Hva sier Høyesterett i ACER-dommen?

Høyesterettsdommen i ACER-saken tar ikke stilling til konsekvensene for strømprisen eller andre følger av at Norge er blitt integrert i EUs energimarked. Det Høyesterett behandler er den direkte beslutningsmyndigheten som isolert sett er overført til EØS-tilsynet ESA.

Høyesteretts dom i ACER-saken 31. oktober ga staten medhold, og Nei til EUs anke ble forkastet. Konklusjonen i den enstemmige dommen er at «…Grunnlovens regler ikke ble brutt da Stortinget i 2018 samtykket i å ta EUs tredje energimarkedspakke inn i EØS-avtalen. Fremgangsmåten som er nedfelt i Grunnloven § 26 andre ledd, kunne følges, ettersom myndighetsoverføringen var lite inngripende.» (Avsnitt 252.)

I utgangspunktet skal den tapende part dekke motpartens sakskostnader, men Høyesterett fritok Nei til EU fra å betale statens kostnader fordi saken har reist «prinsipielle og uavklarte spørsmål av stor samfunnsmessig interesse» (avsnitt 253). Hver av partene må dermed dekke sine kostnader.

Etterlater uavklarte spørsmål og forvirring om faktum

Nei til EU og staten har ulik vurdering av faktum i saken, og særlig av hvorvidt vedtak fra ACER/ESA kan påvirke strømprisen. Høyesterett legger seg på de samme vurderingene som staten, som nok er avgjørende for dommens konklusjon, men har samtidig enkelte motstridende uttalelser om mulige prisvirkninger.

Høyesterett er tydelig på at myndighetsoverføringen (altså suverenitetsavståelsen) i denne saken var «lite inngripende», men dommen gir ikke nye, nærmere avklaringer på hva som er terskelen for lite inngripende og hvordan dette konkret skal avgjøres. Generelt har dette spørsmålet ikke blitt mindre uavklart og skjønnsmessig.

Høyesterett sier Stortinget ikke hadde noen plikt til å vurdere myndighetsoverføringen i tredje energimarkedspakke sammen med andre tilfeller av myndighetsoverføring på energiområdet, men sier samtidig at det i spesielle tilfeller kan finnes en plikt til samlet vurdering.

Betydningen av EUs energimarked er ikke vurdert

Nei til EUs påstand i saken var at Stortingets samtykke «innebar godkjenning av elementer av myndighetsoverføring som ikke kan vedtas etter grunnloven § 26 annet ledd».

Høyesterett skriver at det er «bare overføring av myndighet til å treffe vedtak som er direkte bindende i Norge uten egne gjennomføringstiltak fra norske myndigheter, som er relevante ved «lite inngripende»-vurderingen etter § 26 andre ledd» (avsnitt 224). Videre skriver Høyesterett:

«Det materielle regelverket som Norge kun er folkerettslig bundet av etter EØS-avtalen, herunder etableringen av et indre marked og hoveddelen av regelverket i den tredje energimarkedspakken, faller med andre ord utenfor det som skal vurderes. Dette regelverket må inkorporeres i norsk rett for å bli direkte bindende og dreier seg ikke om myndighetsoverføring. Høyesterett skal altså ikke vurdere betydningen av energimarkedet innenfor EØS-området som sådant.» (Avsnitt 226.)

Strøm er regnet som en vare, og omfattes av EØS-avtalens regler om frihandel med varer. Høyesterett viser kort til EU-domstolens avgjørelse fra september 2020 i Hidroelectrica-saken (C-648/18), som sier at «det ikke er adgang til å legge begrensninger på eksport av elektrisk kraft for å skjerme nasjonale markeder mot prisøkning» (Høyesteretts avsnitt 9).

Grunnlovsbestemmelsene § 26 mot § 115

Mens vedtak etter Grunnloven § 26 annet ledd kan gjøres med vanlig flertall, forutsetter Grunnloven § 115 tre fjerdedels flertall. Høyesterett skriver at paragrafene «har til en viss grad overlappende anvendelsesområder», og legger til: «Selv om det ikke går uttrykkelig frem av ordlyden i Grunnloven § 26, ble det i jernbanebetenkningen lagt til grunn at samtykke til overføring av myndighet til et internasjonalt organ kan skje ved alminnelig flertall etter § 26 andre ledd dersom myndighetsoverføringen er lite inngripende.»

