Nei til EUs høringsuttalelse om EØS-utredningen

Høringsuttalelsen ble innsendt 9. august 2024.

Vi viser til Utenriksdepartementets høring angående EØS-utredningen fra Eldring-utvalget, NOU 2024:7 Norge og EØS: Utvikling og erfaringer, med svarfrist 1. september. 

Mange av problemstillingene som tas opp i NOU 2024:7 er også behandlet i rapporten 30 år med EØS-avtalen fra Nei til EUs folkestyreutvalg, utgitt i april 2024. Vi vedlegger denne rapporten som del av vårt høringsinnspill. Rapporten er tilgjengelig på Nei til EUs nettsider. 

Eldring-utvalget tar flere steder til orde for en raskere innføring av EU-tilpasninger i EØS-avtalen, og dermed knytte Norge stadig tettere til EU. For eksempel «mener utvalget at Norge bør se på muligheten for å standardisere og dermed effektivisere arbeidet med EØS-tilpasninger» (side 13). Nei til EU vil understreke viktigheten av en grundig behandling av regelverk før det tas inn i EØS-avtalen. Nei til EU advarer sterkt mot en ekspressfart i EØS-saker som vil overkjøre folkestyret, både nasjonalt og lokalt. Nei til EU mener dette vil bryte med regjeringens Hurdalsplattform om å bruke handlingsrommet i EØS-avtalen for å ivareta norske interesser. Å avvise nye EØS-regler (vetoretten) er også en del av handlingsrommet. 

Nei til EU minner om at EØS-avtalen var forutsatt å være både saklig og geografisk avgrenset, og prinsipielt forskjellig fra et EU-medlemskap gjennom topilarstrukturen der EU og EFTA-siden holdes formelt atskilt. Særlig gjennom tilknytningen til EUs byråer skjer det en uthuling av topilarstrukturen som svekker norsk suverenitet og er i strid med forutsetningene for EØS-avtalen. Utvidelse av EØS-avtalen til nye områder kan ikke aksepteres. Samarbeid med EU utover EØS-avtalens formål må begrenses mest mulig. Dette kan i stedet organiseres gjennom egne avtaler i den grad samarbeidet er ønskelig og respekterer norsk suverenitet. 

Nei til EU vil videre knytte særskilte merknader til en del av kapitlene i NOU 2024:7. 

Folkestyre og EØS (merknad til kapittel 5-7) 

I år er det 30 år siden EØS-avtalen trådte i kraft, og siden den gang har regelverket blitt bredere og større. Folkestyret blir svekket av at EØS-avtalen bit for bit overfører makt til markedet, multinasjonale konserner, uavhengige forvaltningsorganer og rettslige institusjoner i Norge og i utlandet. Norge har blitt bundet til EUs regler og praksis uten at Norge er medlem i EU. Utvalget skriver: «Utvalget slutter seg til 2012-utredningens oppsummering av EØS-avtalen som et politisk kompromiss som har gitt overskudd i nytte, men et underskudd i medbestemmelse. Utvalget konstaterer at desto bredere og dypere den europeiske integrasjonen blir, jo mer krevende blir denne balansegangen for Norge.» (Side 16.) 

Nei til EU vil understreke hvor viktig det er at folk har innflytelse i eget lokalsamfunn og over samfunnsutviklingen. Et underskudd i medbestemmelse kan føre til fremmedgjøring og mindre legitimitet i befolkningen for den førte politikken. 

Videre må regjeringen sørge for av konsekvensene av EØS-reglene blir åpent og grundig belyst, og bidra til debatt om EU-tilpasningene. Folkestyret forvitrer uten åpenhet og diskusjon. Som utvalget også har vist til er det behov for mer kunnskap og debatt om bruk av handlingsrommet innenfor EØS: «Videre er det behov for å styrke veiledningen til kommuner, og kompetansen i kommuner, slik at forståelsen av EØS-retten ikke innsnevrer det lokalpolitiske handlingsrommet unødvendig. […] For EØS-regler som bare gjelder i tilfeller med mulig grensekryssende virkning, slik som statsstøttereglene og hovedreglene om de fire friheter, er det viktig å undersøke om saken faktisk har slik grensekryssende virkning.» (Side 100-101.) 

