Handlekraftig EU-direktiv

Til alle plastprodusenter: betal både for innsamling og sluttbehandling av plastavfall!

Det er ingen tvil om at vi drukner i plast. Noe plast gjenbrukes, noe forbrennes, men det meste deponeres eller havner i naturen, til lands eller til havs, der det kan ta århundrer før plastavfallet er brutt ned så mye at det kan ende som sterkt miljø- og helseskadelig mikroplast.

EU-kommisjonen la i januar 2017 fram et såkalt «veikart» for hva en skulle gjøre med plastavfallet. Plastindustrien i Europa satte da inn en omfattende lobbykampanje for å påvirke plaststrategien til EU-kommisjonen.

Plastprodusentene har til nå vært mest opptatt av å få plastavfallet ut av syne, ikke av å begrense produksjonen. Hovedkravet var derfor at strategien i det vesentlige måtte bygges på frivillige avtaler med plastprodusentene. BusinessEurope, paraplyorganisasjonen for all europeisk industri, markerte med styrke at det var eneste veien å gå.

I løpet av 2017 var det åpne dører mellom plastindustrien og EU-kommisjonen. På hundrevis av møter og høringskonferanser fikk industriinteressene sjansen til å påvirke innholdet i avfallsstrategien.

De to viktigste lobbymiljøene var PlasticsEurope og CEFIC, bransjeorganisasjonen til den kjemiske industrien i Europa. Medlemsbedriftene i CEFIC sysselsetter godt over en million mennesker. I PlasticsEurope er storkonsern som BASF, Borealis, ExxonMobil og Solvay blant medlemmene. Men også snevrere produsentinteresser som Cosmetics Europe og Plastics Recyclers Europe fra gjenbruksbransjen, var blant de hyperaktive.

Fra EU-kommisjonens side hadde to generaldirektorater, GD Miljø og GD Vekst, hovedansvaret for avfallsstrategien. De hadde i løpet av 2017 44 lobbymøter om plastavfall, 39 av møtene med industrien, tre med frivillige organisasjoner og to med andre grupperinger.

EU-kommisjonen prøvde å få industriinteressene med på at all plastinnpakning skulle bli gjenbrukt innen 2030. PlasticsEurope strakte seg til at plastbransjen hadde «som ambisjon å gjenbruke 60 prosent innen 2030 slik at en innen 2040 kunne gjenbruke eller brenne opp all plastinnpakning i EU, Norge og Sveits»!

Forbrenning av plast er sterkt omstridt og en dårlig løsning på avfallsproblemet. Forbrenningsgassene kan inneholde dioxin og andre helsefarlige stoffer, asken kan inneholde tungmetaller og andre stoffer med uvisse og betenkelige helsekonsekvenser.

EU-kommisjonen la i januar 2018 fram et opplegg for rammene til en avfallsstrategi. Der var det optimistisk satt opp et forsøksvis mål om at det ville komme inn løfter fra plastbransjen om at ti millioner tonn plastprodukter skulle lages av gjenbrukt plast. Men innen mai 2018 var det ikke kommet inn et eneste slikt løfte fra virksomheter innen plastbransjen. Plastprodusentene gikk i stedet inn for at «fokus må være opplysning mot uansvarlig bruk av plastprodukter».

28. mai la EU-kommisjonen fram forslaget til direktiv om behandlingen av plastavfall. Kjernen i direktivet retter seg mot de ti engangsproduktene av plast som en finner mest av på strendene og i havet. De utgjør 85 prosent av alt plastavfall i havet.

Der hvor det fins billige og lett tilgjengelige alternativ skal plastproduktet bli forbudt. For andre plastprodukter må forbruket reduseres med nasjonale tiltak og med forpliktelser for produsentene. Det kan skje ved at det settes nasjonale mål for forbruket av plastprodukter, ved krav om gjenbruk av plastprodukter eller ved forbruksavgifter.

Den norske avgiften på ei krone ser ikke ut til å ha redusert bruken av plastposer i butikkene våre særlig mye. Men da britene satte en pris på fem pence gikk bruken av plastposer ned med 80 prosent. 

Forslaget til direktiv forbyr engangsprodukter av plast som tallerkener, bestikk, sugerør og mye annet – og krever at lokk og plastkorker til flasker er fast festa til flaskene. For alle EU-land er målet at innen 2025 skal 90 prosent av solgte engangsflasker samles inn.

EU-kommisjonen legger opp til at produsentene skal betale for innsamling, transport og sluttbehandling av plastavfall – og samtidig for offentlige kampanjer omkring avfallsproblemet.