(Avsnitt 79.) Her viser Høyesterett til sin egen betenkning om EUs fjerde jernbanepakke fra mars 2021.

Høyesterett påpeker at Stortinget 22 ganger har overført myndighet på EØS-området med vedtak etter § 26 annet ledd. § 115 er bare benyttet to ganger, om EØS-avtalen i 1992 og EUs finanstilsyn i 2016.

Ingen plikt til å vurdere myndighetsoverføringer samlet, men unntakstilfeller utelukkes ikke

Et sentralt spørsmål er om hver sak som inneholder elementer av myndighetsoverføring skal vurderer hver for seg, eller om det skal gjøres en samlet vurdering med tidligere myndighetsoverføringer på samme saksfelt. Høyesterett skrev i jernbanebetenkningen:

«Læren om lite inngripende myndighetsoverføring er imidlertid ikke til hinder for at man vurderer om man nå er kommet ʻover grensenʼ, i forbindelse med den enkelte sak. Slik Høyesterett forstår stortingspraksis, stenger den ikke for dette. Høyesterett antar at det må gå en slik grense også ved trinnvise myndighetsoverføringer. Det følger imidlertid ikke av dette at en slik vurdering må baseres på mer eller mindre sikre antakelser om hva neste skritt kan tenkes å bli. Den må primært foretas i tilknytning til den enkelte myndighetsoverføring det er aktuelt å samtykke i.» (Punkt 3.10.)

Dette avsnittet siteres i ACER-dommen, og utledes for det første slik at «Stortinget står fritt til å foreta en bredere vurdering om det anses hensiktsmessig» (avsnitt 98). Dernest at det ligger nær å forstå avsnittet slik «at det i noen tilfeller kan være en plikt til å ta hensyn til tidligere myndighetsoverføring», men at det ikke sies noe om rekkevidden av en slik plikt (avsnitt 99). Som en foreløpig oppsummering skriver Høyesterett:

«Verken Grunnlovens ordlyd eller forarbeider tilsier at en myndighetsoverføring må vurderes sammen med tidligere saker om myndighetsoverføring. Heller ikke Stortingets praksis tilsier at det gjelder en slik plikt. Jernbanebetenkningen gir derimot en viss støtte for at det ved trinnvise myndighetsoverføringer må antas å gå en grense for når man kan nøye seg med å vurdere den aktuelle myndighetsoverføringen isolert. Uttalelsen inngår imidlertid i drøftelsen av en annen problemstilling. Spørsmålet om trinnvis myndighetsoverføring er dessuten bedre belyst i saken her, og Stortinget har som nevnt videreført sin praksis etter at betenkningen forelå.» (Avsnitt 100.)

Høyesterett påpeker at det er enkelte hensyn som taler for en plikt til å foreta en samlet vurdering. «I saksforhold som henger sammen, kan hver myndighetsoverføring isolert sett være lite inngripende, men kan fremstå som mer inngripende dersom de enkelte myndighetsoverføringene ses samlet. Det kan derfor hevdes at en isolert vurdering ville svekke de hensyn som ligger bak kravet i Grunnloven § 115 om kvalifisert flertall.» (Avsnitt 101.)

Videre skriver Høyesterett: «Det kan, slik det er pekt på i jernbanebetenkningen, virke ulogisk at måten nye internasjonale forpliktelser utvikles og legges frem for Stortinget på, skal kunne ha betydning for om § 26 andre ledd er anvendelig. Det kan tilsi at det må foretas en samlet vurdering. Omgåelsesbetraktninger trekker i samme retning.» (Avsnitt 102.)

På en annen side skriver Høyesterett at en plikt til samlet vurdering vil skape «vanskelige avgrensningsspørsmål knyttet til hva som utgjør samme sakskompleks og om det gjelder en grense i tid fra forrige myndighetsoverføring» (avsnitt 103).

Høyesteretts førstvoterende konkluderer ut fra dette slik om dette spørsmålet:

«Samlet sett kan jeg ikke se at reelle hensyn taler avgjørende mot den løsningen som har støtte i de øvrige kildene. Min konklusjon blir dermed at Stortinget ved vurderingen av om en myndighetsoverføring er lite inngripende etter Grunnloven § 26 andre ledd, ikke har plikt til å se myndighetsoverføringen i sammenheng med tidligere myndighetsoverføring. Det samme må da gjelde ved domstolenes grunnlovskontroll.» (Avsnitt 104.)