Nei til EU vil understreke dette poenget at EØS-avtalens begrensninger for offentlig støtte bare gjelder når tiltakene har grensekryssende virkning. Det er viktig at norske myndigheter er tydelige på dette, og at handlingsrommet for å gi offentlig støtte tas i bruk i tråd med politiske ønsker både sentralt og lokalt. Fremstøt fra EØS-tilsynet ESA eller andre for å begrense handlingsrommet må avvises. 

Utvalget skriver: «Meningsmålinger viser også at et nokså klart og stabilt flertall i befolkningen slutter opp om EØS-avtalen» (side 125). Samtidig er det meningsmålinger som viser økt skepsis til EØS-avtalen. I februar 2024 utførte Sentio en meningsmåling på oppdrag fra Nei til EU, der spørsmålet som ble stilt var: «Er du for eller mot en handelsavtale med EU som erstatter EØS-avtalen?». Her svarte 35% at de var for, 23% av de var mot og 42% at de ikke visste. Altså er den største kategorien «vet ikke», mens det var flere som ønsket å erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale (35%), enn de som ønsket å beholde EØS (23%). I meningsmålingen stilte Sentio også spørsmålet: «Mener du at EU har for mye makt i Norge?» Svarene fordelte seg slik: Ja 57 %, nei 27 % og vet ikke 16 %. Langt over halvparten av de spurte mener altså at EU har for mye makt i Norge. Dette er en nasjonal representativ undersøkelse der 1000 personer er spurt i nettskjema (webomnibus) i perioden 8.–13. februar. 

Meningsmålingene som bare spør om ja eller nei til EØS-avtalen, har vist et ganske stort, men synkende flertall for EØS-avtalen. I Sentios måling for Klassekampen og Nationen i april 2024 svarte 49 % ja til EØS og 27 % nei (24 % vet ikke). Ja til EØS har her svekket seg kraftig den siste tiden (i mai 2022 svarte 65 % ja). Det er ikke et stabilt flertall i befolkningen, derimot synkende støtte for EØS og mange som er usikre. 

Tilknytningen til EUs energiunion skader klimaomstilling og næringsutvikling i Norge (kapittel 8 og 9) 

Stortingets omstridte vedtak av EUs tredje energipakke i 2018 knyttet Norge til EUs energiunion. EUs energibyrå ACER har en overordnet rolle både i nettutvikling og for kraftmarkedet. Denne myndigheten utøves i Norge gjennom ESA og Reguleringsmyndigheten for energi (RME). 

Tilslutningen til EUs energiunion har resultert i økt krafteksport ut av landet og høyere strømpriser i Norge (prissmitte). Norske myndigheter er fratatt muligheter til å styre krafthandelen med EU og dermed strømprisen. Energipakken legger ytterligere begrensninger på adgangen til politisk kontroll med krafta enn det som følger av EØS-avtalens generelle regler. Vi viser til at ACER i oktober 2022 bestemte at Svenska kraftnät ikke kunne begrense krafteksporten til Finland og Danmark (på grunnlag av EUs fjerde energipakke). Vi viser også til at det norske budområdet (også kalt prisområde) NO2 har blitt innlemmet i kapasitetsregionen Hansa, sammen med blant annet Tyskland og Polen, etter vedtak av ESA i april 2023, som kopierte ACERs forutgående vedtak. Målet er å utjevne prisforskjeller i regionen. Innlemmelsen i Hansaregionen har betydning for krafthandelen, og forsterker prissmitten fra kontinentet til NO2. 

Det er misvisende når det i EØS-utredningen står: «Endring av budområder bestemmes imidlertid nasjonalt.» (Side 19.) Ved endring av budområder, som ikke er uvesentlig, pålegger CACM-forordningen en prosess som involverer systemansvarlige og regulatorer i andre berørte land. RME, som treffer vedtak om budområder i Norge, kan ikke instrueres av norske myndigheter, men er uavhengig og skal gjennomføre EØS-forpliktelsene. 

