Knebøy for klima

Før etableringen av EUs indre marked for snart tretti år siden slo det tyske magasinet Der Spiegel stort opp advarsler om negative miljøeffekter. «Europa ohne Grenzen – Alarm für die Umwelt», sto det i gule typer på forsiden, mens EU-stjernene ble tildekket av forurensende røyk (Spiegel Spezial 1/1992). Grunnlaget for miljøalarmen var en rapport fra en ekspertgruppe skrevet for EU-kommisjonen. Rapporten konkluderte med at det ville bli økt godstransport over landegrensene, høyere utslipp av skadelige stoffer, mer avfall, økt press på naturmiljøet i EUs utkanter og en forsterket sentralisering i landbruket der de store, intensive brukene vokser.

Hvordan situasjonen ville vært uten EUs indre marked kan vi bare spekulere i, men de økte miljøbelastningene det ble advart om er i dag realiteter. EUs eget miljøbyrå i København fastslår at naturmangfoldet «fortsetter nedgangen i en alarmerende grad» (State of Nature in Europe: a Health Check, april 2021). Klimakuttene har flatet ut etter 2013, og EU er ikke i rute for å nå sine utslippsmål og internasjonale forpliktelser.

EU-kommisjonen la 14. juli frem klimapakken «Fit for 55», med tiltak for å nå målet om å kutte utslippene med 55 prosent innen 2030 (fra 1990-nivå). Innen 2050 skal EU være klimanøytral. Tiltakene innenfor energi, transport, arealbruk, bygninger og skattelegging er en operasjonalisering av EUs Green Deal. Spørsmålet melder seg: Kan overnasjonaliteten i EU, som er et redskap for markedsliberalisme og har vist seg å ødelegge miljøet, i stedet brukes til en drastisk og rettferdig klimaomstilling av det europeiske samfunnet?

Vi bør alle håpe at EU når klimapakken er ferdigbehandlet, som fort kan ta ett år eller to, vil lykkes med å redusere utslippene. EU utgjør en betydelig andel av de globale utslippene, og det vil være positivt for dynamikken i det internasjonale samarbeidet. Den nye klimapakken skjerper EUs politikk på flere områder, blant annet ved å stramme inn kvotesystemet som skal øke prisen på CO2.

Det er imidlertid flere forhold som tilsier at kommisjonens forslag er risikosport. Mens klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn hyller EU-forslaget, er kritikken fra europeisk miljøbevegelse knallhard. European Environmental Bureau (EEB), som er Europas største nettverk av medlemsbaserte miljøorganisasjoner deriblant Framtiden i våre hender, beskriver klimapakken som «uegnet og urettferdig» (pressemelding 14.07.21). EEB mener målene for fornybar energi og energieffektivisering er for svake, at kommisjonen holder døra på gløtt for kull, gass og olje, og at potensialet for hydrogen og trevirke blir kraftig overdrevet. Dessuten er EEB kritisk til at kostnadene flyttes fra industrien som forurenser til forbrukerne.

Mens utfasing av fossilbiler innen 2035 (der Norge allerede har et mål om 2025), hogstformer i skogbruket og karbontoll for blant annet jern, stål og aluminium har fått en del omtale i norske medier, har det vært mindre interesse for hvordan klimapakken virker inn på økonomisk fordeling. Virkemidlet er markedets prismekanismer. Det blir kvotehandel også om drivstoff til veitransport og energi til bygninger, som vil gi en mer direkte prisvirkning for befolkningen enn tidligere. Ikke bare utgjør disse kostnadsøkningene relativt sett mer for husholdninger med lav inntekt, som bruker en større andel av sine midler på brensel og transport. Fossilfrie kjøretøy og klimasmart oppvarming er heller ikke like tilgjengelig for alle. Selv om elbiler, solceller og varmepumper kan ha lave driftskostnader, er investeringskostnadene utenfor rekkevidden til mange med lav inntekt. Dermed vil en del av befolkningen være «fanget» i boliger eller biler som blir dyrere å bruke.

Omtrent ti prosent i Norge lever under den relative fattigdomsgrensen. Når man ser på EU/EØS-området som helhet blir forskjellene enorme, både innad og mellom land. En felles kvotepris slår ulikt ut om du er i Tyskland eller Bulgaria, med de laveste lønningene i EU.

Kommisjonen har foreslått et nytt fond som skal gi støtte til energieffektivisering, oppvarmingsløsninger, kjøling og kjøretøy. 25 prosent av kvoteinntektene fra transport og bygninger skal inn i fondet, og landene kan bidra med det samme. Bare en del av fondet skal gå til sosial utjevning, det skal også finansiere blant annet infrastruktur for ladepunkter. Kommisjonen ser ut til å ha undervurdert hvor kraftig de økonomiske forskjellene kan bli forsterket.

Green Deal og nå klimapakken utløser et endret råvarebehov for EU. For eksempel bruker både elbiler og kjøretøy på hydrogen mer mineraler enn tradisjonelle bensin- og dieselbiler. Budskapet fra EU er at råvareforsyningen må sikres for enhver pris, og i september 2020 etablerte EU European Raw Materials Alliance (ERMA). EU bruker mineralforbruket i Green Deal for å rettferdiggjøre økt utvinning av naturressurser både i og utenfor Europa. Handlingsplanen for kritiske råvarer sier for eksempel at EU vil øke etterspørselen etter batterikomponenten Litium 57 ganger innen 2050.

EU ønsker å kontrollere forsyningskjedene fra begynnelse til slutt. Gruveaktivitetene får store konsekvenser for natur og samfunn også utenfor EUs grenser. Friends of the Earth Europe har påpekt at EU allerede forbruker mer enn sin andel av verdens mineraler og metaller, og mener EU er ute på et «desperat plyndringstokt» (pressemelding 04.09.20).

Den nye klimapakken viser problemet med å legge Norge inn under EUs felles politikk, slik Solberg-regjeringen har gått i bresjen for. Selv om store deler av pakken er forbedringer av eksisterende regler, som Norge uansett kunne innført, er andre deler problematisk. Enten det gjelder fare for utflagging av industri med det foreslåtte regimet for karbontoll eller å bli trukket inn i EUs «grønne» imperialisme.

Artikkelen er opprinnelig trykt i Klassekampen 31. juli 2021.

Stort bilde i toppen: Faksimile fra Klassekampens spalte "Orientering" lørdag 31. juli 2021.