Handlekraftig EU-direktiv

Til alle plastprodusenter: betal både for innsamling og sluttbehandling av plastavfall!

Det er ingen tvil om at vi drukner i plast. Noe plast gjenbrukes, noe forbrennes, men det meste deponeres eller havner i naturen, til lands eller til havs, der det kan ta århundrer før plastavfallet er brutt ned så mye at det kan ende som sterkt miljø- og helseskadelig mikroplast.

EU-kommisjonen la i januar 2017 fram et såkalt «veikart» for hva en skulle gjøre med plastavfallet. Plastindustrien i Europa satte da inn en omfattende lobbykampanje for å påvirke plaststrategien til EU-kommisjonen.

Plastprodusentene har til nå vært mest opptatt av å få plastavfallet ut av syne, ikke av å begrense produksjonen. Hovedkravet var derfor at strategien i det vesentlige måtte bygges på frivillige avtaler med plastprodusentene. BusinessEurope, paraplyorganisasjonen for all europeisk industri, markerte med styrke at det var eneste veien å gå.

I løpet av 2017 var det åpne dører mellom plastindustrien og EU-kommisjonen. På hundrevis av møter og høringskonferanser fikk industriinteressene sjansen til å påvirke innholdet i avfallsstrategien.

De to viktigste lobbymiljøene var PlasticsEurope og CEFIC, bransjeorganisasjonen til den kjemiske industrien i Europa. Medlemsbedriftene i CEFIC sysselsetter godt over en million mennesker. I PlasticsEurope er storkonsern som BASF, Borealis, ExxonMobil og Solvay blant medlemmene. Men også snevrere produsentinteresser som Cosmetics Europe og Plastics Recyclers Europe fra gjenbruksbransjen, var blant de hyperaktive.

Fra EU-kommisjonens side hadde to generaldirektorater, GD Miljø og GD Vekst, hovedansvaret for avfallsstrategien. De hadde i løpet av 2017 44 lobbymøter om plastavfall, 39 av møtene med industrien, tre med frivillige organisasjoner og to med andre grupperinger.

EU-kommisjonen prøvde å få industriinteressene med på at all plastinnpakning skulle bli gjenbrukt innen 2030. PlasticsEurope strakte seg til at plastbransjen hadde «som ambisjon å gjenbruke 60 prosent innen 2030 slik at en innen 2040 kunne gjenbruke eller brenne opp all plastinnpakning i EU, Norge og Sveits»!

Forbrenning av plast er sterkt omstridt og en dårlig løsning på avfallsproblemet. Forbrenningsgassene kan inneholde dioxin og andre helsefarlige stoffer, asken kan inneholde tungmetaller og andre stoffer med uvisse og betenkelige helsekonsekvenser.

EU-kommisjonen la i januar 2018 fram et opplegg for rammene til en avfallsstrategi. Der var det optimistisk satt opp et forsøksvis mål om at det ville komme inn løfter fra plastbransjen om at ti millioner tonn plastprodukter skulle lages av gjenbrukt plast. Men innen mai 2018 var det ikke kommet inn et eneste slikt løfte fra virksomheter innen plastbransjen. Plastprodusentene gikk i stedet inn for at «fokus må være opplysning mot uansvarlig bruk av plastprodukter».

28. mai la EU-kommisjonen fram forslaget til direktiv om behandlingen av plastavfall. Kjernen i direktivet retter seg mot de ti engangsproduktene av plast som en finner mest av på strendene og i havet. De utgjør 85 prosent av alt plastavfall i havet.

Der hvor det fins billige og lett tilgjengelige alternativ skal plastproduktet bli forbudt. For andre plastprodukter må forbruket reduseres med nasjonale tiltak og med forpliktelser for produsentene. Det kan skje ved at det settes nasjonale mål for forbruket av plastprodukter, ved krav om gjenbruk av plastprodukter eller ved forbruksavgifter.

Den norske avgiften på ei krone ser ikke ut til å ha redusert bruken av plastposer i butikkene våre særlig mye. Men da britene satte en pris på fem pence gikk bruken av plastposer ned med 80 prosent. 

Forslaget til direktiv forbyr engangsprodukter av plast som tallerkener, bestikk, sugerør og mye annet – og krever at lokk og plastkorker til flasker er fast festa til flaskene. For alle EU-land er målet at innen 2025 skal 90 prosent av solgte engangsflasker samles inn.

EU-kommisjonen legger opp til at produsentene skal betale for innsamling, transport og sluttbehandling av plastavfall – og samtidig for offentlige kampanjer omkring avfallsproblemet.