Utsiktene til varig høyere strømpriser i store deler av Norge skaper usikkerhet for norsk industri. Klimavennlig strøm eksporteres ut av landet, styrt av EUs markedsregler. Dette gjør det langt mer krevende å kutte klimautslipp og omstille næringslivet i Norge. Økt eksport av kraft er heller ikke energieffektivt. Energitapet øker med avstanden. 

Nei til EU er uenig i EØS-utredningens påstand om at EØS-avtalen styrker norsk forsyningssikkerhet for kraft (se side 175). Tvert imot ser vi en situasjon med større ustabilitet i kraftmarkedet og svekket forsyningssikkerhet i Norge. Dette har blant annet kommet til uttrykk gjennom historisk høye og varierende strømpriser. 

Nei til EU mener det var et feilgrep å innføre EUs tredje energipakke. For ikke å forsterke problemene ytterligere og unngå videre myndighetsoverføring, må vetoretten tas i bruk mot fjerde energipakke. Skal «etterslepet» av energiregler fra EU reduseres (side 177), må det forutsette at alle regler som begrenser nasjonal kontroll med kraftmarkedet og handlingsrommet i kraftpolitikken blir avvist og ikke tas inn i EØS. 

Harmoniseringen gjennom EØS-avtalen har kraftig bremset utviklingen av nasjonalt miljøregelverk. For eksempel har Norge unnlatt å innføre nasjonalt forbud mot miljøgiftene PFAS, i påvente av regulering på EU-nivå. Et initiativ fra Norge og flere EU-land i februar 2023 for forbud har ikke blitt fulgt opp av EU-kommisjonen. Nei til EU mener EØS-avtalen ikke kan få stå i veien for innføring av nasjonale regler for helse og miljø. 

Eldring-utvalgets flertall «mener at Norge bør videreføre klimasamarbeidet med EU fram mot 2050» (side 151). Nei til EU vil påpeke at klimasamarbeidet med EU, blant annet med kvotesystemet i EØS, har utsatt klimakutt i Norge. Det er ikke grunnlag for å hevde at et videre samarbeid med EU bidrar til å nå norske klimamål og nødvendig klimaomstilling. 

Tvilsom gevinst av EØS (kapittel 10) 

EØS-utredningen erkjenner at «effektene er vanskelige å anslå presist» (side 179), men skriver at Norges deltagelse i EUs indre marked har gitt høyere velstand og «en økning i handelen på mellom 35 og 65 prosent» (side 210). 

I de studiene det vises til, varierer økt BNP betydelig, fra over 20 prosent til under 4 prosent. Beregningene gjelder EUs indre marked generelt, og viser stor usikkerhet. Det ser ut til at offentlig sektor er uinteressant i regnestykkene. Likeledes begrensningene i mulighetene for å drive en aktiv statlig næringspolitikk, for eksempel med støttemidler eller prosjekttildeling. Det er påfallende at de sentrale studiene det vises til ikke omhandler de siste ti-tolv årene. For eksempel er både Bertelsmann-Stiftung og Kommerskollegiums undersøkelser av det indre marked tidsavgrenset til perioden 1992-2012. Oppdraget til EØS-utredningen var primært å dokumentere erfaringer etter 2012. 

Anslagene for økonomisk gevinst samsvarer dessuten dårlig med den faktiske økonomiske utviklingen. EUs økonomi var litt større enn USAs frem til finanskrisen i 2008. Nå er derimot EUs samlede økonomi to tredeler av USA. Kina har også passert EU i størrelse. Slik sett har EUs indre marked vært preget av økonomisk stagnasjon sammenlignet med andre deler av verden. Vi viser i denne sammenheng til mindretallets merknad på side 211. 

EØS-utredningen belyser ikke den negative utviklingen for handelen med varer fra fastlandsnæringene. Her har Norge gjennom årene med EØS-avtalen fått et økende underskudd overfor EU, de siste ti årene mellom 120 og 160 milliarder kroner årlig. 