Så legges det likevel til et forbehold, som holder døren for samlet vurdering på gløtt: «Om det i spesielle tilfeller kan tenkes unntak, gir denne saken ikke foranledning til å gå nærmere inn på.» (Avsnitt 105.)

Stortingets eget syn tillegges betydelig vekt

Saken reiser også det prinsipielle spørsmålet om hvor langt domstolene skal gå i å kontrollere Stortingets vedtak. Det er de faktiske forholdene på det tidspunktet da Stortinget traff sitt vedtak som er utgangspunktet for grunnlovskontrollen, heter det i dommen.

I Kløfta-dommen fra 1976 etablerte Høyesterett en tredeling av prøvingsretten ut fra hvilke grunnlovsbestemmelser saken gjelder. Prøvingen går lengst når det gjelder vern av menneskers frihet eller sikkerhet. Hvis bestemmelsene gjelder andre statsmakters arbeidsmåte må domstolene respektere Stortingets syn. Grunnlovsbestemmelser om økonomiske rettigheter er i en mellomstilling.

Denne tredelingen tas som utgangspunktet i ACER-dommen, og Høyesterett plasserer saken i mellomkategorien: «Stortingets syn på grunnlovsspørsmålet skal dermed tillegges betydelig vekt, men hvis det er hevet over rimelig tvil at stortingsflertallets valg av fremgangsmåte ikke er i samsvar med Grunnloven, må Stortingets syn vike.» (Avsnitt 143.)

Regelverket om ACERS beslutningsmyndighet setter ikke helt presise grenser for rekkevidden

Det er ACER-forordningens artikkel 8 som er den sentrale bestemmelsen om ACERs beslutningsmyndighet. Høyesterett skriver: «ACER kan ved uenighet mellom nasjonale reguleringsmyndigheter eller etter felles anmodning fra disse myndighetene treffe beslutninger om for eksempel driften av kabler som overfører strøm mellom land…» (avsnitt 16).

I ACER-forordningen (713/2009) artikkel 8 heter det: «I forbindelse med grensekryssende infrastruktur skal Byrået treffe beslutning om de reguleringsspørsmål som hører inn under de nasjonale reguleringsmyndighetenes kompetanse, herunder eventuelt vilkår for tilgang og driftssikkerhet...». Dette skal omfatte «en framgangsmåte for kapasitetstildeling», «en tidsramme for tildeling», «deling av flaskehalsinntekter» og «innkreving av avgifter fra brukerne av infrastrukturen».

Høyesterett skriver at «beslutningsmyndigheten gjelder på et avgrenset område og for å oppnå god funksjonalitet i infrastrukturen», men skriver også at «ordlyden i artikkel 8 etterlater ikke noe helt presist inntrykk av hvor vidtrekkende beslutningsmyndigheten til ACER/ESA er. Regelverket er utformet slik at det gir fleksibilitet, og er av den grunn noe vagt.» (Avsnitt 183.)

Høyesterett påpeker videre at ACER ikke har myndighet til å fastsette strømpriser eller tildele konsesjoner om utenlandskabler eller kraftverk. «Likeledes er det på det rene at ACER/ESA ikke kan forby Norge å innføre restriksjoner på eksport av kraft. I hvilken grad det er adgang til å innføre slike restriksjoner, reguleres av alminnelig EU/EØS-regelverk, ikke minst EØS-avtalen artikkel 12 om eksportrestriksjoner.» (Avsnitt 186.)

ACER har imidlertid truffet beslutning om restriksjoner på eksport av kraft. 26. oktober 2022 bestemte ACER at Svenska kraftnät ikke kunne begrense krafteksporten til Finland og Danmark slik svenskene ønsket. Bakgrunnen var de store prisvariasjonene mellom nord og sør i Sverige, og problemer med overbelastning i strømnettet. Vedtaket er rettet til Svenska kraftnät, slik at ACER bruker sin direkte beslutningsmyndighet.

