Klima-ja til EU?

Stabile nei-målinger til tross: EU-debatten i Norge er i ferd med å blusse opp igjen, og til helgen er det mulig vi vil få se MDG tre inn i Høyre og Venstres rekker som erklært ja-parti. At EU oppfattes som en foregangsaktør i klimasaken har trolig hatt stor betydning.

Men det er mye som skurrer i ja-sidas talepunkter om EU og klima. Mye av argumentasjonen bærer preg av at man roter sammen debatten om hvorvidt EUs eksistens er et gode for klimasaken med debatten om hvorvidt Norge burde bli EU-medlem, eller hvorvidt det er bra eller dårlig at Norge deler klimapolitikk med EU.

Norge samarbeider allerede med EU om klimapolitikken. Vi tar inn EU sine reguleringer, vi deler klimamål, og vi deltar i klimakvotesystemet. Hva man måtte mene om hvorvidt Norge eller EU er mest frampå i klimasaken er således ikke særlig relevant for spørsmålet om norsk medlemskap.

De klimarelevante EU-unntakene vi har gjennom EØS-avtalen, begrenser seg langt på vei til landbruk, fiske, handelspolitikk, pengepolitikk, mangel på representasjon i EUs beslutningsorganer, og en reservasjonsrett vi aldri bruker. Skal man argumentere for at et norsk medlemskap er bra for klimaet, bør man kunne vise til hvilket av disse unntakene som skader klimasaken. Det har jeg til gode å høre noen argumentere for. Kutter det utslipp om vi importerer mer mat, gir opp nasjonale fiskekvoter, bytter ut krone med euro, eller sender noen nordmenn ned til Brussel?

Påstanden om at EU kjører en hardere linje enn Norge i klimapolitikken, har lite å si for om norsk EU-medlemskap er god klimapolitikk eller ikke. Påstanden er dessuten feil. Norge har en høyere prissetting av klimagassutslipp enn EU-land, og tvinger dermed markedet til å gå lenger enn EU i å gjennomføre dyre klimatiltak. Ser man på Norge isolert, ser man også at vi har en høyere økonomisk verdsettelse av de utslippene vi selv har ansvaret for (952 kroner per tonn i ikke-kvotepliktig sektor) sammenliknet med de norske utslippene vi har gitt EU ansvaret for (798 kroner i kvotepliktig sektor).

Kutter det utslipp om vi importerer mer mat eller gir opp fiskekvoter?

Men når ja-siden snakker om at EU er bedre enn Norge på klima sikter de nok ikke til hvem som har høyest økonomisk verdsettelse av klimakutt. I stedet trekkes det fram at EU, i prosent, har kuttet mer enn Norge siden 1990.

Det er et underlig argument. Norges utslipp relativt til BNP var milevis under EU i 1990, og er det for så vidt ennå. Mens EU har hatt stor tilgang på billige klimatiltak, som å fase ut kull, har vår energimiks vært fornybar. Da skulle det bare mangle at EU, i prosent, kutter mer. Siden jeg begynte å jogge har jeg kuttet løpetiden min med over 20 prosent. Jakob Ingebrigtsen derimot, den latsabben, har bare redusert løpetiden sin med noen få prosent i den samme perioden.

Poenget om at Norge i prosent har kuttet mindre enn EU er imidlertid ikke helt irrelevant i debatten om Norge, EU og klima. Gapet i prosentvise kutt er til dels en konsekvens av at vi samarbeider med EU om klimamålene og deltar i klimakvotesystemet. EU og Norges klimapolitikk er innrettet for å sikre et element av kostnadseffektivitet. Kuttene skal skje der de er billigst, i Europa under ett. Siden Norge i utgangspunktet ligger langt foran EU i klimaomstillingen, gjør det at den felleseuropeiske klimapolitikken i liten grad stimulerer til norske utslippskutt.

Å gå lenger enn det EU-rammeverket legger opp til, gir liten mening når vi er med i et system med omsettbare utslippstillatelser (kvoter). Dersom vi halverer egne nasjonale utslipp, slik Hurdalsplattformen legger opp til, vil vi frigjøre utslippstillatelser på det europeiske markedet som vil nulle ut mesteparten av klimaeffekten fra de nasjonale tiltakene våre. Gjennom klimasamarbeidet med EU kan Norge i tillegg oppfylle forpliktelsene sine under Paris-rammeverket uten å kutte noe særlig i nasjonale utslipp. Så lenge vi skaffer de utslippstillatelsene vi trenger, er det ikke noe krav at Norge må kutte hjemme.

Norges nåværende klimasamarbeid med EU setter slik sett et veldig spennende spørsmål på spissen: Spiller det noen rolle i hvilket land utslippskuttene skjer, så lenge de skjer?

Med unntak av et knippe økonomer tror jeg et ganske overveldende flertall i Norge, og for så vidt i MDG, tillegger det en viss egenverdi at Norge kutter mye i nasjonale utslipp. I så fall er det naturlig å lene seg mot en løsere, ikke tettere, EU-tilknytning i klima­politikken.

Artikkelen stod på trykk i Klassekampen 10. mai 2023.