at man uansett kunne falle tilbake på handelsavtalen av 1973 ved en oppsigelse av EØS:

«Grunnen til at man ikke har besluttet å oppheve eksisterende avtaler ved inngåelsen av EØS-avtalen, er at man ønsker at de igjen skal kunne komme til anvendelse dersom en avtalepart sier opp EØS-avtalen…»[1].

I teorien kan EU si opp handelsavtalen, dersom Norge sier opp EØS-avtalen, men det er lite sannsynlig. Norge har varer EU trenger, og vi er et kjøpesterkt marked. Derfor har EU selv økonomisk interesse i å opprettholde handelsforbindelsene med Norge. For de mange EU-landene som Norge handler med, vil det være ønskelig å ha handelsavtalen, mens Norge og EU forhandler om en ny eller oppdatert avtale.

WTO-forpliktelser

Handelsforholdet til EU står ikke på bar bakke uten handelsavtalen. Både Norge og EU har forpliktet seg til å følge WTO-avtalen. EU har bundet seg til tollfrihet for om lag 30 prosent av alle varer. Særlig når det gjelder industrivarer er det meste av tollen avviklet. Også på sjømat har EU flere forpliktelser. Norge har et 40-talls tollfrie kvoter for over 100 ulike produkter, uavhengig av både EØS og handelsavtalen.

Norge er et kjøpesterkt marked

EØS-avtalen regulerer markedsadgang begge veier, for EU adgangen til det norske markedet. Frihandelen har ført til at norsk næringsliv har tapt markedsandeler hjemme, og at få norske næringer utenom olje og gass samt oppdrett har vunnet markedsandeler på EUs indre marked.

For mange EU-land er Norge et stort marked. Omkring 10 prosent av Sveriges eksport går til Norge. Danmark, Tyskland, Frankrike, Italia og Nederland eksporterer årlig til Norge for milliarder av euro hver for seg.

Norge importerer også mer tjenester fra EU enn det vi eksporterer. EU har derfor en stor interesse av å inngå en handelsavtale som beholder dagens frihandel med tjenester.

EU trenger energi, fisk, mineraler og metaller

Norge er en stor leverandør av olje og gass til EU. Med «Green Deal» ønsker EU å redusere bruken av fossil energi, som vil bety mindre import. Samtidig ønsker EU økt tilgang til elektrisitet fra Norge.

EU importerer omkring 60 prosent av sjømaten som forbrukes i medlemslandene, og Norge er den største leverandøren. EU trenger fisk både som råvare og som ferdigprodukt. EUs nye handelsavtaler med Storbritannia, Canada og Japan gir lavere toll på sjømat enn situasjonen er for Norge i dag.

Mineraler og metaller til råvarer er knapphetsgoder. EU forbruker langt mer enn det man henter fra egne ressurser. EU-kommisjonen har beregnet at unionens behov for råmaterialer vil fordobles innen 2050.[2] Det finnes forekomster av mineraler og metaller mange steder i Norge, og Norge er en viktig eksportør av flere av de innsatsvarene EU trenger. Det gjelder spesielt kalkstein, men også aluminium og titan.

EU ser mot nordområdene

I EU er det en betydelig interesse for nordområdene og ressursene som finnes der. EU som institusjon har ingen legitim tilgang til det arktiske samarbeidet. Det er heller ikke tegn til at flere land i det arktiske området skal bli medlem av EU. Likevel har EU utviklet en egen Arktis-strategi og forsøker å få en fast observatørplass i Arktisk Råd. Norges sentrale posisjon i nordområdene og i det arktiske samarbeidet kan utnyttes i forhandlinger om en ny avtale mellom Norge og EU.

Forhandlinger for en jevnbyrdig avtale

En bilateral eller tosidig avtale er en avtale som inngås mellom to parter, for eksempel mellom to land eller mellom ett land og én regional union som EU. Det blir ofte underkommunisert at Norge har et hundretall slike avtaler med EU utenom EØS-avtalen. Den typiske bilaterale avtalen gjelder et avgrenset samarbeidsområde. Ved behov for utvikling eller revidering av en avtale, skjer det normalt gjennom nye forhandlinger mellom partene. Uenigheter og uklarheter avklares i dialog eller forhandlinger mellom partene. Hovedstolper for en ny avtale med EU kan være:

• En avtale mellom to jevnbyrdige parter, Norge og EU.
• Kun regler og rettspraksis ved avtaletidspunktet er bindende for partene.
• Ingen overvåkingsorgan eller domstol som kan overstyre norske myndigheter.
• Ingen forutsetning om innføring av nytt regelverk fra EU.
• Fortsatt tollfri handel med industrivarer.
• Gjensidig markedsadgang for tjenester.
• Ikke frihandel eller krav om gradvis liberalisering av handel med landbruksvarer.
• Avtalen skal ivareta en høy norsk standard for helse og miljø.
• Ordning for tvisteløsning mellom stater på politisk nivå, ingen særskilt rett til søksmål for private selskaper (investor-stat).

Gjennomføring og organer

Avtalen skal ikke inneholde mekanismer som legger press på Norge om å motta nytt regelverk fra EU. Avtalen må reforhandles, eller suppleres av egne tilleggsavtaler, hvis nye regler skal innarbeides. Det betyr at Norge kan kreve motytelser fra EU om vi godtar nytt EU-regelverk.

I praksis kan gjennomføringen av avtalen organiseres i en felles komité med representanter fra Norge og EU for hver av sektorene i avtalen. Komiteen skal oppklare misforståelser og rette opp eventuelle feil i tolkning og praksis. Den kan også avklare tvister mellom Norge og EU. Vedtak må kreve enighet (konsensus). Komiteen bør møtes minst én gang i året. Norge og EU kan veksle på å lede komiteen.