Svenska kraftnät fikk en midlertidig aksept fra reguleringsmyndigheten Energimarknadsinspektionen (EI, som tilsvarer RME i Norge) for en viss eksportbegrensning med henvisning til forsyningssikkerheten. Danske og finske reguleringsmyndigheter protesterte og klaget saken inn til ACER. Energibyrået avviste vurderingene til den svenske systemoperatøren og reguleringsmyndigheten, med henvisning til kravet i fjerde energimarkedspakke om at minst 70 prosent av kapasiteten i overføringsforbindelsene skal stilles til rådighet for markedet. ACER mente at noe unntak ikke var nødvendig for å opprettholde driftssikkerheten.

I tredje energimarkedspakke inneholder forordningen om grensekryssende krafthandel (714/2009) blant annet en bestemmelse om at maksimal overføringskapasitet i mellomlandsforbindelser skal stilles til rådighet for markedsaktører i inn- og utland. Pålegget er ikke like presist som 70 prosentkravet, men det kan ikke utelukkes en tilsvarende avgjørelse overfor Statnett vedrørende eventuelle eksportrestriksjoner på dette grunnlaget. Høyesterett omtaler ikke ACERs avgjørelse overfor Svenska kraftnät og utelater denne problemstillingen.

Mener EU-domstolens brede forståelse av ACERs vedtakskompetanse ikke endrer hovedbildet

15. februar i år fattet EU-domstolen to avgjørelser om ACERs beslutningsmyndighet. ACER-forordningen artikkel 8 sier at ACER skal treffe beslutning når de nasjonale reguleringsmyndighetene ikke kommer til enighet innen seks måneder eller hvis reguleringsmyndighetene i fellesskap ber ACER fatte vedtak. EU-domstolen fastslår at ACER i de sakene som kommer til byrået også kan overprøve ordninger som det ikke var uenighet om. Denne kompetansen fremgår ikke umiddelbart av forordningens ordlyd, og domstolen tolker den inn i regelverket gjennom formålsbetraktninger.

Når en sak kommer til ACER «skal kompetansen til å vedta en slik beslutning ligge hos ACER, uten at det er meningen at deler av denne kompetansen kan beholdes på nasjonalt nivå av reguleringsmyndighetene, for eksempel for noen av reguleringsspørsmålene eller for noen av aspektene ved det aktuelle spørsmålet som de har kommet til enighet om» (EU-domstolen sak T-606/20 avsnitt 49). Sagt på en annen måte: det er ingen restkompetanse igjen på nasjonalt nivå, alle sider ved saken kan avgjøres av ACER.

Høyesterett legger ikke vekt på at ACER med dette er gitt en bredere kompetanse enn det som følger av ordlyden i artikkel 8. I stedet vektlegger Høyesterett at ACERs kompetanse er subsidiær, i den forstand at saken først ligger hos reguleringsmyndighetene og kommer til ACER enten fordi de er enige om det eller fordi tidsfristen utløper.

Virkningene for strømprisen følger av overføringskapasiteten i utenlandskablene og tilslutningen til EUs energimarked

Et sentralt poeng fra Nei til EU er at bestemmelsene om ACERs vedtaksmyndighet må fortolkes i lys av nye erfaringer og den tilknyttede rettsutviklingen. Stortinget vedtok i 2021 fire kommisjonesforordninger som er hjemlet i forordningen om grensekryssende handel og utdyper regelverket i tredje energimarkedspakke. Høyesterett skriver: «Denne sammenhengen gjør at det ikke kan utelukkes at forordningene kan gi bidrag til tolkningen av hvor langt artikkel 8 i seg selv rekker, selv om forordningene ikke var gjort til del av EØS-avtalen på samtykketidspunktet og utvider ESAs kompetanse ytterligere.» (Avsnitt 189.)

Høyesterett omtaler særlig CACM-forordningen som blant annet regulerer inndeling i kapasitetsberegningsregioner (CCR). 24. april i år gjorde ESA vedtak, skrevet av ACER, om å innlemme Norge i den nordiske regionen samt at prisområdet NO2 (Sørlandet og Sørvestlandet) også inngår i Hansaregionen sammen med blant annet Tyskland, Nederland og Polen. Regioninndelingen har betydning for kapasitetsutnyttelsen i overføringsforbindelsene. Nei til EU mener at NO2 som inngår i Hansaregionen vil få forsterket prissmitte fra kontinentet. Om dette skriver Høyesterett:

«ESAs oppgave er å treffe vedtak og på annen måte bidra til at utenlandskablene driftes effektivt og rasjonelt. I fravær av ESAs beslutningsmyndighet kunne overføringskapasiteten forutsetningsvis ha blitt noe lavere, noe som i sin tur ville kunne ha en effekt på strømprisene i Norge. Inndelingen i kapasitetsberegningsregioner kan også ha betydning for den økonomiske og juridiske infrastrukturen for energihandelen, som igjen har betydning for at markedet fungerer så effektivt som mulig.» (Avsnitt 196.)

