Handlekraftig EU-direktiv

Til alle plastprodusenter: betal både for innsamling og sluttbehandling av plastavfall!

Det er ingen tvil om at vi drukner i plast. Noe plast gjenbrukes, noe forbrennes, men det meste deponeres eller havner i naturen, til lands eller til havs, der det kan ta århundrer før plastavfallet er brutt ned så mye at det kan ende som sterkt miljø- og helseskadelig mikroplast.

EU-kommisjonen la i januar 2017 fram et såkalt «veikart» for hva en skulle gjøre med plastavfallet. Plastindustrien i Europa satte da inn en omfattende lobbykampanje for å påvirke plaststrategien til EU-kommisjonen.

Plastprodusentene har til nå vært mest opptatt av å få plastavfallet ut av syne, ikke av å begrense produksjonen. Hovedkravet var derfor at strategien i det vesentlige måtte bygges på frivillige avtaler med plastprodusentene. BusinessEurope, paraplyorganisasjonen for all europeisk industri, markerte med styrke at det var eneste veien å gå.

I løpet av 2017 var det åpne dører mellom plastindustrien og EU-kommisjonen. På hundrevis av møter og høringskonferanser fikk industriinteressene sjansen til å påvirke innholdet i avfallsstrategien.

De to viktigste lobbymiljøene var PlasticsEurope og CEFIC, bransjeorganisasjonen til den kjemiske industrien i Europa. Medlemsbedriftene i CEFIC sysselsetter godt over en million mennesker. I PlasticsEurope er storkonsern som BASF, Borealis, ExxonMobil og Solvay blant medlemmene. Men også snevrere produsentinteresser som Cosmetics Europe og Plastics Recyclers Europe fra gjenbruksbransjen, var blant de hyperaktive.

Fra EU-kommisjonens side hadde to generaldirektorater, GD Miljø og GD Vekst, hovedansvaret for avfallsstrategien. De hadde i løpet av 2017 44 lobbymøter om plastavfall, 39 av møtene med industrien, tre med frivillige organisasjoner og to med andre grupperinger.

EU-kommisjonen prøvde å få industriinteressene med på at all plastinnpakning skulle bli gjenbrukt innen 2030. PlasticsEurope strakte seg til at plastbransjen hadde «som ambisjon å gjenbruke 60 prosent innen 2030 slik at en innen 2040 kunne gjenbruke eller brenne opp all plastinnpakning i EU, Norge og Sveits»!

Forbrenning av plast er sterkt omstridt og en dårlig løsning på avfallsproblemet. Forbrenningsgassene kan inneholde dioxin og andre helsefarlige stoffer, asken kan inneholde tungmetaller og andre stoffer med uvisse og betenkelige helsekonsekvenser.

EU-kommisjonen la i januar 2018 fram et opplegg for rammene til en avfallsstrategi. Der var det optimistisk satt opp et forsøksvis mål om at det ville komme inn løfter fra plastbransjen om at ti millioner tonn plastprodukter skulle lages av gjenbrukt plast. Men innen mai 2018 var det ikke kommet inn et eneste slikt løfte fra virksomheter innen plastbransjen. Plastprodusentene gikk i stedet inn for at «fokus må være opplysning mot uansvarlig bruk av plastprodukter».

28. mai la EU-kommisjonen fram forslaget til direktiv om behandlingen av plastavfall. Kjernen i direktivet retter seg mot de ti engangsproduktene av plast som en finner mest av på strendene og i havet. De utgjør 85 prosent av alt plastavfall i havet.

Der hvor det fins billige og lett tilgjengelige alternativ skal plastproduktet bli forbudt. For andre plastprodukter må forbruket reduseres med nasjonale tiltak og med forpliktelser for produsentene. Det kan skje ved at det settes nasjonale mål for forbruket av plastprodukter, ved krav om gjenbruk av plastprodukter eller ved forbruksavgifter.

Den norske avgiften på ei krone ser ikke ut til å ha redusert bruken av plastposer i butikkene våre særlig mye. Men da britene satte en pris på fem pence gikk bruken av plastposer ned med 80 prosent. 

Forslaget til direktiv forbyr engangsprodukter av plast som tallerkener, bestikk, sugerør og mye annet – og krever at lokk og plastkorker til flasker er fast festa til flaskene. For alle EU-land er målet at innen 2025 skal 90 prosent av solgte engangsflasker samles inn.

EU-kommisjonen legger opp til at produsentene skal betale for innsamling, transport og sluttbehandling av plastavfall – og samtidig for offentlige kampanjer omkring avfallsproblemet.

