Handlekraftig EU-direktiv

Til alle plastprodusenter: betal både for innsamling og sluttbehandling av plastavfall!

Det er ingen tvil om at vi drukner i plast. Noe plast gjenbrukes, noe forbrennes, men det meste deponeres eller havner i naturen, til lands eller til havs, der det kan ta århundrer før plastavfallet er brutt ned så mye at det kan ende som sterkt miljø- og helseskadelig mikroplast.

EU-kommisjonen la i januar 2017 fram et såkalt «veikart» for hva en skulle gjøre med plastavfallet. Plastindustrien i Europa satte da inn en omfattende lobbykampanje for å påvirke plaststrategien til EU-kommisjonen.

Plastprodusentene har til nå vært mest opptatt av å få plastavfallet ut av syne, ikke av å begrense produksjonen. Hovedkravet var derfor at strategien i det vesentlige måtte bygges på frivillige avtaler med plastprodusentene. BusinessEurope, paraplyorganisasjonen for all europeisk industri, markerte med styrke at det var eneste veien å gå.

I løpet av 2017 var det åpne dører mellom plastindustrien og EU-kommisjonen. På hundrevis av møter og høringskonferanser fikk industriinteressene sjansen til å påvirke innholdet i avfallsstrategien.

De to viktigste lobbymiljøene var PlasticsEurope og CEFIC, bransjeorganisasjonen til den kjemiske industrien i Europa. Medlemsbedriftene i CEFIC sysselsetter godt over en million mennesker. I PlasticsEurope er storkonsern som BASF, Borealis, ExxonMobil og Solvay blant medlemmene. Men også snevrere produsentinteresser som Cosmetics Europe og Plastics Recyclers Europe fra gjenbruksbransjen, var blant de hyperaktive.

Fra EU-kommisjonens side hadde to generaldirektorater, GD Miljø og GD Vekst, hovedansvaret for avfallsstrategien. De hadde i løpet av 2017 44 lobbymøter om plastavfall, 39 av møtene med industrien, tre med frivillige organisasjoner og to med andre grupperinger.

EU-kommisjonen prøvde å få industriinteressene med på at all plastinnpakning skulle bli gjenbrukt innen 2030. PlasticsEurope strakte seg til at plastbransjen hadde «som ambisjon å gjenbruke 60 prosent innen 2030 slik at en innen 2040 kunne gjenbruke eller brenne opp all plastinnpakning i EU, Norge og Sveits»!

Forbrenning av plast er sterkt omstridt og en dårlig løsning på avfallsproblemet. Forbrenningsgassene kan inneholde dioxin og andre helsefarlige stoffer, asken kan inneholde tungmetaller og andre stoffer med uvisse og betenkelige helsekonsekvenser.

EU-kommisjonen la i januar 2018 fram et opplegg for rammene til en avfallsstrategi. Der var det optimistisk satt opp et forsøksvis mål om at det ville komme inn løfter fra plastbransjen om at ti millioner tonn plastprodukter skulle lages av gjenbrukt plast. Men innen mai 2018 var det ikke kommet inn et eneste slikt løfte fra virksomheter innen plastbransjen. Plastprodusentene gikk i stedet inn for at «fokus må være opplysning mot uansvarlig bruk av plastprodukter».

28. mai la EU-kommisjonen fram forslaget til direktiv om behandlingen av plastavfall. Kjernen i direktivet retter seg mot de ti engangsproduktene av plast som en finner mest av på strendene og i havet. De utgjør 85 prosent av alt plastavfall i havet.

Der hvor det fins billige og lett tilgjengelige alternativ skal plastproduktet bli forbudt. For andre plastprodukter må forbruket reduseres med nasjonale tiltak og med forpliktelser for produsentene. Det kan skje ved at det settes nasjonale mål for forbruket av plastprodukter, ved krav om gjenbruk av plastprodukter eller ved forbruksavgifter.

Den norske avgiften på ei krone ser ikke ut til å ha redusert bruken av plastposer i butikkene våre særlig mye. Men da britene satte en pris på fem pence gikk bruken av plastposer ned med 80 prosent. 

Forslaget til direktiv forbyr engangsprodukter av plast som tallerkener, bestikk, sugerør og mye annet – og krever at lokk og plastkorker til flasker er fast festa til flaskene. For alle EU-land er målet at innen 2025 skal 90 prosent av solgte engangsflasker samles inn.

EU-kommisjonen legger opp til at produsentene skal betale for innsamling, transport og sluttbehandling av plastavfall – og samtidig for offentlige kampanjer omkring avfallsproblemet.