Likevel mener Høyesteretts førstvoterende:

«Basert på det som er presentert for Høyesterett, kan jeg imidlertid ikke se annet enn at de eventuelle priseffektene av ESAs beslutningsmyndighet isolert sett vil være marginale i forhold til det som uansett følger av overføringskapasiteten i utenlandskablene og det felles europeiske energimarkedet som Norge har sluttet seg til.» (Avsnitt 197.)

Høyesterett avviser Nei til EUs anførsel om å trekke inn EUs fjerde energimarkedspakke i fortolkningen av ACER-forordningens artikkel 8. Dette understreker dommens preg av å være en slags tidskapsel der vurderingene foretas ut fra situasjonen for over fem år siden når Stortinget gjorde ACER-vedtaket i mars 2018. I EU er det fjerde energimarkedspakke som gjelder, med utvidede fullmakter til ACER, og dette har i praksis også konsekvenser for norske aktører som er involvert i krafthandelen mellom Norge og EU-land.

RME skal være uavhengig av blant annet regjeringen, men er likevel et norsk forvaltningsorgan

ACER treffer ikke vedtak direkte overfor aktører i Norge, men skriver vedtakstekstene som ESA deretter formelt vedtar. Det er en forutsetning at ESA fatter likelydende eller tilnærmet likelydende vedtak. Vedtaket går så til Reguleringsmyndigheten for energi (RME) for gjennomføring i Norge. RME er uavhengig av nasjonale myndigheter. Høyesterett skriver om dette:

«RME kan i denne sammenhengen ikke stille seg fritt til om ESAs vedtak skal gjennomføres i norsk rett eller ikke, jf. det tredje el-markedsdirektivet artikkel 37 nr. 1 bokstav d. RMEs plikt til å gjennomføre vedtak forutsetter imidlertid at ESA har fattet vedtak som er forenlig med rettsakter som er en del av EØS-avtalen. RME må følge norsk lovgivning, som for at vedtakene skal være bindende i Norge, må inneholde de nødvendige hjemlene for å gjennomføre vedtakene fra ESA. Vedtakene må videre tilfredsstille krav blant annet i forvaltningsloven.» (Avsnitt 158.)

Høyesterett trekker videre frem at RMEs vedtak kan påklages til den uavhengige Energiklagenemnda, og vedtaket kan videre prøves for norske domstoler. Hvis ESA mener RME ikke har gjennomført vedtaket, kan ESA på vanlig måte reise sak for EFTA-domstolen. Høyesterett skriver videre:

«Det er etter dette ikke tvilsomt at RME er et norsk forvaltningsorgan. Jeg viser til at RME er opprettet av norske myndigheter, og til at ESAs myndighet overfor RME er av folkerettslig art. Kravet om at RME skal være uavhengig av blant annet regjeringen, gjør ikke RME til et overnasjonalt organ.» (Avsnitt 160.)

RMEs uavhengighet, som er et krav i tredje energimarkedspakke, medfører en avskjæring av regjeringens instruksjonsrett etter Grunnloven § 3, som betyr at «en viktig styringsmulighet for de øverste statsmaktene faller bort. Indirekte får det også betydning for muligheten til å utøve parlamentarisk og konstitusjonell kontroll» (avsnitt 206). Når dette hensyntas konkluderer Høyesterett med at «at det har skjedd en myndighetsoverføring til ESA» (avsnitt 205). Samtidig presiseres det i dommen: «Myndighetsoverføringen i saken her er imidlertid av en annen art enn det som er vanlig, og den ligger tett opp mot en rent folkerettslig forpliktelse til å avstå fra å utøve en bestemt type intern myndighet på et avgrenset saksområde.» (Avsnitt 206.)