EØS-utredningen klargjør ikke hva som er nullalternativet det sammenlignes med når det anføres at handelen har økt kraftig på grunn av EØS. Uten EØS-avtalen har Norge uansett tollfrihet for industrivarer til EU (og vice versa) på basis av handelsavtalen fra 1973, og tollen for fersk eller kjølt laks vil også være uendret. Eksporten av olje og gass vil opplagt heller ikke bli berørt. Det er svært lite troverdig at handelen skulle bli redusert med en tredel uten EØS-avtalen. EØS-utredningen gir ikke noen forklaring på hvordan det skulle skje. 

Den differensierte arbeidsgiveravgiften har flere ganger blitt brått endret, og ble en periode helt avviklet, på grunn av EØS-avtalen. Dette har skapt uforutsigbarhet for næringslivet i distriktene. Utredningen har en rimelig balansert fremstilling av historikken (side 224-226), men dette usikkerhetsmomentet forsvinner i konklusjonene. Vi mener utredningen underdriver den usikkerheten som fortsatt er knyttet til videreføring av ordningen med differensierte arbeidsgiveravgift når EU reviderer sitt støtteregime. Uten noen egentlig drøfting, gjentar utredningen flere ganger at EØS-avtalens fortrinn er forutsigbarhet. 

EUs felles landbrukspolitikk er utenfor EØS-avtalen. Norge skulle i utgangspunktet ha samme tollbeskyttelse på import av matvarer fra EU som på import fra andre deler av verden, men dette prinsippet uthules av EØS-avtalens artikkel 19, som sier at det annet hvert år skal være en gjennomgang «med sikte på en gradvis liberalisering av handelen med landbruksvarer» mellom Norge og EU. Avtalen sier den økte handelen med mat skal være til gjensidig fordel. Men forhandlingene har ført til at importen av mat fra EU er mangedobla, mens den norske eksporten av mat til EU har økt langt mindre. I 2023 importerte Norge landbruksvarer fra EU for 68,6 milliarder, mens den norske eksporten til EU var 10,4 milliarder kroner. Importverdien var altså 6,6 ganger større enn eksporten. Dette er en utvikling som er negativ for norsk landbruksnæring, og som EØS-utredningen burde ha omtalt. Nei til EU mener den grove ubalansen er i strid med EØS-avtalens forutsetninger og gir grunnlag for en reforhandling som begrenser EUs tollfrie landbrukskvoter. 

Om Storbritannias utmelding av EU, skriver EØS-utredningen: «Eksemplet brexit indikerer at effekten av å tre ut av det indre markedet vil være merkbart negativ» (side 210). Etter en nedgang i pandemiårene 2020 og 2021, var eksportverdien for britene i 2022 igjen høyere enn i 2019 – både til EU og land utenfor EU. I oppsummeringen Brexit 4th Anniversary fra den britiske regjeringen, publisert i januar 2024, fremgår det at eksporten av tjenester fra Storbritannia aldri har vært større. Siden folkeavstemningen om brexit i 2016 har Storbritannia hatt en høyere vekst enn de store EU-landene Tyskland og Italia, og en tilsvarende vekst som Frankrike. 

Arbeidsliv (kapittel 12) 

EØS-avtalen har forandret norsk arbeidsliv dramatisk. Norske lover og regler for arbeidslivet har blitt endret som indirekte og direkte følger av EØS-avtalen. Utvalget skriver: «Den norske arbeidslivsmodellen er bygd på et velfungerende samarbeid mellom partene i arbeidslivet, små forskjeller og høy produktivitet. Utvalget vil understreke betydningen av å ivareta denne modellen innenfor det indre markedet, med fri bevegelighet av arbeidstakere og tjenesteytere. Dette er avgjørende i årene framover. Ikke bare for å sikre EØS-avtalens legitimitet i befolkningen, men også fordi dette er kjernen i den norske arbeidslivsmodellen, som har bidratt til et produktivt og konkurransedyktig næringsliv.» (Side 22.) Nei til EU er enig i viktighet av å bevare den norske arbeidslivsmodellen, men vi er bekymret for at EØS-avtalen nettopp svekker denne modellen. 