Det er naturlig at Norge får en viss innflytelse på utviklingen av nytt EU-regelverk på de områdene handelsavtalen omfatter. Sveitsiske eksperter deltar i EU-kommisjonens lovforberedelser omtrent på samme måte som Norge i EØS, på grunnlag av Sveits sine avtaler med EU. Tilsvarende kan EU få innsyn i utvikling av norsk regelverk der dette er relevant.

Tollfri handel med industrivarer

Når EØS-avtalen sies opp, følger det av avtalens artikkel 120 at handelen reguleres av handelsavtalen fra 1973 og WTO-regelverket. Med handelsavtalen har Norge helt siden 1977 hatt tollfri adgang til EU-markedet for alle industrivarer (og omvendt). Både i handelsavtalen og EØS er eneste unntak fra denne tollfriheten næringsmiddelindustrien.

I WTO-avtalen har Norge og EU forpliktet seg til å arbeide for «substansiell reduksjon i toll og andre handelshindringer, og å eliminere diskriminerende behandling i internasjonale handelsrelasjoner»[4]. WTO har dessuten et system for å løse eventuelle handelskonflikter.

En ny handelsavtale bør ha bestemmelser som forbyr eller begrenser adgangen til antidumpingtiltak, selv om dette er av mindre betydning enn tidligere. Det var heller ikke før EØS-avtalen mange slike saker mellom Norge og EU, og WTO-regelverket setter også sperrer for antidumping-toll.

Regelverket i WTO pålegger dessuten EU å avstå også fra andre handelshindringer enn toll. Krav til standarder og godkjenningsordninger skal være slik at de ikke skaper unødvendige handelshindringer. Arbeidet med å etablere felles tekniske standarder skjer i standardiseringsorgan som Den europeiske komiteen for standardisering (CEN). Disse organene eksisterer uavhengig av EU, og Norge er med på linje med EU-landene. Flere av medlemmene i CEN er land utenfor EU/EØS.

Gjensidig markedsadgang for tjenester

Det meste av norsk tjenestehandel foregår naturlig nok med europeiske land, men nesten 60 prosent av tjenestene selges til land utenfor EU. Norge importerer mer tjenester fra EU enn vi eksporterer.

Handelsavtalen av 1973 omfatter ikke tjenester. GATS-avtalen, tjenesteavtalen til WTO, har derimot regler for likebehandling også for tjenestehandelen, det såkalte bestelandsprinsippet. Norske tjenesteleverandører skal heller ikke behandles dårligere enn EU-landenes egne firma ut fra forpliktelsene i WTOs bindingslister.

WTO-regelverket er likevel mer avgrenset enn EØS-avtalen. EØS-avtalens store arsenal av konkurranseregler og regler for hva offentlige myndigheter ikke lenger kan gjøre, er det ikke paralleller til i WTO. En ny handelsavtale kan forkaste EØS-avtalens krav om markedsliberalisering og anbud, hvis det er politisk ønske om det i Norge.

Trygg mat og bærekraftig landbruk

Hvert annet år skal EU og Norge gjennomgå handelen med landbruksvarer under artikkel 19 i EØS-avtalen. Det til tross for at EØS-avtalen ikke skulle omfatte landbruk. Gjennom slike forhandlingsrunder har Norge gitt store fordeler til EU. En ny handelsavtale med EU skal ikke gi frihandel eller krav om videre liberalisering av handel med landbruksvarer, men heller fastholde det norske tollvernet for landbruksvarer og sikre en selvstendig landbrukspolitikk. Dette vil legge bedre til rette for økt norsk matproduksjon.

Tvisteløsning på politisk nivå

Overvåkingsorganet ESA i Brussel kontrollerer i dag EFTA-landenes gjennomføring av EØS-avtalens regelverk. ESA kan pålegge Norge å endre regelverk og praksis, og fremme saken for EFTA-domstolen for bindende avgjørelse. En jevnbyrdig handelsavtale skal ikke omfatte selvstendige håndhevingsorganer. Norge fristilles fra overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen, samt fra EUs byråer. Avtalen skal heller ikke gi investorer særskilt rett til å gå til søksmål (såkalt investor-stat-tvisteløsning, ISDS). Tvister skal løses gjennom forhandlinger på politisk nivå mellom Norge og EU. Det gir mest demokratisk kontroll og minst avgivelse av suverenitet.

Fortsatt samarbeid om forskning og studier

Norge deltar i alle EUs samarbeidsprogrammer om utdanning og forskning (unntatt kjernekraftprogrammene). Samarbeidet mellom Norge/EFTA-landene og EU startet før EØS-avtalen ble inngått. Norge har over tid vært en netto bidragsyter til EUs programsamarbeid, og kan uten EØS-avtalen forhandle med EU om å delta videre i programmer om forskning, utdanning og kultur.

Noter

[1] St.prp. nr. 100 (1991-92), s. 102

[2] EU-kommisjonens meddelelse 17.09.2020, Stepping up Europe’s 2030 climate ambition.

[3] Questions & Answers on the Common Understanding with Switzerland, 15.12.2023

[4] Agreement Establishing the World Trade Organization, 1994. WTOs regelverk er tilgjengelig her.

Stort bilde i toppen: Uten toll: Norge har allerede en handelsavtale med EU som gir fortsatt tollfri handel med industrivarer hvis EØS-avtalen sies opp. (Illustrasjon: Eivind Formoe / Nei til EU)