ESAs innsyn og bøter: overføring av både forvaltnings- og domsmyndighet

Forordningen om grensekryssende krafthandel gir i visse sammenhenger ESA adgang til å kreve utlevert informasjon fra kraftaktører. Hvis informasjonen ikke blir utlevert kan ESA ilegge bøter opptil 1 % av selskapet årsomsetning. Krav om innsyn og bøter kan være rettet mot Statnett om nettansvarlig, men også mot kraftbørser.

Høyesterett peker på at ESAs myndighet er subsidiær fordi det i utgangspunktet er landene og reguleringsmyndighetene som skal innhente informasjonen. ESA kan be aktørene direkte om informasjon hvis dette ikke skjer. Høyesterett skriver:

«Det er ubestridt at dette innebærer myndighetsoverføring til ESA. Overprøving av ESAs pålegg og ileggelse av bøter hører i utgangspunktet inn under EFTA-domstolen, jf. ACER I-kjennelsen avsnitt 182. Det er altså tale om begrenset overføring av både forvaltningsmyndighet og domsmyndighet.» (Avsnitt 217.)

Er myndighetsoverføringen i tredje energimarkedspakke lite inngripende?

Avslutningsvis konkluderer Høyesterett om myndighetsoverføringen er lite inngripende. I denne vurderingen viser Høyesterett til kriteriene fra Lovavdelingen, som Høyesterett sluttet seg til i betenkningen om EUs fjerde jernbanepakke. Høyesterett viser til en uttalelse fra Lovavdelingen 30. mai 2017, der kriteriene er oppsummert slik:

«Etter praksis er relevante momenter bl.a. den nærmere arten av myndigheten som overføres, omfanget av myndighetsoverføringen og i den forbindelse om overføringen gjelder et bestemt og avgrenset saksområde. Det har videre betydning om overføringen er basert på gjensidighet og likeverdig deltakelse. I praksis er det også lagt vekt på i hvilken grad norske myndigheter har mulighet til å avbøte uheldige virkninger av myndighetsoverføringen. Det må også legges vekt på arten av de samfunnsmessige og politiske interessene som berøres gjennom myndighetsoverføringen. I grensetilfeller kan Stortingets standpunkt i det enkelte tilfellet bli avgjørende for spørsmålet om Grunnloven § 26 kan brukes.»

ACER-dommen gir ikke noen videreutvikling eller presisering av kriteriene. Om RME skriver Høyesterett: «Selv om Kongens – regjeringens – instruksjonsmyndighet er avskåret, er en rekke sider ved RMEs virksomhet fortsatt underlagt Grunnloven og norsk lovgivning for øvrig. Dette gjør at vi er i ytterkant av hva som kan regnes som myndighetsoverføring, noe som i seg selv taler for at myndighetsoverføringen bare er lite inngripende.» (Avsnitt 234.)

Samtidig erkjenner Høyesterett at RME ikke har noe særlig handlingsrom i gjennomføringen av vedtak fra ACER/ESA:

«Resultatforpliktelsen som følger av direktivet og forskrift om nettregulering og energimarkedet § 2-4 andre ledd, gir lite handlingsrom i så måte. Handlingsrommet må i hovedsak antas å være begrenset til spørsmål om ESA har gått utenfor sin kompetanse, og om norsk intern rett hjemler et tilsvarende vedtak fra RME uten lov- eller forskriftsendringer. Muligheten til å avbøte uheldige virkninger av myndighetsoverføringen, for eksempel dersom det skulle bli fastsatt kapasitetsberegningsregioner som norske myndigheter mener er uhensiktsmessige, er dermed begrenset. Norske foretak kan klage RMEs vedtak inn for Energiklagenemnda og anlegge gyldighetssøksmål for norske domstoler.» (Avsnitt 242.)

