Jakten på kvalifisert flertall
Er det mulig å vinne fram mot Regjeringsadvokaten i Høyesterett?
Onsdag 13. januar samles alle tilgjengelige dommere i Høyesterett i plenum. De skal ta stilling til om organisasjonen Nei til EU har anledning til å reise søksmål mot et stortingsvedtak for brudd på Grunnlovens regler for avståelse av suverenitet.
Bakgrunnen er kjent for Klassekampens lesere, men når saken nå settes rettslig på spissen i landets øverste domstol, fortjener den å bli gjentatt. 22. mars 2018 vedtok et flertall på Stortinget tilslutning til EUs tredje energimarkedspakke og energibyrået Acer som en del av EØS-avtalen. Vedtaket innebærer at EU får økt myndighet over strømkabler, mellomlandsforbindelser og flaskehalsinntekter som ligger til grunn for energipolitikken og utnyttelsen av vannkraftressursene i landet vårt (se også Klassekampen Orientering 19.12.20). Etter innstilling fra Solberg-regjeringen og lovavdelingen i Justisdepartementet, valgte Stortinget å gjennomføre vedtakene etter Grunnlovens §26.2 om godkjenning av traktater med alminnelig flertall.
EØS-avtalen skulle være grunnleggende forskjellig fra et EU-medlemskap ved å ikke være overnasjonal, Norge og EU skulle være to selvstendige parter. Vedtakene om Acer og energimarkedspakken tilhører en ny type praksis som bryter med dette systemet. Energimarkedspakken legger i stedet opp til et intrikat institusjonelt arrangement der EU-kommisjonen og Acer fatter energipolitiske avgjørelser som gjelder for hele det indre markedet. Så sklir disse gjennom EØS-systemet og kontrollorganet ESA som reine kopivedtak. Før de til slutt settes ut i live av en særskilt reguleringsmyndighet og forvaltningen i Norge. Høres det mest ut som et langt byråkratisk gjesp? Utvilsomt, men det er altså denne typen institusjonelle grep som uthuler norsk politisk kontroll over vannkraftressursene og energipolitikken.
Nei til EU mener, i likhet med fem professorer i rettsvitenskap ved tre av landets universiteter, at tilslutningen til Acer og energimarkedspakken er suverenitetsavståelse som forutsetter tre fjerdedels stortingsflertall og bruk av §115 i Grunnloven. Eirik Holmøyvik og Halvard Haukeland Fredriksen, begge UiB, har vist til at overvåkingsorganet ESA overtar kontrollen over deler av norsk energiforvaltning. Eivind Smith, UiO, uttalte til Klassekampen i januar 2018 at dette er vedtak «som får direkte virkning i nasjonal rett i Norge og som griper inn i den råderetten over forvaltningsapparatet som Grunnloven legger til den lovgivende makten». Petter Ørebech ved UiT mener at omfanget av nytt EØS-regelverk på energiområdet i sum blir til vesentlig suverenitetsavståelse. I en egen betenkning for Nei til EU går Hans Petter Graver, UiO, langt i å antyde at lovavdelingen i Justisdepartementet har misforstått rekkevidden av beslutningsprosedyren som er beskrevet ovenfor. Graver slår fast at ESAs oppfølging av Acer og egne vedtak vil være internrettslig forpliktende i Norge og at dette åpner for bruk av §115 og krav om tre fjerdedels flertall.
Fra det øyeblikket det ble klart at Nei til EU stevnet Solberg-regjeringen og stortingsvedtaket om Acer inn for retten som grunnlovsbrudd, har staten valgt å føre en lang utmattelsesstrid for å hindre at søksmålet skal bli tillatt reist for domstolene. Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted har gått langt i retning å påstå at Stortinget står suverent fritt til å velge hvilken grunnlovsparagraf tinget skal benytte i spørsmål om suverenitetsavståelse, og at organisasjoner og aktører i sivilsamfunnet ikke har noe med å bry seg om denne typen overordnede statsrettslige betraktninger. Sejersted har også argumentert for at myndighetsoverføringen til Acer og ESA uansett har begrenset samfunnsmessig betydning. Han hopper med det lettvint bukk over betydningen som høye eller lave strømpriser kan ha for tusenvis av arbeidsplasser i kraftintensiv industri og for private forbrukere over hele landet.
Fra et demokratisk sivilsamfunnsperspektiv er det derfor en halv seier i seg sjøl at Nei til EU har nådd helt fram til plenumsbehandling i Høyesterett i spørsmålet om søksmålsrett. Nei til EU er som de fleste organisasjoner og aktører i samfunnet tilbakeholdne på dette området, og har aldri tidligere søkt domstolene for avklaring av et politisk spørsmål. Det som har utløst søksmålet i Acer-saken, er regjeringens og stortingsflertallets gjentatte praksis med å omgå kravene som faktisk stilles til kvalifisert flertall for suverenitetsavståelse på stadig nye politiske områder.
På grunn av denne tredje sosiale koronanedstengningen på ti måneder holder Høyesterett rettssaken som et fjernmøte, men den kan enkelt følges som strømmetjeneste på nettet. Så gjenstår det å se om det er mulig å vinne fram mot dem som representerer staten og er vant til å få det som de vil.
Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampen 9. januar 2021. Teksten er noe redigert.