Eamonn Bates fra Pack2Go, lobby-organisasjonen til produsentene av hurtigmatinnpakning, erkjenner at «plastavfall i havet er et stort problem som må takles. Men produktforbud er ikke løsningen. Kommisjonen er bare opptatt av å få oppslag i media og ikke av handling basert på bevis.»

Ariadna Rodrigo fra miljøalliansen Rethink Plastics Alliance har derimot gitt EU-kommisjonen sin fulle støtte i arbeidet for et hav uten plastforurensing.

I følge EU-kommisjonen vil forslaget til direktiv redusere utslippene av CO2 med 3,4 millioner tonn, unngå miljøskader som fram til 2030 ville ha kosta 22 milliarder euro – og spare forbrukerne for 6,5 milliarder euro.

Nå er det ikke alltid EU-kommisjonen får det som den vil. Forslaget går nå videre til politisk behandling i EU-parlamentet og i EU-rådet der statsråder fra alle EU-regjeringene møtes.

Behandlingen i EU-rådet er på ingen måte opplagt. Det er regjeringene som produsenter og andre ledd i plastbransjen vil sette under press til siste slutt.

EU-kommisjonen understreker at «vi har ingen tid å miste» og oppfordrer til rask behandling av forslaget til direktiv slik at det kan tre i kraft i god tid før valget til EU-parlamentet i mai 2019.

Direktivet regnes som EØS-relevant. Det er ingen grunn til at vi her i Norge venter på at EU vedtar direktivet. Og det er heller ikke noe problem å gå lengre og raskere fram enn EU. Det er liten grunn til å tro at direktivet setter noen øvre grenser for strenge tiltak som kan settes inn.

Også trykt i Klassekampen 14. juli.  

Kilder:

  • «Plastic promises. Industry seeking to avoid binding regulations», corporateeurope.org, mai 2018
  • «The Commission takes aim at single use plastics to reduce litter», Politico 30. april 2018

reLATERT

Se alle arrangementer

Hvem styrer landene når markedet tar over?

16. okt. 2018

Viktig politisk konferanse i Kristiansund torsdag 1. og fredag 2. november.

Reise, kost og losji: – ESA sier nei til allmenngjøring

15. okt. 2018

Ingen EU-sak har satt sinnene i kok som denne, også på toppen i norsk fagbevegelse.

ESA og regjeringens taxiforslag

15. okt. 2018

Vill vest innføres i drosjenæringen etter krav fra ESA.

Kraftfull markering mot EUs jernbanepakke

12. okt. 2018

Eidsvolls plass foran Stortinget ble godt fylt opp da jernbanefolk, fagforeninger, politiske partier, togvenner og Nei til EU torsdag markerte motstand mot Jernbanepakke 4.

EØS-avtalens virkning på det norske samfunnet

11. okt. 2018

Olaf Gjedrem, nestleder i Nei til EU, setter EØS-avtalens virkning på det norske samfunnet på dagsorden på Bø Hotell den 22.10.2018 kl. 18-21

Hvem styrer landene når markedet tar over? Vinnere og tapere i kampen om ressursene

11. okt. 2018

Viktig politisk konferanse i Kristiansund torsdag 1. og fredag 2. november.

Fylkestinget i Nordland sier nei til EUs jernbanepakke

11. okt. 2018

«Med Norges spesielle topografi og høye utdanningsnivå på vårt personell frykter vi at overføring av myndighet til EUs jernbanebyrå, ERA, svekker sikkerheten. Fylkestinget i Nordland vil derfor be Stortinget om reservere Norge fra Jernbanepakke 4, slik EØS-avtalen gir anledning til.» Det er konklusjonen i en uttalelse fra Fylkestinget.

ESA-krav setter sjøfolk på land

10. okt. 2018

Det blir slutt på nordiske sjøfolk på ferjene etter krav fra overvåkingsorganet ESA.

Spørsmål og svar om jernbanepakke IV

06. okt. 2018

Finn raske svar på det du lurer på når det gjelder jernbanepakke IV.

Ny grunnlovssak: Mer makt til ESA

05. okt. 2018

Regjeringen vil gi ESA mer direkte makt i Norge, overvåkingsorganet skal kunne gi norske firma bøter i saker om offentlig støtte. Justisdepartementets lovavdeling påpeker at dette er en myndighetsoverføring som Stortinget ikke kan vedta med alminnelig flertall.

Fylkestinget i Trøndelag advarer mot EUs jernbanepakke

05. okt. 2018

Torsdag 4. oktober vedtok fylkestinget i Trøndelag en uttalelse som konkluderer med at: «Fylkestinget mener det fortsatt må være mulig å stille nasjonale krav til sikkerhet på jernbanen.»

Sniksentraliseringen av EU

02. okt. 2018

Når beslutningsmakt overføres til Brussel uten at det skal syns for godt.