Videre legger Høyesterett vekt på at vedtaksmyndigheten gjelder på et bestemt og avgrenset område. «Ordlyden i artikkel 8 er vid nok til at den gir rom for en viss rettsutvikling, men myndigheten til å treffe vedtak gjelder forhold av funksjonell og faglig karakter.» (Avsnitt 235.) Om den samfunnsmessige betydningen skriver Høyesterett:

«Kraftforsyning og -overføring er med rette fremhevet som vitale funksjoner for hele samfunnet. Men den myndigheten som er overført til ESA ved Stortingets samtykke til innlemmelsen av den tredje energimarkedspakken i EØS-avtalen, gjelder ikke de store samfunnsmessige valgene, som spørsmål om å bygge utenlandskabler, bestemme eksportrestriksjoner eller fastsette strømpriser. Myndighetsoverføringen har heller ikke mer indirekte nevneverdig betydning for strømprisene og energisituasjonen i Norge. Den overførte myndigheten knytter seg til fastsetting av praktiske og funksjonelle løsninger for å få strømforsyningen til å virke best mulig over landegrensene når landene ikke blir enige seg imellom. Dette begrenser den samfunnsmessige og politiske betydningen av selve myndighetsoverføringen.» (Avsnitt 238.)

Om ESAs myndighet til å kreve innsyn og ilegge bøter skriver Høyesterett: «Vedtak om utlevering av opplysninger og bøter har direkte virkning i Norge og kan ikke prøves av norske domstoler. Bøtene kan bli betydelige, men de må være forholdsmessige og kan bringes inn for EFTA-domstolen til overprøving. Sanksjonene er av forvaltningsrettslig karakter, og ikke strafferettslig.» (Avsnitt 245.) Høyesterett mener «myndighetsoverføringen er meget begrenset» (avsnitt 249).

Dette leder til følgende sluttvurdering, formulert av førstvoterende: «Bedømt under ett er jeg ikke i tvil om at myndighetsoverføringen kun er lite inngripende.» (Avsnitt 250.)

reLATERT

Se alle arrangementer

Om NOU 2024:7 Norge og EØS: utvikling og erfaringer

18. april 2024

Hva sier dissensene og mindretallsmerknadene i den nye EØS-utredningen?

Folkestyret er sterkt truet av EØS-avtalen  

18. april 2024

Det viktigste for Nei til EU er folkestyret. Avgjørelsene skal tas av folkevalgte organ. Etter to EØS-utredninger denne våren er det demokratiske underskuddet i EØS for oss tydeligere og tydeligere.  

EØS-storm i spørretimen

17. april 2024

EUs fjerde energipakke, konsekvenser av veto i EØS og unntak fra EUs anbudstvang på jernbanen var noen av mange EØS-tema i Stortingets spørretime.

Fornyet debatt om EØS

17. april 2024

Se webinaret med Nei til EUs leder Einar Frogner og utredningsleder Morten Harper direkte onsdag 24. april kl. 14:00-14:20 eller i opptak her.

EU presser Norge til å vedta Energimarkedspakke 4.

12. april 2024

Da Regjeringa og Stortinget godtok EØS-avtalen i 1992, var det ei forutsetning at avtalen ikke skulle ha overnasjonal styring fra EU, og at Norge skulle ha sjølbestemmelse på vitale områder for oss. Avtalen skulle bare sikre adgang til det «indre markedet».

Alternativet til EØS ligger foran oss 

11. april 2024

Vårt alternativ til EØS-avtalen vil styrke folkestyret og kontrollen over kraftmarkedet, arbeidsliv, næringspolitikk, helse og miljø. 

EØS-rapporten fra Eldring-utvalget er virkelighetsfjern 

11. april 2024

Mens stadig færre støtter EØS-avtalen, og flere heller vil ha en handelsavtale, svarer ikke utredningen fra det regjeringsoppnevnte Eldring-utvalget på de viktige spørsmålene i EØS-debatten.

–Uakseptabel EU-innblanding

08. april 2024

– Det er totalt uakseptabelt at EUs energikommissær forsøker å blande seg inn i norske politiske beslutningsprosesser, sier Einar Frogner, leder i Nei til EU.

Turbin-demokratiet

08. april 2024

Den økonomiske liberalismen viser autoritært ansikt i EUs fornybardirektiv.

Nei til EUs innspill til partienes valgprogram

05. april 2024

Nei til EUs innspill til partiprogrammene frem mot stortingsvalget i 2025

Høringsuttalelse om fornybardirektivet

05. april 2024

Høringsuttalelse fra Nei til EU angående det reviderte fornybardirektivet.

Helseunion og ACER med Morten Harper

03. april 2024

Se opptak av Sør-Trøndelag Nei til EUs åpne møte på Litteraturhuset i Trondheim 10. januar 2024 med Morten Harper.