Eamonn Bates fra Pack2Go, lobby-organisasjonen til produsentene av hurtigmatinnpakning, erkjenner at «plastavfall i havet er et stort problem som må takles. Men produktforbud er ikke løsningen. Kommisjonen er bare opptatt av å få oppslag i media og ikke av handling basert på bevis.»

Ariadna Rodrigo fra miljøalliansen Rethink Plastics Alliance har derimot gitt EU-kommisjonen sin fulle støtte i arbeidet for et hav uten plastforurensing.

I følge EU-kommisjonen vil forslaget til direktiv redusere utslippene av CO2 med 3,4 millioner tonn, unngå miljøskader som fram til 2030 ville ha kosta 22 milliarder euro – og spare forbrukerne for 6,5 milliarder euro.

Nå er det ikke alltid EU-kommisjonen får det som den vil. Forslaget går nå videre til politisk behandling i EU-parlamentet og i EU-rådet der statsråder fra alle EU-regjeringene møtes.

Behandlingen i EU-rådet er på ingen måte opplagt. Det er regjeringene som produsenter og andre ledd i plastbransjen vil sette under press til siste slutt.

EU-kommisjonen understreker at «vi har ingen tid å miste» og oppfordrer til rask behandling av forslaget til direktiv slik at det kan tre i kraft i god tid før valget til EU-parlamentet i mai 2019.

Direktivet regnes som EØS-relevant. Det er ingen grunn til at vi her i Norge venter på at EU vedtar direktivet. Og det er heller ikke noe problem å gå lengre og raskere fram enn EU. Det er liten grunn til å tro at direktivet setter noen øvre grenser for strenge tiltak som kan settes inn.

Også trykt i Klassekampen 14. juli.  

Kilder:

  • «Plastic promises. Industry seeking to avoid binding regulations», corporateeurope.org, mai 2018
  • «The Commission takes aim at single use plastics to reduce litter», Politico 30. april 2018

reLATERT

Se alle arrangementer

Heller livbåt enn lekter

17. aug. 2018

Det er bedre med en livbåt med eget ror enn en lekter som henger viljeløst på slep etter EU-skuta.

Jernbaneveto er et verdispørsmål

16. aug. 2018

Knut Arild Hareide (KrF) vil styrke tilliten til EØS. Da må partiet bruke vetoretten mot EUs jernbanepakke.

Kathrine Klevelands appell under Arendalsuka

15. aug. 2018

– Neste år er det 25 år siden nei-seieren i 1994. Folkestyre, suverenitet, solidaritet og lokaldemokrati er hedersord for Nei til EU, sa Kathrine Kleveland i sin appell under Arendalsuka.

Stor EU-motstand nesten 25 år etter EU-kampen

13. aug. 2018

Neste år er det 25 år siden stemmeberettigede nordmenn sa nei til EU. Med 70 prosent EU-motstand i folket ligger en ny avstemning langt inn i fremtiden, heter det i Bergensavisen 12. august.

Uka som gikk: Landbruket stanger mot EØS

10. aug. 2018

Storstilt import av storfekjøtt fra EU kan gi konkurser i norsk landbruk etter tørkesommeren. Samtidig fortsetter regjeringen sitt rekordforsøk i suverenitetsavståelse, og vil la overvåkingsorganet ESA bøtelegge firma i Norge.

Kamp om plastpolitikk

09. aug. 2018

Hvis forurenseren skal betale, hvem skal da betale for å bli kvitt plastavfallet?

EUs innvandringskrig

08. aug. 2018

Skal produsenter av sikkerhetsteknologi avgjøre hvordan Europas yttergrenser sikres best?

Hva brexit lærer oss om selvrespekt

12. juli 2018

Vi skal vise respekt for EU. Men framfor alt skal vi ha selvrespekt!

Erna Solberg over alle stolper

10. juli 2018

«EØS-avtalen er en stolpe i norsk politikk», insisterer Erna Solberg. Hun forbigår at vetoretten er en hovedstolpe i den samme EØS-avtalen.

Uka som gikk: EU ødelegger internett, vil ha egen hær og slåss om migranter

28. juni 2018

EU-toppmøtet denne uken har uløselige utfordringer med migrasjon. EU-parlamentets opphavsrettsregler ødelegger internett, men militærsamarbeidet har framgang.

Maktkampen om ACER

25. juni 2018

EU vil gi energibyrået ACER mer makt, spørsmålet er hvor mye mer. Barth Eide selger skinnet før bjørnen er skutt.

Til høsten har KrF valget

20. juni 2018

Hvorfor kviste NSB til fordel for Deutsche Bahn, Frankrikes SNCF og Hong Kong-selskapet MTR?