Eamonn Bates fra Pack2Go, lobby-organisasjonen til produsentene av hurtigmatinnpakning, erkjenner at «plastavfall i havet er et stort problem som må takles. Men produktforbud er ikke løsningen. Kommisjonen er bare opptatt av å få oppslag i media og ikke av handling basert på bevis.»

Ariadna Rodrigo fra miljøalliansen Rethink Plastics Alliance har derimot gitt EU-kommisjonen sin fulle støtte i arbeidet for et hav uten plastforurensing.

I følge EU-kommisjonen vil forslaget til direktiv redusere utslippene av CO2 med 3,4 millioner tonn, unngå miljøskader som fram til 2030 ville ha kosta 22 milliarder euro – og spare forbrukerne for 6,5 milliarder euro.

Nå er det ikke alltid EU-kommisjonen får det som den vil. Forslaget går nå videre til politisk behandling i EU-parlamentet og i EU-rådet der statsråder fra alle EU-regjeringene møtes.

Behandlingen i EU-rådet er på ingen måte opplagt. Det er regjeringene som produsenter og andre ledd i plastbransjen vil sette under press til siste slutt.

EU-kommisjonen understreker at «vi har ingen tid å miste» og oppfordrer til rask behandling av forslaget til direktiv slik at det kan tre i kraft i god tid før valget til EU-parlamentet i mai 2019.

Direktivet regnes som EØS-relevant. Det er ingen grunn til at vi her i Norge venter på at EU vedtar direktivet. Og det er heller ikke noe problem å gå lengre og raskere fram enn EU. Det er liten grunn til å tro at direktivet setter noen øvre grenser for strenge tiltak som kan settes inn.

Også trykt i Klassekampen 14. juli.  

Kilder:

  • «Plastic promises. Industry seeking to avoid binding regulations», corporateeurope.org, mai 2018
  • «The Commission takes aim at single use plastics to reduce litter», Politico 30. april 2018

reLATERT

Se alle arrangementer

Derfor kan vi fortsatt selge fisk til EU uten EØS-avtalen

19. feb. 2019

Seks grunner til at vi kan selge fisken vår til EU uten EØS.

EØS-debatt i Dagsnytt 18

15. feb. 2019

Nei til EU-leder Kathrine Kleveland debatterte EØS-avtalen i Dagsnytt 18 12. februar. Motdebattant var Steinar Juel fra Civita.

Striden om Kielferja

15. feb. 2019

Hva skjedde med sjøfolka på Kielferja som skulle flagges ut?

AP skjerper språkbruken

14. feb. 2019

Er det EØS som bekymrer Støre – eller er det oppslutningen om EØS som bekymrer?

Kur mot mareritt

12. feb. 2019

Det vi kan lære av det Storbritannia opplever nå, er at det er livsfarlig å bli EU-medlem. Det er et mareritt å komme seg ut.

Et Arbeidslivsbyrå for enda mer «fri flyt»

08. feb. 2019

Arbeidslivsbyrået ELA, som EU vil ha på beina snarest mulig i 2019, har til overordnet formål å gjøre den europeiske arbeidskrafta enda mer «mobil» enn den allerede er i dag.

Nyttig møte med landets nest største industri

08. feb. 2019

Norsk EU-motstand, landbruks- og fiskeripolitikk og viktigheten av handelsadgang til Europa var noen av temaene da Nei til EU møtte Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN).

Klart vi kan handle med EU uten EØS

08. feb. 2019

Handelstall og WTO-regler tilbakeviser skremselsargumentene for EØS-avtalen.

Et tannløst ELA?

07. feb. 2019

LO-kongressen krevde forrang for norsk lovgivning på arbeidslivets område og norske tariffavtaler. EUs arbeidslivbyrå ELA er et sentralt ledd i det helt motsatte, at landenes sjølråderett på dette området oppheves. Om ELA feller noen myndighetstenner nå, så er det for å gi plass for nye, kvassere og sterkere tenner i neste omgang.

– Nødvendig med mer kunnskap om EØS-alternativ

05. feb. 2019

– Nei til EU mener det er nødvendig å skaffe mer kunnskap og undersøke nye muligheter for norske handelsrelasjoner med Europa, sa Kathrine Kleveland under høringen om EØS-utredning på Stortinget 4. februar.

NHOs dommedag

05. feb. 2019

NHO-direktør Tore Myhre er en ridder av den gamle sorten. Storbritannia må reddes fra Brexittilhengerne som ikke har noen skrupler med å kaste landet ut i kaos.

PESCO gir trange kår for nøytralitetspolitikk

31. jan. 2019

Alliansefrihet og EU-medlemskap lar seg vanskelig forene.