De siste årenes konflikt rundt innleieforbundet viser hvordan EØS-regler begrenser norske regler for et ryddig arbeidsliv. I etterkant av regjeringens forbud mot å leie inn fra bemanningsforetak på byggeplasseri Oslo, Viken og Vestfold, sendte ESA et kritisk brev til regjeringen om at forbudet trolig var i strid med EØS-avtalen og EUs vikarbyrådirektiv. ESA besluttet i juli 2023 å åpne formell sak mot Norge. Utvalget anbefaler at regjeringen skal fortsette å arbeide for: «Tiltak for å sikre et organisert arbeidsliv og bekjempe arbeidslivskriminalitet og sosial dumping, må videreføres og styrkes der det er nødvendig.» (Side 268.) Samtidig ser vi stor motstand fra EU når regjeringen med for eksempel innleieforbudet har forsøkt å sikre et organisert arbeidsliv. 

Beredskap og sikkerhet (kapittel 13 og 14) 

Sikkerhet er mer enn militær forsvarsevne. Det handler også om beredskap. Uten trygghet for matforsyning, transport, energi, medisiner og andre helt livsnødvendige tjenester, er vi som et lite land svært utsatt i dagens urolige verden. Sikkerhet og beredskap er for viktig til å overlates til markedet, det krever langsiktig, nasjonal styring. 

Tilknytning til EU må ikke bli et mål i seg selv, det som er viktig er at vi styrker den nasjonale beredskapen. Mange av behovene innenfor beredskap og sikkerhet går langt utenfor EUs grenser. «Utvalget registrerer at en viktig motivasjon for norske myndigheters ønske om å knytte seg til EUs ordninger for beredskap og krisehåndtering, er at Norge blir sårbar ved å stå alene.» (Side 23.) Selv om Nei til EU er enig i at vi trenger internasjonalt samarbeid, må vi samtidig ha ordentlige diskusjoner rundt hvor langt et slikt samarbeid bør gå, hvor grensene bør settes, og i hvilke situasjoner samarbeidet kan komme i strid med nasjonal suverenitet og prinsippene for folkestyre. 

Vi vil understreke at et helsesamarbeid ikke må gå på bekostning av offentlige løsninger fremfor markedsretting, kontroll på persondata og styrket nasjonal helseberedskap. En tilknytning til helseberedskaps- og tiltaksmyndighet HERA gir dessuten demokratiske utfordringer, da Norge i så fall vil bli forpliktet til en enhet i EU-kommisjonen. 

Samarbeid med EU på sikkerhet kan komme i konflikt med annet sikkerhetspolitisk arbeid. Nei til EU støtter utvalgsmedlem Smedshaugs dissens på side 316, hvor han går mot anbefalingen om at Norge bør «… foreta et taktskifte i vårt samarbeid med EU for å trygge vår sikkerhet gjennom ytterligere å forsterke båndene til våre europeiske allierte og naboer.» 

Erfaringer fra andre lands avtaler med EU (kapittel 15) 

Nei til EU vil påpeke at avtalene EU har med Sveits og Storbritannia omtales i overkant negativt. I NOU-en skrives det: «Gitt informasjonen som er tilgjengelig per 1. kvartal 2024, er det sterke holdepunkter for at brexit så langt har hatt merkbart negative effekter på økonomien i Storbritannia.» (s. 25) Samtidig er arbeidsløsheten i Storbritannia historisk lav og inflasjonen er ned mot et normalt nivå. 

Utvalget avviser muligheten for en mer jevnbyrdig avtale med EU, slik Sveits har: «Det synes urealistisk at tilsvarende samarbeidsordning og avtaleløsninger ville kommet på plass i dag. Tilknytningsformen sikrer heller ikke stabile og forutsigbare rammer for samarbeidet, hverken for Sveits eller EU.» (Side 347.) Samtidig har EU gitt opp kravet om en EØS-aktig rammeavtale med Sveits. Premissene for forhandlingene med EU og Sveits viser at det er mulig å vinne frem med krav om å ivareta suverenitet og nasjonal regulering av arbeidslivet. 

