Det er ingen tvil om at hele Europa drukner i plast. Noe plast gjenbrukes, noe forbrennes, men det meste deponeres eller havner i naturen, til lands eller til havs.
Der kan det ta århundrer før plastavfallet er brutt ned så mye at det kan ende som usynlig mikroplast, kanskje enda mer miljø- og helseskadelig enn den plasten som syns.
Forbrenning av plast er sterkt omstridt og en dårlig løsning på avfallsproblemet. Forbrenningsgassene kan inneholde dioxin og andre helsefarlige stoffer, og asken kan inneholde tungmetaller og andre stoffer med uvisse og betenkelige helsekonsekvenser.
EU-kommisjonen la i januar 2017 fram et såkalt «veikart» for hva en skulle gjøre med plastavfallet. Plastindustrien i Europa satte da inn en omfattende lobbykampanje for å påvirke plaststrategien til EU-kommisjonen. Hovedkravet har vært at strategien må bygges på frivillige avtaler med plastprodusentene.
Det er ingen grunn til at vi her i Norge venter på at EU vedtar direktivet. Det er heller ikke noe problem å gå lengre og raskere fram enn EU.
I løpet av 2017 var det åpne dører mellom plastindustrien og EU-kommisjonen. På hundrevis av møter og høringskonferanser fikk industri-interessene sjansen til å påvirke innholdet i avfallsstrategien.
De to viktigste lobbymiljøene var PlasticsEurope og CEFIC, bransjeorganisasjonen til den kjemiske industrien i Europa. Medlemsbedriftene i CEFIC sysselsetter godt over en million mennesker. I PlasticsEurope er mektige storkonsern som BASF, Borealis, ExxonMobil og Solvay blant medlemmene. Men også produsentinteressene bak Cosmetics Europe var blant de hyperaktive.
EU-kommisjonen la i januar 2018 fram et opplegg til en avfallsstrategi. Der var det optimistisk satt opp et mål om at det ville komme inn løfter fra plastbransjen om at ti millioner tonn plastprodukter skulle lages av gjenbrukt plast. Men innen fristen i mai 2018 var det ikke kommet inn et eneste slikt løfte fra plastprodusentene. De gikk i stedet inn for at «fokus må være opplysning mot uansvarlig bruk av plastprodukter».
28. mai la EU-kommisjonen fram et forslag til direktiv om behandlingen av plastavfall. Kjernen i direktivet retter seg mot de ti engangsproduktene av plast som en finner mest av på strendene og i havet. De ti produktene utgjør 85 prosent av alt plastavfall.
Der hvor det finnes billige og lett tilgjengelige alternativ, skal plastproduktet bli forbudt. For andre plastprodukter må forbruket reduseres ved at det settes nasjonale mål for forbruket av slike produkter, ved krav om gjenbruk eller ved forbruksavgifter. For alle EU-land er målet at innen 2025 skal 90 prosent av alle solgte engangsflasker samles inn.
Den norske avgiften på ei krone ser ikke ut til å ha redusert bruken av plastposer i butikkene våre særlig mye. Men da britene satte en pris på fem pence, rundt seksti øre, gikk bruken av plastposer ned med 80 prosent. Er britene så annerledes enn oss, får vi heller doble avgiften inntil bruken går ned med 80 prosent også her?
EU-kommisjonen legger opp til at produsentene skal betale for innsamling, transport og sluttbehandling av plastavfall – og samtidig for offentlige kampanjer omkring avfallsproblemet.
Ifølge EU-kommisjonen vil forslaget til direktiv redusere utslippene av CO2 med 3,4 millioner tonn, unngå miljøskader som fram til 2030 ville ha kosta 22 milliarder euro – og spare forbrukerne for 6,5 milliarder euro.
Nå er det ikke alltid EU-kommisjonen får det som den vil. Forslaget går videre til politisk behandling i EU-parlamentet og i EU-rådet der statsråder fra alle EU-regjeringene møtes.
Behandlingen i EU-rådet er på ingen måte opplagt. Det er regjeringene som produsenter og andre ledd i plastbransjen vil sette under press til siste slutt.
EU-kommisjonen understreker at mengden av plastavfall bare øker og øker og oppfordrer til rask behandling av forslaget til direktiv slik at det kan tre i kraft i god tid før valget til EU-parlamentet i mai 2019.
Direktivet regnes som EØS-relevant. Det er ingen grunn til at vi her i Norge venter på at EU vedtar direktivet. Det er heller ikke noe problem å gå lengre og raskere fram enn EU. Det er liten grunn til å tro at direktivet vil sette noen øvre grenser for hvor strenge tiltak som kan settes inn nasjonalt.
.jpg?quality=100)