Eamonn Bates fra Pack2Go, lobby-organisasjonen til produsentene av hurtigmatinnpakning, erkjenner at «plastavfall i havet er et stort problem som må takles. Men produktforbud er ikke løsningen. Kommisjonen er bare opptatt av å få oppslag i media og ikke av handling basert på bevis.»

Ariadna Rodrigo fra miljøalliansen Rethink Plastics Alliance har derimot gitt EU-kommisjonen sin fulle støtte i arbeidet for et hav uten plastforurensing.

I følge EU-kommisjonen vil forslaget til direktiv redusere utslippene av CO2 med 3,4 millioner tonn, unngå miljøskader som fram til 2030 ville ha kosta 22 milliarder euro – og spare forbrukerne for 6,5 milliarder euro.

Nå er det ikke alltid EU-kommisjonen får det som den vil. Forslaget går nå videre til politisk behandling i EU-parlamentet og i EU-rådet der statsråder fra alle EU-regjeringene møtes.

Behandlingen i EU-rådet er på ingen måte opplagt. Det er regjeringene som produsenter og andre ledd i plastbransjen vil sette under press til siste slutt.

EU-kommisjonen understreker at «vi har ingen tid å miste» og oppfordrer til rask behandling av forslaget til direktiv slik at det kan tre i kraft i god tid før valget til EU-parlamentet i mai 2019.

Direktivet regnes som EØS-relevant. Det er ingen grunn til at vi her i Norge venter på at EU vedtar direktivet. Og det er heller ikke noe problem å gå lengre og raskere fram enn EU. Det er liten grunn til å tro at direktivet setter noen øvre grenser for strenge tiltak som kan settes inn.

Også trykt i Klassekampen 14. juli.  

Kilder:

  • «Plastic promises. Industry seeking to avoid binding regulations», corporateeurope.org, mai 2018
  • «The Commission takes aim at single use plastics to reduce litter», Politico 30. april 2018

reLATERT

Se alle arrangementer

Mye mer ACER

13. juli 2019

Sommerens skumleste oppfølger er EUs Energipakke 4.

EU overstyrer bompengedebatten

03. juli 2019

Miljøbevegelsen og bompengemotstandere bør kunne enes om at EU ikke skal styre norsk avgiftspolitikk for veiprising og bompengefinansiering.

Wiedswang på vidvanke

01. juli 2019

EØS-tilhengerne spekulerer i skremsler om toll på norsk eksport.

Nye oppgaver for ACER

28. juni 2019

Den nye ACER-forordningen gir EUs energibyrå rett til å etablere egne lokalkontor for oppfølging av EUs planer og regler i medlemslandene.

Siv Jensen tar feil om toll

28. juni 2019

«Du risikerer at vi mister den tollfriheten som vi nå har til hele det europeiske markedet», hevdet Siv Jensen i NRKs partilederdebatt om situasjonen uten EØS. Det er ikke riktig. Norge har uansett en frihandelsavtale med EU som gir tollfrihet for industrivarer.

Varer eller tjenester?

25. juni 2019

Må bygging og drift av vannkraftverk følge reglene til EUs tjenestedirektiv?

Strømmen styres av EU

25. juni 2019

Det reviderte elektrisitetsdirektivet, som er del av EUs nye energipakke 4, fjerner all tvil: strømmen styres av EU.

Islandsk utvalg utreder EØS

20. juni 2019

Nei til EU møtte denne uken et islandsk regjeringsoppnevnt utvalg som utreder deltakelsen i EØS-avtalen. Rapporten skal komme til høsten.

En sosial pilar i EU?

19. juni 2019

Halvannet år er gått siden EU lanserte den europeiske pilaren for sosiale rettigheter på toppmøtet i Gøteborg. Har forventningene blitt innfridd? Eller kommer det sosiale spørsmålet til å forbli en verkebyll for unionen, seks tiår etter at det første gang ble satt på dagsorden?

Folket vil ha mindre EU-makt i Norge

19. juni 2019

Flertallet mot norsk EU-medlemskap er solid. Motstanden mot EØS-avtalen er også betydelig, særlig om folk får valget mellom EØS og en handelsavtale.

Utbredt EØS-myte om toll

19. juni 2019

Svært mange tror det blir toll på norske industrivarer til EU uten EØS-avtalen, viser en ny meningsmåling. Bare 13 prosent fastslår fakta: det blir ikke toll.

NRK-valgomat med EØS-spørsmål

17. juni 2019

«EØS-avtalen rammer det lokale selv­sty­ret i Norge. Vi må si opp EØS-avtalen», er en av påstandene i NRKs valgomat.