Utvalget er ikke bedt om å vurdere alternativer for Norge, og har kun beskrevet noen andre lands erfaringer med handelsavtaler med EU: «Hovedspørsmålet i utredningen er hva EØS-samarbeidet betyr for Norge. Utvalget er ikke bedt om, og har derfor ikke vurdert eller tatt stilling til, alternative avtaler og tilknytningsformer for Norge.» (Side 12.) Samtidig skriver utvalget etter å ha gjennomgått erfaringer fra Storbritannia, Sveits og Canada: «Etter utvalgets vurdering, gir EØS et bredere, dypere og mer forutsigbart samarbeid, som samlet sett ivaretar flere interesser og behov.» (Side 25.)  Altså avviser utvalget muligheten for en annen tilknytningsform enn EØS, samtidig som de ikke har vurdert eller tatt stilling til alternative avtaler og tilknytningsformer for Norge. 

EU tjener på gode handelsforhold og tilknytning til Norge, hvilket vi kan utnytte i forhandlinger med EU om en mer jevnbyrdig tilknytning. Norge er et kjøpesterkt marked for mange EU-land. Norge importerer også mer tjenester fra EU enn det vi eksporterer. EU har derfor en stor interesse av å beholde dagens frihandel med tjenester. Videre trenger EU energi, fisk, mineraler og metaller, hvilket Norge kan eksportere til EU. Norges sentrale posisjon i nordområdene og i det arktiske samarbeidet kan utnyttes i forhandlinger om en ny avtale mellom Norge og EU. Nei til EU er sterkt kritisk til at utvalget avviser andre tilknytningsformer til EU enn EØS, samtidig som utvalget ikke har utredet dette. 

Tilrådinger fra Eldring-utvalget som Nei til EU slutter seg til 

Nei til EU slutter seg til noen av tilrådningene i NOU 2024:7. 

Utvalget anbefaler at EØS-regler i større grad blir gjenstand for ordinær lovbehandling i Stortinget, og at det raskere må foreligge en offisiell norsk oversettelse av EØS-regelverket (side 127). Nei til EU mener det er opplagt at regelverk tidlig må oversettes til norsk av hensyn til innsyn og åpen debatt om konsekvensene. 

Nei til EU støtter videre årlige stortingsmeldinger om politikkutviklingen i EU samt aktuelle og kommende saker i EØS (side 127). Likeledes at EØS-notatbasen blir modernisert og forenklet, og holdes oppdatert (side 127). En styrking av kunnskap om EU og EØS i pensum på ungdomsskolen og videregående skole (side 127) slutter vi oss også til. 

Utvalget påpeker at avståelsen av suverenitet i en del EØS-saker har reist konstitusjonelle problemer, og at det fortsatt etter Høyesteretts dom i ACER-saken er behov for en nærmere avklaring av Grunnlovens bestemmelser for behandling av slike EØS-saker (blant annet side 16). Nei til EU mener det er viktig ikke å svekke mindretallsvernet som ligger i ordlyden til Grunnloven § 115. Praktiseringen av grunnlovsprosedyrene for samtykke i Stortinget ved myndighetsoverføring til ESA eller EU-byråer bør utredes (jf. tilrådingen side 127). 

Utvalget har som en annen av sine tilrådinger: «For EØS-relevante EU-byråer med myndighet til å treffe bindende vedtak, bør det fortrinnsvis etableres løsninger som legger denne myndigheten til ESA, i tråd med EØS-avtalens topilarstruktur.» (Side 76.) Nei til EU mener myndighetsoverføring til EU-byråer, enten direkte eller indirekte, må avvises av hensyn til folkestyre og suverenitet. Hvis det likevel skal vedtas myndighetsoverføring, må det være en forutsetning at dette skjer i tråd med topilarstrukturen. 

Nei til EU støtter tilrådingen om at «regjeringen bør legge til rette for sterkere involvering av berørte parter i tidlig fase av EØS-arbeidet» (side 101). Vi støtter også at «Norge bør styrke kunnskapen om hvordan andre land gjennomfører EU-reglene, og vurdere å innføre en ordning med systematisk nabosjekk tilsvarende Danmark» (side 101). 

Stort bilde i toppen: Skjermbilde fra overrekking av NOU om EØS fra utvalgsleder Line Eldring til utenriksminister Espen Barth Eide.